Nedvekst tar oss tilbake til de radikale miljøforkjemperne på 70-tallet. For dem handlet det ikke bare om å beskytte miljøet, men om å skape et annet, mer rettferdig samfunn for alle, skriver Cecilie Sachs Olsen. (Foto: Nina Lund Westerdahl.)
Sosial byutvikling

Derfor snakker vi om nedvekst

I stedet for å adressere klimakrisens sammenheng med økende sosial ulikhet, flyktningkrise og rasisme, risikerer fokuset på hvordan vi kan redde miljøet å bli et privilegert oppgjør med forbruksslaveriet, skriver Cecilie Sachs Olsen.
Saken er «Degrowth» er på alles lepper. Kurator for Oslo arkitekturtriennale, Cecilie Sachs Olsen, forklarer begrepet.

Begrepet «nedvekst» blir stadig nevnt i forbindelse med klimakrisen.

11. september skriver Erle W. Austrheim og Danby Choi i Subjekt om nedvekst-bevegelsen som vil «utvikle byene gjennom resesjon».

Dagen etter skriver fagsjef i Norske arkitekters landsforbund, Camilla Moneta, i Dagbladet om det nødvendige, men «irriterende ordet» nedvekst.

Cecilie Sachs Olsen er kurator for Oslo arkitekturtriennale 2019, postdoktor og forsker ved Royal Holloway (University of London) og initiativtaker til kunstpraksisen Zurbs.

Roten til problemet

Fokuset på hvordan vi kan redde miljøet risikerer å bli et privilegert oppgjør med forbruksslaveriet i stedet for å adressere klimakrisens sammenheng med økende sosial ulikhet, flyktningkrise og rasisme.

Når ideen om nedvekst utfordrer ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en begrenset planet, så handler ikke dette kun om å kjempe for «mindre av det samme» – altså at vi kjøper færre ting, bygger mindre nytt og resirkulerer mer. Nedvekst handler om behovet for en fundamental samfunnsendring.

I dagens politiske klima får enkeltindivider ofte ansvaret for problemer som er strukturelle. Se bare på #flyskam, #amazonasbrennerfordiduspiserkjøtt, og så videre.

Det er derfor viktigere enn noensinne at vi adresserer roten til problemet: Det er de underliggende maktstrukturene, og ikke den individuelle forbruker, som er skyld i den sosiale og økologiske krisen vi nå står ovenfor.

Ikke bare et teknisk problem

Et begrenset forbruk er, for eksempel, ikke aktuelt for mennesker som allerede har en levestandard som er under grensen. Her innebærer ikke ideen om nedvekst et krav om å begrense individuelt ressursforbruk. Det handler snarere om å kollektivt begrense utnyttelsen av ressurser som gagner et allerede rikt mindretall.

Nedvekst tar oss tilbake til de radikale miljøforkjemperne på 70-tallet. For dem handlet det ikke bare om å beskytte miljøet, men om å skape et annet, mer rettferdig, samfunn for alle. Det å begrense vekst var ikke bare et eksternt krav som følge av planetens begrensede ressurser. Det var i like stor grad et sosialt krav: Vi innser at måten vi lever på ikke er bærekraftig, og vi vil derfor finne måter å leve på hvor vi kan ta bedre vare på hverandre og planeten vi bor på.

Ideen om bærekraft ble her brukt for å signalere et negativt status quo som ikke var bærekraftig. I dag har imidlertid ideen om bærekraft blitt et positivt og salgbart konsept som forsikrer oss om at vi kan fortsette å vokse ubegrenset ved å koble økonomisk vekst fra vårt overforbruk av ressurser. Teknologiske løsninger som resirkulering og sirkulær økonomi er i denne forbindelse blitt til fyrtårn i den klimapolitiske tåka. Klimakrisen blir redusert til et teknisk problem som kan løses ved hjelp av mer teknologi og mer innovasjon. Kort sagt: Med mer økonomisk vekst.

Klimakrisen vi står overfor handler ikke bare om tekniske løsninger og «mindre av det samme», men om en radikal sosial endring. Her bidrar nedvekst til å adressere et grunnleggende problem ved dagens samfunn, for å på denne måten åpne opp for alternativer.

Hva disse alternativene kan være, vil vi undersøke i høstens utgave av Oslo arkitekturtriennale med tittelen «Nok: Arkitektur og nedvekst». Velkommen skal dere være!

Artikkelen er også publisert i Dagbladet som tilsvar til både Dagbladet og Subjekt.