Maiken Stene undersøker hvilken betydning nasjonalromantiske landskapsbilder har hatt på vår opplevelse av naturen. (Foto: Trøndelag senter for samtidskunst.)
Eksplosjoner på lerret

Rokker ved det nasjonalromantiske blikket på norsk natur

Billedkunstner Maiken Stene eksperimenterer med idylliske motiver som de fleste av oss har et kjært forhold til.
Saken er På Trøndelag senter for samtidskunst vises den første av en serie utstillinger med Maiken Stene. Subjekts anmelder kommenterer.

Landskapsmaleriet utgjør en viktig rolle i norsk kunsthistorie.

I utstillingen «Via norske fjell, del 1» utforsker Maiken Stene blikket vi har på den norske naturen og spør om det har noe å si for vår naturopplevelse at det nasjonalromantiske landskapsmaleriet har hatt stor tyngde i norsk kunsthistorie. Utstillingen er den første av en serie der Stene lar seg inspirere av naturopplevelser.

Vi entrer utstillingslokalene til Trøndelag senter for samtidskunst. Her blir vi møtt av lerret på lerret dekket av fargesterke eksplosjoner og organiske former, som med nærmere analyse kan ligne på fjell og daler. Ved første øyekast minner ikke dette om monumentale 1800-tallsmalerier, de minner heller om en slags reiseskildring i norske naturlandskap.

Å vandre gjennom utstillingen føles ikke som å være i fjellheimen, men bildene fremstår likevel som organiske. (Foto: Trøndelag senter for samtidskunst.)

Romantisert bilde av den norske fjellheimen

Utstillingen er en installasjon bestående av store ekspressive malerier, naturstudier og video, der Stene har tatt utgangspunkt i kjente utsiktspunkter på Vestlandet – og naturen i sitt nærmiljø. I en tid der industrialisering av landskapet og avskoging har blitt hverdagskost, kan naturen få en annenrangs posisjon. Stene bor i et område som er preget av industri og forandring, så til tross for at fjellene ruver og dalene daler, kan industrien dominere synsfeltet til tider.

Med utstillingen undersøker hun hvilken status og verdi vi tillegger naturen. Vi trenger ikke å se lenger enn til Nasjonalgalleriet eller Visit Norway sine idylliske bilder av ikoniske insta spots (utsiktspunkter) for å finne svaret. Den norske naturen fremstilles med et standardisert og overfladisk blikk, og på bakgrunn av denne typen fremstillinger har Stene valgt å utforske relasjonen mellom den ytre verden og vår opplevelse av den.

Å vandre gjennom utstillingen føles ikke som å være i fjellheimen, men viser hvor vanskelig det er å fange naturopplevelser. Tre av verkene er av 20 minutter lange refleksjoner over naturopplevelser på Vestlandet, der Stene ikke legger skjul på hvordan hun arbeider og bygger opp bilder. Det er interessant å se disse stilt opp mot de to mest organiske og drømmende maleriene, som utgjør det jeg mener er høydepunktet i utstillingen.

Stene har eksperimentert med idylliske motiver som de fleste av oss har et kjært forhold til. (Foto: Susann Jamtøy / Trøndelag senter for samtidskunst.)

Transparens og ærlighet

Måten utstillingen er oppbygd kan sies å være svært gjennomsiktig. Vi kan fritt vandre bak lerretene, og vi får ta del i Stenes prosess. Det kan virke noe rotete med kunst som er oppstilt på stativer, med tunge sekker som holder dem oppreist, men det er samtidig så transparent og ærlig formidling av verkene at sjarmen blir fremtredende.

De store naturopplevelsene som skildres i sublime nasjonalromantiske landskapsbilder er ment til å overvelde betrakteren, til å formidle den dramatiske norske naturen som noe virkelig storslått. Når Stene så forsøker å finne ut hvordan vi ser verden gjennom kunstneriske uttrykk, ser hun om våre kulturelle minner er så sterke at vi ikke kan se naturen gjennom et umediert blikk.

I verkene med de noe anonyme titlene «Destinasjon 8» og «Destinasjon 9» ser vi naturen som eksploderer utover lerretet. Det er som om underjorden, med stein og jord, blir ett med fjell og daler. Men er det sublimt? Tja. Det er vakkert, og det får oss til å undre over blikket. Man blir ikke etterlatt med spørsmål om kunsten, man blir etterlatt med spørsmål om sitt eget perspektiv og egne kulturelle erfaringer.

Stene har latt seg undre over blikket vi har på omverden, og utforsker dette gjennom flere medier. (Foto: Trøndelag senter for samtidskunst.)

Verden gjennom fargede glass

Midt i rommet står det et eldre tv-apparat oppå en pidestall av ubehandlet tre. Denne er ikke monumental eller vakker, men er noe tiltrekkende med retro teknologi. Tv-apparatet viser en film av Greg Pope og Maiken Stene, der Stenes malerier har blitt filmet mens de beveger seg rundt i rommet. I bakgrunnen spiller dramatisk musikk, og naturskildringene Stene har gjort seg fremstår nærmest som utenomjordiske. De blir mer fremmede gjennom dette mediet, med foruroligende musikk i bakgrunnen. Når du etterpå tar av deg øreklokkene og ser deg rundt, fremstår verkene på en annen måte; plutselig virker det som om den døde fluen jeg fant på et av lerretene hører hjemme der, og det blir tydelig hvor lett vi lar oss påvirke av enkle grep.

Nasjonalromantiske fremstillinger av den norske naturen viser den som noe fullstendig overveldende, noe «out of this world». Inspirert av sin egen opplevelse av det islandske landskapet som noe nytt, skremmende og overveldende, har Stene forsøkt å formidle det norske naturlandskapet gjennom samme blikk. Ingen kunstnere kan skape umedierte avbildninger av naturen, dette er heller ikke Stenes intensjon. Gjennom utforskingen av det nasjonalromantiske blikk, har hun oppnådd å fange et glimt av det norske landskapet på lerretet. Utstillingen fremstår som dynamisk og levende, fremfor noe annet.