Chihuahuaen Leah (10) ble i formiddag sparket til døde under en luftetur på St. Hanshaugen i Oslo. Hendelsen skal ha skjedd under en ransepisode mot mannen som passet hunden. Da hunden Leah bjeffet, ble hun sparket to ganger i hodet.
Historier som dette vekker sterke følelser i oss. Det er ufattelig at noen kan gjøre noe så grusomt. Derfor deles historien som ild i tørt gress, og med motiverte statusoppdateringer om å «finne denne forbanna somalieren».
Når identifiseringen ikke strekker til
Leahs «mor», Rubi Løken, skrev et innlegg på Facebook få timer senere, hvor hun så langt det lar seg gjøre forsøker å identifisere mannen. «En somalisk mann i alderen 35-40 år. Det skjedde på St. Hanshaugen, mannen hadde på seg en brun genser, mørk olabukse, svarte sko, bar på en ølboks og hadde skjegg med litt grå hår i.»
Klart hun vil gjøre mest mulig for å få mannen funnet og straffet. Måtte den som har rett få rett, og måtte mannen som drepte en hund av pur faen få sin straff. Men hva skjer når vi forsøker å identifisere noen vi ikke vet hvem er?
Hundeeier Rubi Løkens innlegg er delt utrolige 5.000 ganger i skrivende stund, og er nok en del av grunnen til at både Politiet og rikspressen har omfavnet saken. Mannen skal finnes. Forhåpentligvis, blir han det.
Men vi kan ikke av den grunn mistenkeliggjøre alle somaliske menn i denne aldersgruppen. Somaliske menn er fra før av noen av Oslos mest stigmatiserte folk. Ja, det kan være statistisk korrekt. Kriminalitet kan være kulturelt betinget. Vi må tørre å snakke om det også. Men denne gangen er ikke dét tema. Det handler om etikk i sosiale medier.
Presseetikk for dummies
NTB var, som ofte, raskest på ballen. Saken ble videre publisert i VG, Nettavisen og NRK i forskjellige varianter. Men i pressen er ordet «somalier» byttet ut med «mørk i huden». Det er nemlig god presseskikk å vite hvor grensene for identifisering skal gå. Andre, alternative medier som Document, velger å identifisere enda tydeligere, men engang uten å vite hvem de forsøker å identifisere. Det er ikke ulovlig. Bare ganske rasistisk.
I presseetikken trår man varsomt ved identifisering av gjerningspersoner. Medienes makt er stor, og å bli identifisert som kriminell i pressen kan i visse tilfeller oppleves som langt mer belastende enn en faktisk dom. Det stiller spørsmål ved rettsstat og demokrati når en journalist, som ikke en gang har en vernet tittel, besitter makt til å utrette noe som av noen kan oppfattes som en urokkelig straff.
Her kan man nyansere til det kjedsommelige. Heldigvis har vi redigerte medier, ansvarlige redaktører, faglig utvalg, faktasjekkere og så videre. Vi kan ta oss av de vanskeligste sakene. Men til en viss og større grad, må presseetikken innta allmenn viten. Common sense.
På sosiale medier, hvor alle har blitt enhvers redaktør, er det mye rom for utvikling og dannelse. Man kan i alle fall lære noe av hvordan redigerte medier opererer. God journalistikk gjør nemlig grundige vurderinger – særlig når det gjelder virale saker – på om opplysningene som oppgis er korrekte, men også på om gitte sitater er delt i affekt, på om kilden ikke har skjulte agendaer og ikke minst på om vi ikke sprer giftig rasisme i samfunnet helt ukritisk.
For når enkelte statusoppdateringer på Facebook kan gå langt mer viralt enn en nyhetsartikkel i et redigert medium, som Facebooks algoritmer faktisk kan bidra til (beholder deg i det minste på siden sin), er det ikke lenger bare varsomme journalister som sitter i posisjon til å fortelle store historier, og som kanskje til og med utsetter folkegrupper for hets, sjikane og stigma.
Mine varmeste tanker går til Rubi Løken og Leahs nærmeste. Måtte den som dreper straffes strengt. Men vi kan ikke la rettferdighetens krig ramme andre enn fienden. Bare husk det, til neste gang du deler artikler med brennende følelser om at noen skal tas. Enten det gjelder falske nyheter, videoer hvor pedofile identifiseres eller bare sterke statusoppdateringer: Vær varsom.
