Lar kronprinsen henge

Et håndtrykk til besvær

Kronprins Haakon prøver forgjeves å håndhilse på en av kvinnene da han besøker den terrorrammede moskéen al-Noor Islamic Center på Skui i Bærum. (Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix.)
Kronprins Haakon prøver forgjeves å håndhilse på en av kvinnene da han besøker den terrorrammede moskéen al-Noor Islamic Center på Skui i Bærum. (Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix.)
Det ser harmløst nok ut. Men holdningene som ligger bak, er verdt å ta på alvor, skriver Morten Guldberg.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Kronprins Haakon prøvde forgjeves å håndhilse på en av kvinnene ved den terrorrammede moskéen al-Noor Islamic Center på Skui i Bærum.

Bildene av landets fremtidige konge som blir stående med hånden hengende i luften til ugjengjeldt hilsen, og Anniken Huitfeldt som hilser den iranske utenriksministeren med hendene til brystet, vil muligens bli stående igjen som noen av de mest ikoniske for 2019.

På overflaten ser det harmløst nok ut. Men det er holdningene som ligger bak som er verdt å ta på alvor. Et konservativt patriarkalsk syn på forholdet mellom mann og kvinne, som knytter spesielt kvinnen mot tanker rundt kyskhet, ærbarhet og urenhet.

Ved å vise «respekt» for denne skikken viser man også respekt for og gir legitimitet til tankegodset skikken springer ut fra. Og man gir en stilletiende aksept for at det som ikke kan kalles annet enn kjønnsapartheid får slå rot i samfunnet.

I verdens mest likestilte land er vi altså på god vei til å godta at likestillingen settes tiår tilbake, av frykt for å virke respektløse overfor et forhistorisk kvinnefiendtlig tankegods.

Annonse

Jeg ser også mange nå begir seg ut på svært kreative bortforklaringsmodeller, i håp om å kunne legitimere det disse bildene viser. «Man viser respekt for sin vert når man er gjest», henviser flere til, i forbindelse med bildet av kronprinsen. Mens det i tilfellet med den iranske utenriksministeren hevdes at det respektfulle å foreta seg som vert er å tilpasse seg gjestens skikker.

Klart du ikke kan tvinge til deg et håndtrykk. For god kultur er noe man bygger nedenfra. Men gjennomgangstemaet ser ut til å være at man alltid skal vise respekt for dem med det mest utdaterte og reaksjonære synet på kjønnsroller og kvinners stilling i samfunnet.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar