En ny Quentin Tarantino-film vil alltid komme med sine høye forventninger, og for mange er hans nye film, «Once Upon a Time in Hollywood» (2019), årets største kinobegivenhet.
Tarantino er nemlig en av få regissører som appellerer til både kunstinteresserte og dødelige. «Once Upon a Time in Hollywood» er en film som direkte taler til begge segmentene ved å balansere høy- og lavkultur på sedvanlig Tarantino-vis, og er en eneste lang fest for cinefile.
Året er 1969, og med modernitetens utvikling som bakteppe, følger filmen flere skjebner over tre forskjellige dager i Hollywood. Mest fremtredende er den avdankede tv-skuespilleren Rick Dalton (spilt av Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann Cliff Booth (spilt av Brad Pitt) – skuespillernes første møte på film, forøvrig, som av Tarantino selv beskrives som et av Hollywoods mest dynamiske treff – som begge har usikre tider i vente.
Den andre er Ricks nabo, den unge og lovende skuespilleren Sharon Tate (spilt av Margot Robbie), som på den tiden var gift med stjerneregissøren Roman Polanski, og ble et av ofrene i massakrene arrangert av Charles Manson. Ved å følge deres skjebne over disse tre dagene får vi et omfattende og referansetungt innblikk i bransjen Hollywood en gang var.
En dødsdans
«Once Upon a Time in Hollywood» er Tarantinos niende film, og selv om han siden starten har uttalt han har ti filmer i seg, har han også gitt utrykk for at dette kan bli hans siste. Det ville i så fall ikke overraske, ettersom resultatet er en nesten tre timer lang dødsdans.
Opp gjennom filmhistorien har vi fått tildelt mange filmrekviemer. David Lynchs «Fire Walk With Me» (1992), Sergio Leones «Once Upon A Time In The West» (1968) og nylig von Triers «The House That Jack Built» (2018), for å nevne noen. Utvilsomt svært forskjellige filmer alle sammen, men en ting har de til felles, og det er det unngåelige løftet om død. Disse verkene skildrer det siste åndedrag, og som seer sitter ventende på det vi vet må skje.
«Once Upon A Time In Hollywood» er en slik film. Karakterene er ikke nødvendigvis klar over dette selv, men miljøet og tiden filmen skildrer er i ferd med å råtne. Det er ikke tilfeldig at Tarantino har valgt å sette handlingen til akkurat 1969, og ikke hvilket som helst annet år rundt samme tid. Året markerte ikke bare avslutningen på 60-tallet, men viste seg også å bli et sjeldent markant år. Et år som både rommer hovmod og fall. Det var året Apollo 11 landet på månen, Nixon flyttet inn i Det hvite hus, John Lennon forlot The Beatles, Woodstock ble holdt for første og siste gang og USAs innblanding i Vietnam-krigen så ikke ut til å ta slutt. Hippiene danset og synger all is one, men den fredselskende bevegelsen tiltrakk seg også forvridde sinn.
Først og fremst er dette et kjærlighetsbrev til det Tarantino anser som Hollywoods gullår. Gullårene som brått tok slutt da regissørene krevde større frihet og filmene ble mer politiske. Filmbransjen er i stadig utvikling, og filmkunsten ble stadig mer påvirket av verden rundt. Det handlet ikke lenger om drømmen om The Old West, eller glorete musikaler.
Dette vises hovedsakelig gjennom DiCaprios ypperlige rolletolkning av Rick Dalton, som så mange andre skuespillere i sin generasjon, opplever å miste sin relevans i møtet med en ny tid.
Kreativt overskudd, men ustrukturert resultat
Tarantinos regi er full av energi og av komplekse utførelser.
Det er for eksempel interessant hvordan filmbransjen i Tarantinos gullalder hovedsakelig lener seg på westerns, og som i seg selv er en drøm tilbake til et enda friere USA enn det 60-tallet bød på. Nesten alle de store western-filmene handler om forandring i tidene, og rent tematisk ligger «Once Upon a Time in Hollywood» tett opp til den ur-liberalamerikanske sjangeren.
Filmen stråler ut både velvilje og arbeidskraft. Det er sjeldent å se en film som er så påkostet, og såpass elegant utenfor blockbuster-sjangeren.
Tarantino har hatt mange ideer, men med blandet hell. Det endelige resultatet har noen trege partier som mangler driv og den karakteristiske dialogen som har gjort ham kjent. Mulig dette ville kommet seg med en strammere klipp.
Robert Richardson imponerer med foto, som selvfølgelig er skutt på film. Denne gang på 35 mm. Det er en av de største gledene ved verket, nettopp det at Tarantino makter å gjøre film spesielt igjen. Dette er en kvalitet nesten alle Tarantino-filmer innehar, da i hvert fall siden «Inglorious Basterds» (2009).
Som om Tarantino teller tiårene fra det siste året i det forrige. 1969 markerte en slutt, men også en begynnelse. Og siden 2009 har Tarantino hatt sine ti beste år. Det er sensasjon for hver lansering, og enda det kan diskuteres hva som er hans aller beste filmer, bryter ikke «Once Upon a Time in Hollywood» med denne rekken. Filmen er snarere et godt punktum på et kapittel i hans filmografi.
Filmens ustrukturerte natur er ikke fremmed. Flere store klassikere gir noe av den samme følelsen, og da mektige filmer som «The Searchers» (1956), «Vertigo» (1958) og «Lawrence of Arabia» (1962). Disse filmene er også episodisk fortalt, og tilbyr bare tidvis en naturlig flyt. Det blir fort en personlig sak å ønske seg noe annet, men et positivt fellestrekk for alle disse filmene er at enkeltelementer sitter igjen i oss etter siste scene. Det er ensomme filmer, som velger seg en filosofisk sti, og som stiller spørsmål ved individet. Noe som kan være gripende.
Overfladisk tankestrøm
Manuset stammer fra et romanprosjekt, og det merkes. Hvor langt Tarantino kom på denne romanen er uvisst, men det er noe uferdig over manuset, og vi sitter igjen uforløste. Dette er ikke uvanlig for western-sjangeren, som han som tidligere nevnt låner kompromissløst fra. Det største problemet med det uforløste er dog at vi ønsker mer fra karakterene, som neppe gjør filmen noen tjenester. Vi er ikke blitt godt nok kjent med dem til å avslutte reisen deres.
Filmens stil og rytme er fortalt gjennom tankestrømmer og essayistiske sprang. Det er både morsomt og spennende å følge med på, men dessverre litt overfladisk.
Når Tarantino har valgt en epilogisk gjennomgang av både 1969 og egne filmer, kan det likevel passe. «Once Upon A Time In Hollywood» er ikke en film som fungerer utenfor Tarantinos stilistiske univers, og fra en regissør av hans rang blir det ikke for mye å be om at vi skal se filmen i sammenheng med resten av hans filmografi.
Mangel på substans, men ikke dybde
And the wrong words make you listen in this criminal world, sang David Bowie i 1979. Ord som stadig beviser sin relevans. Her er det Manson-familien som representerer den groteske prisen å betale for den ultimate frihet. Scenene som omhandler familien er av varierende kvalitet. Det er ingen som forventer at Tarantino skal lage en «Elephant» (2003), eller «Vi må snakke om Kevin» (2011), men vi håpet fortsatt på at skildringen av sektfamilien skulle behandles med et skarpere blikk på voldsforherligelse, fremfor det som av og til blir en tam parodi.
Det vil ikke si at Tarantino latterliggjør temaet helt. Han vet å skildre samtiden, selv når han jobber i fortid. Hans forrige film, «The Hateful Eight» (2015), viste seg å bli et mesterlig bilde på den politiske polariseringen i USA, og den ga oss også tanker rundt omfanget av krigsforbrytelser på tvers av kultur, politisk overbevisning og enkeltmenneske. Portretteringen av Manson-familien kan ses som et stikk, både til Tarantino selv og hans filmskaping, men også til kritikerne, som stadig beskylder ham for å glorifisere vold.
Charles Manson, og hans kult, symboliserer en skjult fare, som vi vet må inntreffe. Sharon Tate, fortreffelig spilt av Margot Robbie er en konstant påminner. Hver gang hun viser seg minnes vi på dommedagsklokkene som ringer over filmen fra første scene. Bevisst eller ikke skildrer Tarantino et hult samfunn, en mellomperiode, som ligner den tiden vi lever i i dag.
Fortsatt en mektig film
Tarantinos filmer blir best når de har et tydelig plott eller mål. «Kill Bill» (2003/2004), «Inlgorious Basterds» og «The Hateful Eight» er eksempler på dette. De fremstår som mer skjerpet og ideen mer kompleks. Det vil ikke si at filmer som «Pulp Fiction» (1994) og «Django Unchained» (2012) er mindre interessante, men de fester seg ikke like lett. Samtidig er dette filmer som gjerne vokser ved gjensyn, noe vi vet «Once Upon a Time in Hollywood» vil gjøre.
Filmen rommer så mange detaljer og påfunn at den umulig vil tape seg andre gang. Første gjennomsyn preges av at filmen mangler en tydelig kjerne. Den ville blitt en mer umiddelbar film med et klarere handlingsforløp.
Fantastiske enkeltsekvenser beviser Tarantinos plass i filmhistorien, og som helhet er det en rørende hyllest til filmbransjen han selv har vært med på å utvikle. «Once Upon a Time in Hollywood» blir både et postkort fra 1969, samt en kommentar på evige temaer, som filmbransjen stadig beskyldes for å ikke fornye: Alders-, kjønns- og rasediskriminering, for å nevne noe.
Det er lagt en enorm tyngde til referansene. Ikke siden «Kill Bill» har kommunikasjonen med andre filmer vært så pågående og viktige for det endelige resultatet. Filmen kan beskyldes for å være uten substans, men ikke dybde.
«Once Upon a Time in Hollywood» er seig til tider, og midtdelen retningsløs, men det er fortsatt en film av Quentin Tarantino. Et av Hollywoods gjeveste kvalitetsstempel. Over tid vil sikkert også denne filmen feste seg som et mesterverk. Filmen er en sann og påkostet visuell fest, laget på et glimrende overskudd. Det frie og vakre balanseres mellom de bekmørke konsekvensene. Resultatet beveger, selv om det ikke alltid er like lett å sette fingeren på hvorfor. Det vi vet, er at dette er en rik film, som vil åpne seg ytterligere ved flere gjensyn.
