Omvendt migrasjon

«Dra tilbake dit dere kom fra», sa de. «Greit», svarte jeg

En ny innvandrerbevegelse fra andre- og tredjegenerasjonen tar politikerne på ordet, reiser «tilbake» til foreldrenes hjemland og blir værende. Her er min historie på godt og vondt om hvorfor jeg flyttet til Marokko, skriver Anwar Bougroug.
Saken er Anwar Bougroug tok politikerne på ordet og reiste tilbake til foreldrenes hjemland.

I dagens politiske landskap har vi alle hørt de briljante forslagene fra politikere som Donald Trump om å sende alle med innvandrerbakgrunn «tilbake til sitt hjemland» og «tilbake til dit de kom fra». Det er det beste rådet jeg har tatt i hele mitt liv.

Som norsk-marokkaner har jeg alltid vært veldig nysgjerrig på livet på «den andre siden». Jeg er født og oppvokst i Oslo og har alltid tenkt på Marokko som et slags eventyr, et unikt land med lange somre og milde vintre, et varmt og velkomment folk og et landskap som strekker seg fra Middelhavet og hele veien til Saharaen.

Jeg har derimot sjonglert flere identiteter på en og samme gang. Jeg var både norsk, araber, marokkaner, muslim og minoritet – en blanding som dagens politikere og samfunn ikke var spesielt begeistret over. Det var ekstremt slitsomt å hoppe mellom forskjellige personligheter avhengig av hvem jeg var med. Selv om jeg alltid har vært takknemlig for min multikulturelle bakgrunn, begynte jeg plutselig å kjenne på en overveldende følelse av rotløshet.

(Foto: Anwar Bourgroug.)

Tok politikerne på ordet

Jeg var 27 år og bodde i Stockholm da jeg gikk igjennom en plutselig identitetskrise. I samme periode utviklet det seg en bølge med holdninger blant politikere og deres tilhengere i den vestlige delen av verden, med et mer og mer trangsynt bilde på innvandring og en irrasjonell og fiendtlig retorikk som gikk ut på å ville sende oss «tilbake». Tilbake til fedrelandet «der vi hørte hjemme.» På en måte fikk disse uttalelsene meg til å tenke: Kanskje har de rett? Dette gjorde at jeg funderte på å ta politikerne på ordet

Foreldrene mine mente jeg hadde en skrue løs. Hvorfor skulle jeg dra tilbake til det landet de jobbet så hardt for å forlate, slik at de kunne starte et nytt liv og gi oss alle verdens muligheter?

Synet man har på araberverden er dessuten preget av krig og vold, noe som har gjort at jeg alltid har vært usikker på den delen av identiteten min. Likevel var jeg nysgjerrig på hvordan livet egentlig var på andre siden av Middelhavet og tok sjansen og reiste sørover. Jeg visste at det ville være tøft, men jeg hadde ingenting å tape.

Jeg hadde nylig lansert mitt eget kles- og skinnmerke, og tenkte at jeg kunne utforske produksjonsmulighetene i Marokko. Heldigvis kunne jeg marokkansk flytende og jeg visste hvordan jeg skulle komme meg rundt. I begynnelsen følte jeg meg skeptisk og redd, men i løpet av kort tid åpnet det seg en gjemt verden som umiddelbart forandret mitt liv.

(Foto: Anwar Bourgroug.)

Et komplekst paradis

Marokko er et komplisert land som ligger som porten til både Europa og Afrika. Landet har alltid hatt en multikulturell og multietnisk bakgrunn med et veldig blandet folk. Noen vil til kalle det splittet, men det marokkanske folket har alltid levd med en generøsitet og åpenhet som er unik. 

På kort tid oppdaget jeg et fantastisk uteliv og i løpet av mange svette netter på dansegulvet møtte jeg menneskene som skulle forandre mitt liv; åpensinnede mennesker, der mange også var som meg. Jeg møtte andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere med marokkanske røtter fra hele verden som hadde skapt et samhold med andre marokkanere. De aller fleste flyttet tilbake til Marokko av den samme grunnen – for å lære om og oppleve sitt fedreland med egne øyne.

Flere av dem holdt på med kreative prosjekter innenfor ulike felt. Mange ønsket å bidra til en økonomi med behov for utdannede og erfarne fagfolk. 

Jeg var plutselig en del av et blomstrende miljø av kreative personer som dedikerte sine liv til kunst, musikk, mote og design og som drev sine egne virksomheter med mye mindre ressurser enn det man har i Norge. Flere kunstnere var involverte i politiske debatter for å tvinge fram en positiv utvikling i landet, og en ny generasjon marokkanere brukte sine kreative plattformer til å tvinge samfunnet til å bryte ut av gamle normer og fordommer. Likevel kunne ingen marokkanere forstå hvorfor jeg forlot oljeparadiset Norge. 

For selv om Marokko er et kreativt paradis for den eklektiske, så henger fortsatt en stor del av befolkningen veldig langt bak. Man hoppet for eksempel over PC-generasjonen, og gikk rett fra TV til smartphone, noe som har skapt et enormt gap mellom generasjoner.

Den marokkanske ungdommen sliter på samme måte som jeg gjorde i Norge. De tvinges til å sjonglere flere identiteter for å passe inn blant venner, familie og på jobb. Jeg levde fortsatt tett på mennesker med ekstremt konservative holdninger og synspunkter og som stadig reduserte sin individualitet for å passe inn. Likestilling mellom kjønn er ett omstridt tema som man forsøker å etablere i den marokkanske samfunnet, men som man sliter med på grunn av varierende nivåer av utdannelse og en høy grad av analfabetisme. Samfunnet har rett og slett en sterk tendens til å tenke kollektivt, hvilket hindrer landet i å gå framover. For å ikke nevne en skjev fordelt økonomi der ressursene sjeldent brukes på de mindre priviligerte.

(Foto: Anwar Bourgroug.)

Selvbestemmelse over egen identitet

Selv kommer jeg fra den lille prosenten av priviligerte som kan ta en pause i livet og oppleve sitt fedreland. Det er ikke nødvendigvis en mulighet for alle, og jeg tenker spesielt på de som flyktet krig og grusomme vilkår. Noe som gjør at jeg føler ekstra sterkt for de som føler seg uvelkomne i Europe og USA. Det er en ekstremt fiendtlig og usympatisk holdning å ville sende folk tilbake til krig, fattigdom og grusomhet.

Reisen til Marokko leget først og fremst et betent sår jeg ikke visste at jeg hadde før det var helbredet. Jeg var utmattet av å forklare og forsvare meg selv for alle på begge sider av spekteret, og jeg visste absolutt ikke hvor jeg kom ifra eller hva mitt fedreland var og hva det stod for.

Jeg tror at det er ekstremt essensielt for alle mennesker med en annen bakgrunn å ha en nærmere kontakt med sitt opprinnelsesland, og som flerkulturell har jeg opplevd å få fred med min identitet og hvem jeg er når jeg skapte min egen oppfatning om hva min etnisitet egentlig handlet om.

Det som fikk meg over min identitetskrise var en utrolig sterk følelse av tilhørighet, noe som gjorde meg mer komplett. Mange av disse følelsene er direkte knyttet til de menneskene jeg møtte under min reise i Marokko. De fikk meg til å innse at det rett og slett var opp til meg hvor marokkansk, norsk eller arabisk jeg behøvde å være. Min identitet er dynamisk og forandrer seg med tiden avhengig av meg selv og retningen av mitt liv.

Omvendt migrasjon, et fenomen som sikkert er utenkelig for de fleste, men med land som utvikler seg i kapp med resten av verden, er dette et veldig attraktivt alternativ for andregenerasjonsinnvandrere. For selv om Norge er et godt land å leve i, så håper jeg at «nye nordmenn» ikke mister håpet når innvandringspolitikken er så trangsynt som den er i dag.