Kosmisk perkusjon og jordnær fløyte er bare to av x antall mulige måter å beskrive Carmen Villains musikk på. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.)
Subjektet

Det spekuleres i hva Carmen Villain vil si med musikken sin. På sitt tredje album er hun stum

Jordnært og kosmisk er begge nøkkelord i Carmen Villains nye, instrumentale album. Selv om hun helst ikke vil forklare sine egne verk, fikk vi henne i tale.
Saken er Carmen Villain er aktuell med sitt tredje album, og flere konserter og DJ-sett til høsten.

I fjor stod hun for et bestillingsverk for Ultima sammen med den London-baserte artisten Parris, i tillegg til både USA-turné og en rekke festivalopptredener. I år har hun tatt opp fag fra videregående og gitt ut sitt tredje album, som denne gang er helinstrumentalt. I tillegg spiller hun for utsolgt sal på Red Bull Music Festival 8. oktober.

Selv om det er aldri så vanskelig å sette ord på musikken hennes, er det ifølge Carmen Hillestad nærmest umulig å tolke den feil på grunn av lytterens subjektive opplevelse. Vi får likevel en pekepinn når hun nevner Alice Coltrane, Pharoah Sanders og John Hassell som inspirasjonskilder.

Albumet veksler hyppig mellom mørke og tunge sinnsstemninger til fjærlett optimisme, ofte i ene og samme spor. Man kan spørre seg om det faktum at hele utgivelsen er instrumental skaper større avstand mellom musikken og lytteren, eller om det faktisk gjør det stikk motsatte, nemlig å åpne for en dypere instrumental og intern dialog.

– Lyd har alltid vært spesielt viktig for meg. Det er så mye man kan oppdage via lyd. Teste forskjellige ting, som nye teknikker, nytt utstyr og ofte kan lyd alene trigge nye idéer. Man kan for eksempel oppdage en melodi i lyd eller i en tekstur og legge merke til hvordan alt henger sammen, forteller Carmen Villain begeistret, og innrømmer at hun er en noe obsessive produsent-nørd.

Hillestad forteller at hun alltid har laget instrumental musikk ved siden av, noe som har vært en slags meditativ tilflukt. Å gjøre en utdrivelse basert på instrumentalmusikk var dermed en naturlig utvikling.

Carmen Villain liker at lytteren må lese mellom linjene: – Da opplever man det gjerne mer abstrakt, men også mer åpent. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.)

Intuisjon som grunnlag

Hun husker knapt sitt første møte med musikk da det var en naturlig del av hverdagen i den musikalske husholdningen hvor både mor og far spilte instrumenter.

– Mamma hadde ofte på masse cheesy musikk og meksikanske folkeviser som ble innspilt på sånn kjempedårlig firespors-kassett med barn som sang kjempesurt og skjærende, men som likevel hørtes vakkert ut. Den musikken er fortsatt det fineste jeg vet, og det er det vi hører på rundt juletider, forteller hun lattermildt.

– Musikk kan gi en utrolig fin følelse av tilhørighet og felleskap, i tillegg til at det er sykt gøy at man kan bruke kroppen til å skape noe annet. Tenk at man kan spille instrumenter!

Når Carmen Villain lager musikk gjør hun det helst i et eget rom hvor hun kan skape og gjøre én ting om gangen. Prosjektene hennes er aldri konseptbaserte. Alt er styrt av intuisjon. Fra idé til innspilling.

– Men jeg ser mer og mer av sammenhengen mellom at mamma er meksikansk og hvilke melodier som kommer ut av meg. Jeg er helt klart preget av det, legger hun til.

– Jeg snakket også med Johanna om det, hun som spiller fløyte på albumet. Hun er halvt chilensk og spiller mye latinamerikanske folkemelodier som kommer helt naturlig for henne.

Norsk samarbeid

Sammen med Johanna, som er tidligere Sassy 009-medlem, og Prins Thomas, som spiller perk på en av låtene, ble arbeidet med «Both Lines Will Be Blue» en positiv prosess.

– Jeg er ekstremt fan av fløyte og hadde hørt Johanna spille i Sassy før. Vi fant tonen veldig bra, noe som gjorde arbeidet med albumet veldig lett, i tillegg til at jeg nok var inne i en god kreativ periode. Albumet er egentlig mest et samarbeid mellom noen nørder i studio, ler produsenten.

– Musikken din har blitt kalt filmatisk av Morgenbladet og beskrevet som en lydcollage som nærmest venter på å bli satt bilder til. Hvilke bilder eller filmer assosierer du din egen musikk med?

– Det var ikke noe spesifikt som inspirerte det nyeste albumet, men jeg har fått mye inspirasjon fra Antonioni-filmer. Han er god på å si mye uten å bruke for mange ord eller klassisk historieformidling. Jeg liker når man må lese mellom linjene. Da opplever man det gjerne mer abstrakt, men også mer åpent.

Carmen Villain vil helst ikke si for mye om musikken sin. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.)

Sjanger blir for snevert

Musikkvideoen til «Impossible Color», som er et av sporene på albumet, følger en kvinne (les: høygravide Johanna som fødte to dager etter innspilling) på et baderom i dunkel belysning. Det er alt man får vite rent praktisk. Regien er Teodora Georgijevic sin videodebut og handler ifølge Carmen Villain om både fortid og fremtid, generasjoner, meditasjon og hverdagsliv.

– Og gjerne også det fine med det vanlige og hverdagslige, legger hun til.

– Det er vanskelig å beskrive egen musikk. Men det er heldigvis ikke min jobb å plassere meg selv i det musikalske landskapet.

Skal hun likevel komme med et par stikkord, kaller hun det en blanding av ambientmusikk, fourth world, noe kosmisk og jordnært, samt veldig personlig og intuitivt. Å kalle det folk blir for snevert.

– I det siste har vel musikken min vært en slags blanding av noe «kosmisk» med en god del perkusjon og jordnær fløyte. Ingenting er vel egentlig feil å kalle den. Jeg har aldri opplevd at noen har tolket musikken min helt feil. Musikk er jo så subjektivt så ingenting er vel egentlig galt i forhold til hvordan folk tolker den.

Sier minst mulig

– Da jeg jobbet med min første plate hørte jeg en del på blant annet Kurt Vile, Sun City Girls, Bardo Pond og Royal Trux. Den andre platen var inspirert av en god del film, mens jeg alltid har latt meg inspirere av John Hassell, Biosphere, Alice Coltrane og Pharoah Sanders.

– Hvis du skal sjekke ut Alice Coltrane burde du begynne med platen som heter «Journey in Satchidananda.» Kan også anbefale «Karma» av Pharoah Sanders.

– Det spekuleres i om det er noe du ønsker å si gjennom musikken din. Er det det?

– Først og fremst vil jeg at det treffer folks trommehinner. Det ligger mye av meg selv i musikken min, men jeg ser ikke noe grunn til å forklare hva jeg ønsker å si. Som kunstner får man ikke ofte den umiddelbare tilbakemeldingen på at man gjør noe nyttig, men hvis noen kan finne noe i musikken jeg lager så betyr det mye.

– Jeg har ofte en «Glasset er halvtomt»-tilnærming i forbindelse med utgivelser sammen med forsiktig optimisme og forhåndsbestemt pessimisme for å beskytte meg selv. Men jeg er fornøyd med denne platen, og jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger. Jeg har heller ikke gått lei av den selv enda!

Etter sitt tredje albumslipp kan Carmen Villain fortelle om følelsen av sikkerhet, trygghet og litt lavere skuldre knyttet til egne evner, selv om det å slippe musikk fortsatt kan være som å føde: Noe skal ut i verden. Til spørsmålet om hun aldri blir nervøs lenger svarer hun leende.

– Det kommer an på dagsformen og om glasset er halvtomt eller halvfullt.

I oktober skal hun fremføre bestillingsverket «Sometimes I Love You Forever» på Emanuel Vigelands mausoleum i et rom med en 20-sekunders lang klang. Et høydepunkt for de 25 publikummerne som fikk sikret seg billetter og de 25 som snek seg til en ekstraforestilling som også ble utsolgt på dagen. Det er likevel mulighet til å få med seg Carmen Villain på The Villa 9. august og på Hærverk 10. august.