DJ og Koso-grunnlegger Marit Soldal har med seg 40 utelukkende kvinner på laget for å fremme og forene kvinnelig representasjon i musikkbransjen. (Foto: Helge Brekke.)
Kvinner i musikken

Kvinnelig representasjon i musikken skyter fart: – Det har regelrett eksplodert

Mye har bedret seg siden Koso ble grunnlagt for å fremme kvinnelig representasjon i musikkbransjen. Men enda mer gjenstår, ifølge grunnleggerne.
Saken er Subjekt møtte skaperne bak Koso, et «kreativt kollektiv» som fremmer og forener kvinnelige krefter i musikken.

Miles Davis spilles høyt fra noen litt vel skarpskrudde høyttalere. Det er forsmak på en varm sommer, og fra trærne snør noen små frø. Mange lander i håret på en gruppe damer som tar opp en hel sittegruppe på utestedet Blå i Oslo.

Sammen utgjør de en liten del av Koso, et «kreativt kollektiv» bestående av artister, produsenter, djs og mer. De snakker om jobb: Om mastring av låter, teknisk raider for artister, og så videre.

– Dette er bare en liten del av oss, forteller Marit Soldal.

Sammen med Juno Jensen, er hun grunnleggeren bak kollektivet som ifølge dem utgjør over 40 medlemmer.

– Koso-paraplyen er ganske stor, ler hun.

Navnet er en forkortelse av det japanske onomatopoetikonet «kosokososuru». Det betyr å snike, liste seg.

– Tanken var at vi skulle snike oss inn i musikkbransjen. Vi skulle gradvis få til større femme-representasjon i utelivet og «formere» oss inn i det. Men det var ingen som klarte å uttale det, så da ble det forkortet til Koso, flirer Juno.

Nå fungerer Koso som plateselskap, klubb og produksjonsselskap drevet av utelukkende kvinnelige kreative som vil fremme og forene kvinnelige krefter på og bak scenen.

Syv av 40: Koso-paraplyen omfatter artister, produsenter, djs og mer – utelukkende kvinner – med mål om balansere representasjonen på norske scener, og å bedre forholdene for norske artister. (Foto: Helge Brekke.)

Fremmer femme

– Vi innså i 2013 at det var manko på representasjon av kvinner i musikkbransjen, sier Soldal.

Og mannstunge festivalscener har vært en pulserende overskrift det siste tiåret. Senest i mai skrev Dagens Næringsliv om dette, til tross for at noen festivaler, som Bylarm og Øyafestivalen med økt representasjonsfokus har bedret balansen.

Programsjef i Bylarm, Joakim Haugland, gikk så langt som å si at han skulle revurdere sin stilling dersom Bylarm ikke hadde en jevn kjønnsfordeling i 2020. «Mannefestivaler er ekstremt usexy», uttalte han til samme avis.

Koso er blant de som har villet gjøre noe med dette. Men har de merket bedring siden de begynte, og er de lenger nødvendig?

– Ja! I 2013 var ikke kvinnelige djs og produsenter særlig synlige i Oslo. Man kunne telle dem på én hånd. Siden den gang har det regelrett eksplodert med kvinnelige talenter på klubbscenen, sier hun.

– Hva er grunnen til det?

– Økt bevissthet rundt mannsdominans på festivalscenene har ført til at det bookes mer balanserte festivalprogram, sier Jensen, og fortsetter:

– Rollemodeller er også veldig viktig. Det er lettere å sette i gang med beatproduksjon hvis venninnen din gjør det. Vi håper Koso kan slik ha en positiv innvirkning og rekruttere flere kvinnelige talenter.

Koso-grunnlegger Juno Jensen spår om eget kreative kollektiv at Koso bare vil bli bedre og viktigere med tiden. (Foto: Helge Brekke.)

Norske talenter

Koso har først og fremst blitt lagt merke til gjennom artistene og talentene de består av.

Juno Jensen er artist, komponist og produsent kjent fra eget bandprosjekt, Pieces of Juno, med musikk i en sjanger som hun selv har døpt til northern noir. Det er introspektivt, vokalpreget og abstrakt. Hun er aktuell med låten «Strawberry» og straks ute med albumet «Metanoia». Det hele låter ganske så fjernt fra en svett klubbkjeller på Revolver, som Koso Club ofte inntar.

Koso Club er forresten Kosos egne klubbfilial, som hovedstadens befolkning bare har sett vokse. I 2017 vant de Natt&Dags pris for beste klubbkonsept, og siden har det gått i ett for Soldal og Svani, som er to Koso-medlemmer som reiser land og strand – fra Øyafestivalen til Razzmatazz i Barcelona – med platebaggen (les: minnebrikken) full av bass.

– Det skal være mer enn bare festing. Koso Club har identitet og tanke ved seg. I tillegg til at vi har med oss Kosos grunnverdier med på spillejobbene, så vil vi at klubben skal være et magisk, energifylt og inkluderende sted å være, sier Soldal.

Koso-grunnlegger Juno Jensen er kjent fra eget bandprosjekt, Pieces of Juno, som er aktuell med låten «Strawberry». (Foto: Helge Brekke.)

Musikkbransjens mange utfordringer

Men det går ikke bare bra. Musikkbransjen har store utfordringer, ifølge Jensen og Soldal.

– Det å få nok inntekter som en ideell musikkaktør gjør det ekstra utfordrende, ettersom vi ikke jobber veldig kommersielt.

Likevel kjemper de for artisthonorarene først:

– Vi ser en negativ utvikling i live-markedet. Det er svært presset, høy konkurranse mellom venuene og redusering i antall mindre konsertscener, som gjør det vanskelig å holde ut. Enkelte steder forventes det til og med at nye talenter skal leie seg inn når de spiller konserter, på egen risiko.

Det betyr at artistene må leie konsertarenaer og sørge for å selge billetter. Også med risiko for å gå mange tusener i minus. For aktivistene i Koso stopper det ikke engang der:

– Selv Tono-vederlagene blir bortforhandlet, så uavhengige artister har mindre å hente der. Det er kjipt, sier Jensen.

– Skjer det noe som helst positivt i musikkbransjen?

– Jo, da. Kulturrådet og andre aktører har for eksempel ganske raskt kommet med konkrete miljøtiltak i disse klimakrise-tider, og flere fikk også øynene opp for problemene tilknyttet seksuell trakassering under #metoo. Flere har også begynt å snakke om artisters psykiske helse, og det er på høy tid og bra, sier Jensen.

Det må jo være ganske selgbart, men Koso står enda uten lokaler.

– Det hadde vært drømmen. Enn så lenge har vi hodene våre, det er en god base. Men vi møtes ofte hos meg, også går det jo sjeldent en uke uten at noen av oss synger, spiller eller danser sammen, smiler Juno.