Dokumenterer fotoportrettet verdier og maktforhold i samfunnet, eller er det bare en konstruert illusjon av vår kulturarv? Har selfieposting blitt vårt nye språk? Og er portrettbildet egentlig til for å avsløre, eller tildekke noe?

En ny antologi på Novus forlag stiller flere betimelige spørsmål om fotoportrettet i en tid da alle har blitt portrettfotografer.

Fotokunst og filosofi

Sjefskonservator, kurator og forsker ved Drammens museum, Mikkel Bjørset Tin, er redaktøren bak boka som lanseres på Drammens museum i morgen.

– «Faces between Fact and Fiction» søker å bøte på en mangel på refleksjon i fotokultur, og en mangel på oppmerksomhet for foto i kulturhistorie, forteller Bjørset Tin.

I motsetning til en del andre fotobøker, der bildene dominerer med supplerende tekst, skal «Faces between Fact and Fiction» være en filosofisk antologi med fokus på drøftende artikler, og hvor bildene illustrerer drøftingene. Boka skal også redegjøre for fotoportrettets historiske rolle, samtidig som ulike aspekter og spørsmål rundt temaet skal drøftes grundig.

– Hva slags temaer?

– «Faces between Fact and Fiction» favner også temaer som etnisitet, nasjonens helter og karakterstudier, sier Bjørset Tin.

Filosof og fotograf Aliona Pazdniakova presenterer i sin artikkel en egen fotoserie hvor tilfeldige mennesker speiler fotografen gjennom miming, mens hun fotograferer dem. Med dette som utgangspunkt, drøftes ulike posisjoner, motiver og mål gjennom prosessen i et portrettfotografi – en konseptuell tilnærming i skjæringspunktet mellom fotokunst og filosofi.

I tillegg reiser boka spørsmål rundt fotografens rolle og fotoets funksjon. Et av spørsmålene er om portrettfotoet er til for å avsløre eller tildekke.

Portrettfotoet som maktmiddel

Marthe T. Fjellestad jobber ved Universitetsbiblioteket i Bergen. I hennes artikkel i antologien møter vi fotografen Sophus Tromholt, som under et opphold i Kautokeino på slutten av 1800-tallet tok en serie bilder av samer som senere skulle vise seg å bestå etisk, visuelt og kulturelt stødig gjennom historien.

For eksempel fotoet av Inger Andersdatter Bæhr (f. 1883) som viser portretter av en kvinne i samiske klær, uten å fremheve stereotyper eller fordommer som måtte råde rundt samisk kultur og levesett. Fjellestad omtaler fotoserien som antropologisk, individualistisk og moderne, noe som har bidratt til inkludering av Tromholts fotografier i Unescos program Memory of the World i 2013.

Men portrettfotoet har også vært brukt som maktmiddel, som en underbygging av raseteorier og overgrep. Thale Elisabeth Sørlie ved Norsk Teknisk Museum, som har skrevet kapittelet «The Ideal Type. Photographic Portraits as Physical-Anthropological Images of Race», redegjør for at det på 1800-tallet vokste frem raseforsking basert på menneskets biologi. Særtrekk ved utseende plasserte folk i et hierarki. Tusenvis av folk ble portrettert og kartlagt som et ledd i dette, noe som reiser spørsmålet om portrettet også kan formidle myter og ideal, fremfor individualitet og personlighet.

Fotoets bidrag til selvforståelse

I sitt eget kapittel skriver redaktøren om hvordan moderniteten nådde bygdesamfunnet Sauherad rundt 1860, i form av en polsk flyktning som hadde med seg et kamera. Portrettene av bygdefolket, poseringen og dokumentasjonen skulle få stor betydning for befolkningen. Både med tanke på deres selvforståelse, men også bidra til å føre dem inn i moderniteten, der man ikke lenger blir bestemt av sitt opphav, men får ansvar for å skape seg selv.

– Fotoet kan ses som en identitetskonstruksjon hvor vi både kan iscenesette oss selv, men også fremstille andre som usle og elendige. Eller det motsatte, som helter, sier Tin.

Trond Erik Bjorli and Marie Fongaard Seim ved Norsk Folkemuseum har sammen skrevet artikkelen med tittelen «Faces of the Nation». Denne handler om hvordan helter og intellektuelle fremstilles i portretter som bidrar til å bygge forbilder, lederskikkelser og forankre verdier. For eksempel ser vi en bredbent og bestemt Roald Amundsen posere ved ekspedisjonsskuta Fram.

Boka handler om norsk foto, men utgis på engelsk.

– Jeg tenker at prosessene og mekanismene som ligger bak et portrett er relevante for et internasjonalt publikum selv om eksemplene i boka er fra Norge, sier Bjørset Tin.