På klubbmusikkfestivalen Sommerøya møtes kunstnernes målsetting om å danne et forslag til en felles elektronisk estetikk av en liten dose virkelighet: Forsinkelser, vær og vind setter sine begrensninger, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Håvard Holmefjord.)
Elektronisk festivalkunst

Remiksing og sampling står sentralt i kunsten på Sommerøya

Med åtte samarbeidende kunstnere, fem dager til rådighet og norske værforhold å ta hensyn til, er Sommerøyas kunstsatsing et ambisiøst prosjekt, skriver Subjekts anmeldere.
Saken er Subjekts anmeldere kommenterer kunsten på Sommerøya.

Sommerøya markerer i år sitt tiårsjubileum, og i den forbindelse skal også kunstprosjektet forme seg på en ny måte. Årets prosjekt er resultatet av en fem dagers workshop, som også vil pågå under hele festivalen.

Sommerøya remikset

Det er ikke ofte en møter et kunstprosjekt med en såpass spissformulert problemstilling som årets prosjekt under Sommerøya på Ekeberg. Årets kunstprosjekt, kuratert av Tina Lindvall, har fått den omfattende tittelen «RetroRemix – usentimental nostalgi (work in progress)» og stiller følgende spørsmål: Kan vi gjennom retrospektive undersøkelser ledes mot en samtidig elektronisk estetikk?

Remiksing og sampling står svært sentralt i den elektroniske musikken og også i årets kunstprosjekt.

Kunstnerne; Paulina Stroynowska, Martin Joling, Ingvild Danielsen, Alexandra Smadu, Mathilda Björkne, Benjamin Carling, Rudy Wolff og Luanne May har ikke bare tatt utgangspunkt i hverandres ideer og prosjekter, men også i tidligere kunstprosjekter eller verk som har vært stilt ut i forbindelse med festivalen.

Kunsten på Sommerøya er et ambisiøst prosjekt med hele åtte deltakende kunstnere. (Foto: Håvard Holmefjord.)

Discokule-technobunker

Det som ser ut til å forme seg oppe på Hundesletta på Ekeberg virker nærmest som et slags kunstnerisk «huset med det rare i», eller eventuelt et tivoli for voksne. Rominstallasjoner, videoprojeksjoner og performance-verk (for å nevne noe) skal til slutt danne en større installasjon, hvor publikum inviteres inn, både som betraktere og tidvis deltakere.

I den elektroniske musikkulturen opereres det ofte innenfor et nettverk hvor sampling og remiksing foregår på kryss og tvers. Det deles og utvikles, demonteres og dekonstrueres om og om igjen. Denne utviklingen er også å finne innen kunstfeltet som helhet, og virker å være en tydelig motivasjon i årets kunstprosjekt. En delekultur, som skal speile og henvise til den elektroniske musikken.

Rent visuelt spiller prosjektet på mange av elementene en tradisjonelt forbinder med disco-, techno- og rave-kulturen. Speilrom, neonfarger, discolys og røykmaskiner trekker tankene til mørke dansegulv i skitne klubber, men også tidvis til disco’n på grendehuset. Vi befinner oss ett eller annet sted mellom Donna Summer-discokuler og en sliten techno-bunker utenfor Berlin. Det hele slår en som herlig nedpå og lite pretensiøst.

Årets kunstprosjekt er ute etter å engasjere publikum på en ny måte, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Håvard Holmefjord.)

Analog homage 

Målsettingen om å kunne danne et forslag til en felles elektronisk estetikk blir naturlig nok ute på gressletten møtt av en liten dose virkelighet. Forsinkelser, vær, vind og tidspress setter sine begrensninger for hvilke former for visuelle uttrykk som kan benyttes for å nærme seg den estetiske standardiseringen som det er et ønske om å oppnå. 

Det er for eksempel begrenset hvor mye elektronikk en faktisk kan gi innpass, når en skal ta høyde for alt fra menneskemengder til storm og alt imellom. Selv om utfordringer som dette blir stående som en del av den kunstneriske prosessen, setter de sine spor. Uttrykket blir analogt, og består til en viss grad mer av visuelle hint til en elektronisk kultur, heller enn en nyttegjøring av den. Det hele virker å forme seg som en slags analog «homage» til en elektronisk kultur. 

Likevel kan dette analoge uttrykket også speile tilbake på det miljøet hvor denne kulturen faktisk startet. Ved å se nærmere på det analoge utgangspunktet, kan man kanskje danne seg en forståelse av hvordan dagens estetiske praksiser tok form. Det kaleidoskopiske remix-uttrykket kan sees som en referanse til den elektroniske musikkens estetikk og tilblivelse.

Kunsten på Sommerøya krever deltakelse fra publikum, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Håvard Holmefjord.)

Interaktiv remiks

Årets kunstprosjekt på Sommerøya omfavner, men stiller seg også noe i kontrast til  den enkle, rene kjernen som en kan finne i den elektroniske musikkens minimalistiske rytmer. I visse deler av technokulturen er den visuelle stilen kun et middel for å komme frem til det som faktisk betyr noe: Rytmen, dansen og musikken. Denne kjernen finnes selvfølgelig også på Sommerøya, men blir ikke like tydelig i dette prosjektet. På så måte må en her lete etter en annen kjerne enn den som fantes i de tidlige elektroniske utforskningene.

Kanskje kan dette sies å komme til syne i det interaktive og deltagende aspektet av prosjektet. Et tydelig fokus for årets kunstprosjekt fremstår å være samsansing gjennom kunsten, så vel som gjennom den musikalske opplevelsen som Sommerøya byr på. 

Det er helt tydelig at årets kunstprosjekt er ute etter å engasjere sitt publikum på en ny måte, og muligens enda tydeligere enn tidligere år. Prosjektet skal utforskes, utvikles og remikses også av sitt publikum. På denne måten kan en tolke det slik at kunsten også skal fungere som en slags relasjonsbygger til årets besøkende. Det skal bryte med det tradisjonelle hierarkiet med den ene opphøyde kunstneren, og plassere seg på en mer demokratisk plattform. Hvor det deltagende publikummet, til en viss grad, skal få muligheten til å bli medskaper i egen opplevelse.