Flere enn 10.000 flyktninger har mistet livet i Middelhavet siden 2014, ifølge FN-rapport. Justisministeren frykter at private redningsaksjoner vil føre til flere.
Kaller justisministeren naiv

Er det greit å la flyktninger drukne hvis det redder liv? Vi ringte en etiker

Justisministerens indirekte oppfordring til ikke å redde flyktninger fra å drukne vekker sterke reaksjoner. Moralfilosof Aksel Braanen Sterri kaller utspillet for naivt.
Saken er Justisminister Jøran Kallmyr (FrP) frykter at private redningsaksjoner i Middelhavet vil føre til økt flyktningstrøm. Det får sosiale medier til å rase. I denne artikkelen oppklarer moralfilosof Aksel Braanen Sterri etikken bak livredning.

Atter er utspill fra Fremskrittspartiet vekker sterke reaksjoner i sosiale medier. Enda over 10.000 flyktninger har druknet i Middelhavet siden 2014, er justisminister Jøran Kallmyr (FrP) bekymret over private redningsaksjoner, fordi han mener det kan lede til økt flyktningstrøm.

SV-politiker Lars Haltebrekken mener den indirekte oppfordringen til ikke å redde båtflyktninger på privat initiativ er hårreisende. Mens andre, rent konsekvensetisk, mener utspillet har substans: Er det greit å ikke redde folk fra å drukne, dersom det på sikt vil føre til at færre drukner?

– Utelukker bedre alternativer

Vi ringte en etiker.

Aksel Braanen Sterri, hvis har en master i statsvitenskap, erfaring fra Dagbladets Leder-redaksjon og redaktørrolle i Store norske leksikon, mener regnestykket er langt mer komplisert enn hva Kallmyr tegner opp.

– Strukturen i spørsmålet ligner på en del andre spørsmål, som: Skal vi gi ut nalokson mot overdoser hvis det leder til at rusavhengige tar større risiko og dermed fører til flere overdoser? En «naiv» konsekvensetisk analyse vil si at en bør la noen dø i Middelhavet hvis det reduserer antallet som dør. En mer sofistikert analyse vil spørre om det er grunner for å bevare en norm som sier at vi forsøker å redde menneskeliv så langt det lar seg gjøre, sier han.

Braanen Sterri er dessuten doktorgradstipendiat i moralfilosofi ved Universitetet i Oslo.

– Andre og mer regelorienterte moralske teorier vil være mer skeptisk til å la noen dø som et avskrekkende middel for å oppnå et større gode. Spesielt når årsaksforholdet mellom de to er såpass uklart og indirekte.

– Men hvorfor kaller du konsekvensetikken for naiv?

– Det er ikke slik at konskvensetikken er naiv, men at vi kan være både naive og sofistikerte konsekvensetikere. Kallmyrs påstand er en naiv form for konsekvensialisme fordi den a) utelukkende fokuserer på denne konkrete situasjonen og glemmer at våre handlinger på ett område har smitteeffekter til andre områder, og b) fordi den forutsetter en empirisk påstand som kanskje gjelder i noen tilfeller, men ikke i andre.

– Hvorfor er den mer sofistikerte teorien mer sofistikert, dersom den på sikt vil ta flere liv?

– Hvis du utelukkende tenker på konsekvensene, samt forutsetter at det å la noen dø for å skremme andre fra å begi seg ut på samme ferden ikke vil få negative konsekvenser for hvordan vi behandler andre mennesker som holder på å dø i vannet eller andre steder, og forutsetter at det å la noen dø faktisk virker tilstrekkelig preventivt, samt at dette er det beste tiltaket vi har å tilby, så har Kallmyr rett.

– Sannsynligvis!

– Nettopp. Her er det mye som kan gå galt.

Aksel Braanen Sterri (f. 1987) er statsviter, skribent og kommentator, tidligere en av redaktørene i Store norske leksikon og lederskribent i Dagbladet. Braanen Sterri er utdannet ved Universitetet i Oslo, der han skrev masteroppgave om velferdsstatens betydning for lykken vår, og også doktorgradsstipendiat i moralfilosofi ved samme universitet. (Foto: Matthias Kleeb Solheim.)

Frykter konsekvensbytte

Braanen Sterri frykter dessuten konsekvensene av å hule ut det han kaller for en relativt «skjør» norm: Å gå til verks og redde mennesker hvis du ser at de holder på å dø. Han mener det kan få større konsekvenser å ta til samfunnet å ikke redde liv, av frykt for at dette kan føre til verre konsekvenser (som at flere dør), enn de positive konsekvensene Kallmyr forsøker å fremme.

– Det er heller ikke alltid lett å vite om det å la noen dø virker tilstrekkelig preventivt. Det å etablere årsaksforhold i den virkelige verden er svært vanskelig. Kanskje fungerer det ikke. Kanskje den eneste konsekvensen av å la folk dø, er at du lar folk dø, uten at færre begir seg ut på en farlig ferd.

Han viser til USA, som politisk har forsøkt å gjøre det vanskeligere å komme over grensen fra Mexico.

– Det har ført til at mange legger ut på en svært farlig ferd. Mange dør eller blir misbrukt på veien. Fører det til at færre begir seg ut på ferden? Det vet vi ikke.

Premisset for spørsmålet er altså uklart. Klart man skal redde flest mulig liv, men:

– Dessuten vil en rikere konsekvensialistisk analyse ikke bare gi seg med å spørre om det å la noen dø kan forhindre andre fra å dø, og at det dermed vil være rettferdiggjort. Hvis vi skal tenke på konsekvensene så må vi spørre oss om det finnes andre alternativer som er enda bedre enn å la folk dø. Og det kan godt tenkes at det er.

– Hvilke da?

– Kanskje er det bedre å ta imot alle og sende dem tilbake. Kanskje er det flere andre tiltak som fungerer bedre enn å la folk dø. Trolig er det det.

– Men konkluder, da. Er det greit å ikke redde flyktninger fra å drukne, hvis du er overbevist om at det vil redde flere fra å drukne?

– Gitt alle disse problemene, så vil selv en mer sofistikert konsekvensorientert analyse trolig tale mot Kallmyrs konklusjon.

Han sier «trolig» fordi den vil være avhengig av hva som faktisk skjer når vi innfører ulike tiltak.

– Men om jeg ville støttet en slik politikk? Nei.

Aktiv livshjelp

– Mange vil mene at det i seg selv er galt å la noen dø om du kan redde dem. Andre vil mene at det å la noen dø gjør oss til dårligere mennesker, noe vi bør unngå. Det jeg forsøker å gjøre her er å si at selv om vi ikke legger vekt på de to hensynene, og aksepterer at konsekvenser er det eneste som teller, så har vi grunn til å tvile på at Kallmyrs forslag er et godt forslag.

Braanen Sterri kan etter hvert en del om liv og død. I mai slapp han, med sin filosofiske makker, Ola Martin Moen, boken «Aktiv dødshjelp: Etikk ved livets slutt».

Til tross for at et flertall i befolkningen ønsker å oppheve forbudet, er alle former for aktiv dødshjelp i Norge forbudt. I boken tar moralfilosofene for seg argumentene for og mot å tillate aktiv dødshjelp. De konkluderer også med at aktiv dødshjelp bør bli tillatt, og skisserer en modell for hvordan det kan reguleres.

Til Subjekt skisserer Braanen Sterri en test for å vurdere etikken bak livredning.

– Det er ofte en god test om vi forestiller oss at det er våre egne landsmenn som ligger og plasker i vannet. Forestill deg at vi fant ut at det å redde folk fra drukningsdød gjorde at foreldre ikke passet tilstrekkelig godt på barna deres, eller at det gjorde så flere tok mer risiko i vannet, slik at flere endte med å dø. Hvis konsekvensene er det som teller, og vi følger Kallmyrs logikk, så bør vi unnlate å redde barna i bassenget og folka på stranda, selv om vi kan redde dem, for å unngå at de tar risiko. Hvis ikke Kallmyr er villig til å følge sin egen logikk her, så tilsier det at han har andre standarder, for å si det forsiktig, når det kommer til flyktninger og migranters liv enn til egne landsmenn.

Når du bryter loven for å redde liv

Forrige uke ble den kapteinen Carola Rackete arrestert av italiensk politi etter at hun mot deres ordre la til land på den italienske øyen Lampedusa med et skip fullt av reddede flyktninger på privat initiativ. Italia har truet med å sende alle flyktningene hun har plukket opp til den tyske ambassaden.

– I boken forsvarer du aktiv dødshjelp. Her forsvarer du aktiv livredning, særlig dersom konsekvensene på lang sikt er så uklare som i dette tilfellet. Hva tenker du om å bryte lovverk for å redde flyktninger på privat initiativ?

– Jeg kjenner ikke til detaljene i den saken, men det slår meg ikke som urimelig å prise et menneske som går utover tjenesten og som aktivt forsøker å redde flere som holder på å drukne. Er det likevel grunn for å ha en politikk som sier at vi ikke bør aktivt screene havene for folk som drukner?

– Det kan godt hende, svarer han seg selv.

– Italiensk atferd her vitner jo også om et system som er ødelagt. Det å finne et annet system enn det nåværende for å fordele byrden med å ta være på flyktninger er prekært. Og det å komme med forslag til et mer rettferdig, bærekraftig og spiselig flyktninginstitutt, er det Kallmyr og regjeringen burde bruke mer av tiden sin på.