Filmstjerne, teaterskuespiller, regissør, veldedighetsarbeider, legende, ikon. Liv Ullmann er mer enn bare et kjent navn.
Vervene har vært mange, og prisene enda flere. Hun er trolig den norske kunstneren med størst internasjonalt ry siden Edvard Munch, men skammelig nok har det vært mer motstand enn heder å få i fedrelandet.
Forestillingen «Liv – Et møte med Liv Ullmann» (2019) vil forhåpentligvis endre på dette. Vi blir invitert inn til en samtale mellom Ullmann selv og direktøren for Riksteateret, Tom Remlov, om Ullmanns karriere og til dels hennes personlige liv. Strukturen er skrevet, så enda det kan ligne et oppriktig intervju vet begge hvor samtalen skal ledes. Ved hjelp av en lysbildepresentasjon og andre virkemidler, minnes vi på at dette går under teaterkunsten.
Gjennom dette dyptgående innblikket i Ullmanns liv og karriere er det umulig å ikke la seg imponere, også for oss som har godt kjennskap til hennes arbeider. Nå tar forestillingen ut på turné i 32 kulturhus over det ganske land.
Historiefortelleren Liv
Ullmann gir tidlig utrykk for hvor viktig historieformidling har vært for henne, og vi har tidligere hørt henne snakke om hvordan hun og hennes mangeårige venn Ingmar Berman fortalte hverandre eventyr og utvekslet barnlige fantasier. Elementer som har vært sentrale i begges kunstnerskap.
Hennes eventyr startet i Tokyo, Japan, hvor hun ble født til norske foreldre. Hun forteller om den dramatiske turen til Norge, farens tidlige død og all omsorgen som har vært med henne, selv når hennes nærmeste har falt fra.
Ullmanns første hovedrolle ga den strabasiøse oppgaven å tolke Anne Frank, i en scene-oppsetning av dagboken produsert av Rogaland teater. Her fascineres hun av jenta, som ble verdenskjent som følge av den grusomme skjebnen hun hadde i vente, og en litterær kanon som fortsetter og bevege med sitt sterke og velskrevne innhold. Ullmann fengsler oss når hun leser fra dagbokens siste sider, og det reflekterte utsagnet om at alle mennesker er gode innerst inne blir sentralt for både Ullmann og forestillingen.
Å høre henne lese tar en tilbake til forestillingen mange av oss er for unge til å ha sett. Det er et magisk øyeblikk. Heldigvis et av flere.
Enkle, men virkningsfulle grep
Scenebildet er enkelt. Ullmann og Remlov sitter på hver sin stol, ansikt til ansikt, omkranset av minner. Bak kofferter, bøker og lyskastere prosjekteres det bilder av kveldens stjerne. Det er uvisst hvilken rolle regissør Bentein Baardson har hatt i utviklingen av forestillingen, og Ullmann virker fri til å fjerne seg fra manus som det selv passer henne. Det passer oss like bra, for Ullmann er som kjent en glimrende historieforteller, og utelater heller detaljer enn å by på for mye.
Det gjort noen enkle, men virkningsfulle grep i regien. Disse innledes ofte av Remlov, enten om det er klipp som skal vises, høytopplesning eller monologer som må spilles opp under.
Remlov virker ikke alltid like sikker i sin rolle, og kan virke nervøs når Ullmann svinger ut av samtalen i et plutselig minne eller urelatert digresjon. Dette kommer seg etter en litt vel konstruert start, og så fort nervene roer seg er dette glemt, og reisen fortsetter.
Livets reise
For «LIV» er først og fremst en reise. En reise innover, ut til verden og oppover livets sti. Reisen tar oss fra Japan, til Norge og videre til alle verdens hjørner. I løpet av stykkets to timer slår det oss flere ganger hvilket privilegium det er å kunne høre Ullmann snakke om livets reise på denne måten. Det fokuseres på hennes mest kjente bragder, som Bergman-samarbeidet, «A Streetcar Named Desire» (2009) og Oscar-nominasjonene hennes, men også personlige vanskeligheter, enda de får mindre fokus.
Hennes mest kjente intrige forblir bruddet med Bergman, som blir intrikat fortalt gjennom Bergmans forhold til dachsen Pet, som viser seg å være hennes. Det er en kjent sak at hunden var sentral en kald og stormfull vinternatt, da Bergman skrev det enestående mesterverket «Viskningar och rop» (1972).
Enda Bergman er sentral i fortellingen om Ullmann gir hun ham ikke mer fokus enn nødvendig. Deres historie kjenner vi alle godt, og det er bare et kapittel i hennes karriere, og langt i ifra eneste høydepunkt.
Tale til alle på flukt
Etter gjennomgangen av en fargerik profesjonell karriere, som knapt eier sidestykke, trekkes hennes humanitære arbeider frem. Her trekker hun frem hvilke grusomheter hun har vært vitne til, og legger til at enkeltmenneskets lidelser aldri burde glemmes i en tale til alle på flukt. Og ikke minst til oss, som har mulighet til å gjøre en forskjell. Dette stykkets aller sterkeste sekvens, og løfter verket til et nytt nivå. Ikke bare fordi vi blir beveget av hva hun sier, men på grunn av den reflekterte tilnærmingen til et alvorlig tema. Det er ikke uvanlig for kunstnere å snakke ut om verdens urettferdigheter, men det er sjeldent det blir så innsiktsfullt belyst som her.
Utøver og tilskuer
«LIV» er også et kunstnerportrett. Enda hun har jobbet mest som skuespiller har hun også skrevet to internasjonale bestselgere og gjort seg særdeles utmerket som regissør. For oss som er opptatt av den skapende kunsten er det spennende å høre om Ullmanns refleksjoner rundt hva det vil si å være skapende, og forskjellen på å være en utøver og en observatør.
Uten å gi noen indikasjoner på hva vi skal tenke setter hun oss inn i en rekke tankestrømmer om hva kunst er, hvem kunstneren skal være og hvordan de ulike rollene utfyller hverandre. Her er skuespilleren særlig sentral. Skuespilleren er skapende i alt sitt vesen, mens forfatteren gir et utgangspunkt til andres fortolkning. Når teksten dramatiseres er det skuespilleren som må gjennomgå følelsene, finne sannhet og essens forbi bare tolkning og kunstens ytre.
Dette blir mirakuløst godt forklart av Ullmann i en samtale om en uenigheten som fant sted rundt innspillingen av «En Passion» (1969), og det er refleksjoner hun stadig vender tilbake til i sitt virke som både utøver og tilskuer.
En plikt å ivareta
«LIV» er en fortelling om en av Skandinavias store, som sjeldent fikk den anerkjennelsen hun fortjente i hjemlandet. Før nå. Det å se Ullmann snakke, gestikulere og spille ut minnene sine er en fryd for øyet. Det skal også nevnes at Ullmann er en mesterlig retoriker som ordlegger seg elegant i en nydelig tale som vil glede enhver riksmålsforkjemper.
Ullmanns kunstneriske arv er vår felles plikt å ivareta. Hun nå skal ut på en lengre turne med «LIV», før hun returnerer til Oslo med forestillingen på Nationaltheatret. Dette er en gylden mulighet til å minnes på, eller introduseres til hennes karriere, for dette er en forestilling som må ses.
Ullmann viser for endte gang at hun har en helt spesiell scenepersona, som nesten må kunne kalles en gudegitt gave. Hun er ikke den dansende Nora, som hun selv fremstiller seg som, men kvinnen som på tross av motgang og ydmykelse står opp for seg selv. «LIV» er ikke et teater i ordets rette forstand, men historiefortelling av høy rang.
