Å bry seg om regnskogen er like PK som å synes kattunger er søte. Vi har alle hørt at jordas grønne lunger må tas vare på og beskyttes, og gjennom grunnskolen lærer barn stadig at «onde mennesker» prøver å ødelegge det sårbare økosystemet.
Med dette i bakhodet er det ganske naturlig at folk reagerer på brannene som nå herjer i Brasil. Reaksjonen er menneskelig, og i en tid der klimaaktivisme er høstens heiteste tilbehør er det klart at alle må vite hvor engasjert du er for regnskogens ve og vel.
Instaaktivisme er først og fremst kult
I løpet av de siste dagene har man sett flere hundre instastories som alle erklærer krisen et faktum. Helt uten å skrape overflaten i problematikken, krever de fra norske medier å gjøre mer. Skrive mer. Delta. Gjøre noe med det. Nå!
Ja, du mener vel. Det gjør vi alle, men det er en fare ved at så marginal mengde faktainformasjon, formidlet gjennom disse firesekundersvideoene, blir det som skal lede an. Instagram-aktivismens innsnevrende fokus viser ofte en karikert versjon av virkeligheten, og basert på hvem du følger, er budskapet også forskjellig.
Du må gjerne sitte i en runkering på sosiale medier og erklære hvor forferdelig du synes skogbrannene er, men hva fører disse fåfengte og blaserte formene for aktivisme egentlig med seg? Vi er ikke dumme: Så klart skaper de økt fokus på en sak, men de forsterker også ensidig formidling og deling av budskap uten verken kildekritikk eller forbehold.
Instaaktivismen er først og fremst kul. Dernest er den bidragsytende til god nyhetsformidling. For ekkokammereffekten ved denne typen lik og del-aktivisme gjør at ulik informasjon når ulike folk. Dette skaper ikke bare faktamangler og misforståelser, det skaper også et skille mellom folk. Den såkalte aktivismen din når ofte kun folk som allerede er enige med deg, og innen 24 timer er også meningsbæreren ofte byttet ut med et bilde av en søt hund. Akk, ja, det er hardt å bry seg i lengden.
Les også: Amazonas brenner for å gi deg kjøtt på bordet
Hvor er norske medier, spør du
Hvor er norske medier, spør Instagramaktivistene. Der de bør være. Ofte på pulten sin eller i felten for å lage nyanserte nyhetsbilder. Og du, da? At du med tommelknottaktivismen din rekker å være først ute med en høyst forenklet versjon fra sengekanten betyr ikke at det berettiger deg denne kritikken. Mediene gjør også ofte feil, men enda verre er det å publisere falske nyheter.
Denne skogbrannen er heller ikke første gang vi ser uaktsom SoMe-aktivisme lede an i skjødesløs spredning av lite gjennomtenkte budskap. Det finnes utallige tilfeller der «lik og del» foregriper begivenhetens gang. Kony 2012 er et skrekkeksempel på hvordan slikt føleri og følera, kortsiktig tenking og fokusmangel kan få helt feil utfall. Når kriser rammer, kommer dommedagsretorikken frem.
Videre er det å støtte opp om et felles konsensus heller ikke særlig utpreget spennende eller nytt. Jo, herr og fru woke kan sikre seg noen poeng som årvåkne aktivister, men kunne fullt ut tatt seg en kaffe i stedet. For det er faktisk ganske bred enighet om at regnskogen må beskyttes. Ingen av oss vil brenne den, i alle fall. Poenget her er at en tragedie blir krisemaksimert og fremstilt på en spesifikk måte, ofte for egen vinning, i egen feed, uten at sakens kjerne eller nyanser kommer frem.
Amazonas har brent 75.000 ganger i år
Mange har reagert på at disse brannene er menneskeskapte. Og følgelig kommer også strenge pekefingre frem. Hvem har skylden? Oh, right, noen brasilianske bønder?
Men ikke like mange har fått med seg at med viten og vilje påtente skogbranner har vært vanlig praksis i de samme områdene i mange år. Hvor var du da Amazonas brant de 74.999 gangene tidligere i år?
Nei, nå er jeg slem. Og det skal sies at Amazonas’ 75.000 registrerte branner hittil i år er rekordmange, og at brannene nå er betraktelig større, men det er relevant og nyanserende informasjon som følger:
En må faktisk ta inn de sosioøkonoiske forholdene rundt saken, så vel som det dramatiske.
Bønder i disse områdene har på grunn av produksjonspress fra større aktører, høy etterspørsel og økonomisk press brukt brannstarting som et middel for å rydde unna skog i mange år. Skogbrann trengs – til en viss grad – for at frø skal spire. Selv om brannene nå er ute av kontroll, så er det viktig å se saken helhetlig og poengtere den politiske svikten så vel som den menneskelige. Ingenting er bedre for korrupte systemer enn fokuset på enkeltpersonens ansvar. I iveren etter øyeblikkelig tilfredstillelse er det enklere å legge ut et bilde og føle at du har gjort noe, men sjekk i hvert fall fakta først. En må tørre å være kildekritisk selv om det ikke ser like fett ut.
Reell aktivisme er faktabasert
Mange går også nå ut på sine respektive SoMe-kontoer og påpeker hvor viktig det er å støtte Regnskogfondet, Amazonasfondet og andre regnskogsbevarende organisasjoner i denne tiden. Ikke små saker, akkurat: Organisasjonene har på kort tid samlet inn millionbeløp. Men, samtidig som folk velvillig kaster seg på og punger ut, holder den norske stat igjen 300 millioner kroner til regnskogstøtte i Brasil. Systemet som skulle verne regnskogen har feilet, og å pøse inn penger er ikke en langsiktig løsning på en problematikk som allerede er preget av korrupsjon og økonomisk vinning fremfor ressursbevaring.
Så igjen ser vi hvordan meningsfronting uten faktagrunnlag ofte blir luftslott – både i form av konstruksjoner i tankene, som ikke holder vann, og i form av en komfort for de med privilegiet til å ikke ta inn hele saken. Med lettvint forhold til sannheten, blir folk sittende fast i krisemaksimerende ekkokammre der deres versjon av hva som har skjedd, hva som skal fikses og hvem som har skylden er viktigere enn å få regelrett fakta på bordet. Folk tilegner seg dermed også den kunnskapen som styrker det de allerede mener. Derfor leser du redigerte medier, fremfor å basere deg på de sosiale (polaristerte og algoritmestyrte) mediene.
Det er ikke sånn at fordi du sorterer matavfall og spiser soya i stedet for biff så slutter brannen. (Faktisk går mye av de avskogede områdene til produksjon av nettopp soya, både for dyr og menneskefôr). Det er ikke sånn at din instastory gjør deg til et bedre menneske. Folk kler seg i krise og sine personlige tiltak nærmest som branding, og hvis du ikke poster bildet på story blir en sett på som et dårlig menneske.
Selvfølgelig bryr folk seg. Så og si alle bryr seg. Men om et par dager finner folk noe nytt å bry seg om – nettopp fordi at den unyanserte døgnflueaktivismens faktaløse ferd gjennom SoMe-sfæren er flyktig. Mens reell aktivisme, som forutsetter faktabasert konfrontasjon mot kriminelle, formyndere og politikere når frem med skuddsikker argumentasjon.
