Renzo Piano står bak signalbygg over hele verden. I Oslo er han ansvarlig for blant annet Astrup Fearnley Museet.
Fem minutter med Renzo Piano

Vi møtte mannen bak «Europas styggeste bygg» og stilte alle spørsmålene dine

Hvor mye gjør Renzo Piano egentlig selv?
Saken er Subjekt fikk fem minutter med mannen bak verdenskjente signalbygg som Pompidou, The Shard og Astrup Fearnley Museet.

Året er 1977. Den gang 40 år gamle Renzo Piano står med arkitektkollegaen Richard Rogers på åpningen av museumsbygget Centre Pompidou i Paris.

De står foran noe som ser ut som en vrengt harddisk, om ikke en togulykke, om man ser bort fra størrelsen som et av Paris’ største samtidskunstmuseer utgjør, både i kvadratmeter og med sine over fem millioner besøkende årlig.

Det radikale bygget bryter med de fleste museumsbygg slik man kjenner dem, med en høyteknologisk fasade som flagrer med det man ofte skjuler: Rulletrapper, kabelrør, ventilasjonsanslegg og what not, som alt er plassert i et organisert kaos som utgjør fasaden.

Noen kaller det Europas styggeste bygg. Og så klart kom det folk for å kaste tomater på ham. De traff, og i ansiktet.

Pompidou-sentret på en god dag. Renzo Piano har tegnet bygget, sammen med Richard Rogers. Museet stod ferdig i 1977. (Foto: Centre Pompidou.)

Ung og dum

Det er 42 år siden. I dag har den 80 år gamle arkitekten følgende å tilføye:

– Jeg var 33 år da vi begynte på skissene.

Ganske ung, altså, i forhold til sine 81 år i dag.

– Vet du hvorfor vi fikk muligheten til å jobbe med det bygget?

Vi stiller spørsmålet tilbake.

– Fordi ingen forstod hva vi drev med.

Like lite forstår vi av det han foran oss her på Astrup Fearnley Museet kladder på en serviett, som svar på spørsmålet vårt om han fortsatt tegner for hånd. Men han gjør nå det.

– Først og fremst fordi jeg ikke er noe særlig god på PC. Men hånda gir også en spesiell frihet. Hvis du tegner på maskinen, må du vite hva du trenger. Det er alltid greit med en håndtegnet sketch først, sier Piano til Subjekt.

– Kan du tegne på maskin, da?

– Nei, og da er det jo bare fint om en som kan bruke datamaskin tar over. En håndtegnet sketch er upresis, som er bra, fordi du utlever en frihet.

Renzo Piano på Astrup Fearnley Museet. (Foto: Danby Choi.)

Digger å jobbe med museum

Han tar frem en penn fra jakkelomma. En velkjent pressemanøver for Renzo Piano, visstnok, for å illustrere hvor lett det kan være å tegne noe på en serviett. Det blir ikke akkurat noe kunstverk, men:

– Se så enkelt. Ingen ting å skru av eller på. Du trenger bare penn og papir.

Piano trenger altså bare penn og papir, enten det gjelder Pompidou eller Padre Pio-kirken. Men han står også bak et av Europas høyeste bygg, «The Shard» (2012) i London, og prisvinnende arkitektur som Whitney Museum of American Art (2005), The New York Times Building (2007) og vinneren av Oslo kommunes arkitektpris: Astrup Fearnley Museet (2012), som han [i juni 2018 var] aktuell med på nytt, som medkurator for sommerutstillingen «I Still Believe in Miracles».

– Hva er det beste med å jobbe med museer?

– Vi jobber ikke bare med museer, men noe av det flotteste med nettopp museumsbyggene er at vår lidenskap for det vakre møtes her. Museet er også et offentlig sted, som jeg synes er det mest interessante å arbeide med.

Han fortsetter:

– Som biblioteker, skoler, sykehus og annet. Men å jobbe med museet er magisk, fordi kunsten som skal stilles ut der er uforutsigbar, og fordi at det gjelder å tilrettelegge for dette.

– Hva er da det verste?

– Jeg har aldri opplevd noe særlig dårlig. Vi har vært heldige på kontoret, fordi vi har arbeidet med fantastiske klienter. Men det kan ta veldig lang tid i blant. Det spørs på museet som du arbeider med.

– Hvordan oppsummerer du arbeidet med Astrup Fearnley Museet?

– Veldig enkelt og greit. Vi jobbet med private utbyggere, Selvaag-brødrene og Hans Rasmus Astrup, og da går det veldig mye enklere for seg.

– Ja, sånn i forhold til å arbeide med offentlige bygg og dermed med dets lokalsamfunn?

– Nettopp. Da har man også store komitéer foran seg, og det tar lang tid og er litt vanskelig.

– Men demokrati er vel bra?

– Ikke alltid. For da handler det ikke lenger bare om design og kompetanse, men om å forstå hva alle egentlig har lyst til å gjøre, og da tar det lengre tid å bli enige. Som da vi gjorde Beyeler Foundation-museet i Basel i Sveits.

– Hva skjedde da?

– Vi jobbet med Ernst Beyeler selv. Han så på dette museet som hans store oppnåelse i livet, og da må man være sikker på hva han tenker om nettopp det, og samtidig er det mange nok ting som skal klaffe når man tegner bygg.

Renzo Piano står bak et av Europas høyeste bygg, «The Shard» i London. (Foto: The Shard.)

Jobber i lag

– Du har et stort arkitektlag som representerer deg. Hvor mye gjør du egentlig selv?

– Altså, det er ikke bare et team. Vi består av et stort kontor med ti partnere, hvor Emanuela «Moshi» Baglietto [prosjektlederen for Astrup Fearnley Museet] er en av dem. Sånn har det vært i 20-25 år.

– Men hvor mye gjør du selv?

– Jeg jobber, hver eneste dag, det er det eneste jeg liker å gjøre. Men selvfølgelig er vi veldig selektive, så vi gjør bare det vi ønsker å gjøre. Ofte er det offentlige bygg. Fra sykehus til justisdepartementets hus i Paris, som vi jobber med nå.

– OK. Jobber dere sammen, kanskje?

– Ja, vi har et ordentlig teamwork. Kontoret er basert på idéen om å jobbe sammen.

Artikkelen ble først publisert i juni 2018.