Det siste tiåret har det ikke vært uvanlig å se utstillinger med helt eller delvis fargede vegger som bakgrunner for kunstverk. Man kan vel påstå at den hvite kuben er «ut». Andreas Siquelands nye utstilling på LNM har imidlertid tatt dette enda et hakk lenger: Fargelegging av veggene er ikke bare kuratoriske grep, men et utstilt verk i seg selv. Oppå disse veggene, har han hengt mer tradisjonelt innrammede malerier.
Det kommer med en uimotståelig wow-effekt. Det er intenst, og så innmari forseggjort at man tiltrekkes for grundig å gå til verks i detaljene.
I en kunsthistorisk sirkel
LNMs klassisk utformede galleri, med rosetter i taket og høye hvite lister, passer utmerket som sted for Siquelands veggmalerier. For denne type maleri på veggen har historisk hatt en tilknytning til det klassiske. Linjer kan trekkes helt tilbake til freskene i de antikke palassene i Pompeii for to tusen år siden. Det var naturmotiv, realistisk men abstrahert og spesialtilpasset sitt rom.
Samtidig som Siquelands bruk av veggene er relativt banebrytende innen den fortsatt nokså stilrene samtidskunsten (med eller uten farger), er det også ytterst gammeldags. Utstillingen gjør altså to ting på en gang: Den peker tilbake på maleriets tusenårige historie og henger seg samtidig på en trend hvor man avviser den hvite kube, et utstillingsdesign som har dominert i et århundre.
Det er som om man har gått i en slags kunsthistorisk sirkel: Fra veggmaleri i antikkens palasser, til maleri og vegg som separert i renessansen, til den hvite kuben i nyere tid, og nå – hva enn denne kunsthistoriske epoken heter – tilbake til veggen. Det har gått fra more-is-more til less-is-more, til more-is-more igjen.
Både kaos og kontroll
Utstillingen går utvilsomt for more-is-more. Men akkurat uten å være for mye.
Det er tre ulike stemninger som preger de tre rommene på LNM, og hele tiden balanseres det på en hårfin linje mellom estetisk kaos og kontroll. Det begynner i visuell overflod, fortsetter nokså fredelig i det andre rommet, før intensiteten igjen økes i det siste rommet. Det er sterke farger, nedtonede farger og pastellfarger. De krasjer og de harmonerer. Det er risikabelt, men det er det som gjør det spennende.
Særlig godt er det at det midterste, blå rommet, eksisterer. Det skiller de to mest intense rommene fra hverandre og skaper en helhetlig flyt. Det er likevel vanskelig å oppgi en favoritt av de tre, fordi uttrykkene er så forskjellige, og så velfungerende i sin egen form.
Til tross for sine ulikheter, har de tre rommene likevel en rød tråd: Skog.
En vakker skildring av en skog som falt
Siqueland har selv skrevet en overbevisende tekst om sin opplevelse av å se en skog han hadde utviklet en stor fascinasjon for, bli meiet ned av maskiner. Utstillingen er en slags dedikasjon til skogen som falt. Et symbol på et hensynsløst, menneskelig behov for å kontrollere naturen.
Trærne ligger veltet flere steder i utstillingen. Veggen i det innerste rommet heter «Falling Forest». Men følelsene er blandet. Sorgen overskygges av skjønnhet. «Falling Forest» er et utrolig vakkert maleri.
Man kan spørre seg hvorvidt Siquelands tankefulle tekst og visuelle resultat stemmer overens. «Denne livløse slagmark av en steinrøys skapte en følelse av vemmelse og avmakt. Her var det som om ingenting kunne gro.» skriver han. Men hvorfor er den livløse slagmark gjort så levende og så altoppslukende vakker på LNMs vegger?
En lignende problematikk fantes i utstillingen til Apichaya Wanthiang som ble vist på LNM i fjor. Her ble en tragisk oversvømmelse i Thailand malt frem i de vakreste farger som publikum ikke kunne unngå å nyte. Men i en kunstnersamtale påpekte Wanthiang selv denne kontradiksjonen. Å se på hustak som fløyt i vannet etter en oversvømmelse var fælt, men hun kunne ikke unngå å syntes at det også var interessant og vakkert. Må tragedier fremstilles som fæle?
Maleriets relevans
Det er spennende å se hvordan malerkunsten kan forholde seg til et så brennhett tema som mennesker og natur. Både Wanthiang og Siqueland reflekterer over hvor komplisert dette forholdet kan være. Kunst behøver ikke være journalistikk, men kan også reflektere en genuin menneskelig opplevelse, med alle sine kontradiksjoner. Som at man kan nyte sommerens steikvarme samtidig som man kan syntes den er en skandale. Det er komplisert.
Selv om man kan undre seg over Siquelands intensjoner, så er hans tekst og utstilling en fornøyelse. Han er åpenbart en svært dyktig kunstner og skribent.
Det er innholdsrikt, intenst og vakkert. Siqueland viser at man kan arbeide i tradisjonell teknikk og samtidig være nyskapende. For det er som at man som maler i dagens kunst-landskap ofte må begrunne sin relevans. Kan man male olje på lerret og gjøre noe helt nytt? Etter å ha besøkt LNM er jeg som regel sjeldent i tvil: Maleriet er ikke irrelevant, og har heller aldri sluttet å være det.
