Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal møte en film så gjev som «Disco», skriver Subjekts anmelder.
Gir ikke slipp etter siste bildet

«Disco» er atter et nytt, norsk mesterverk

Utforskningen av tvil, skam og religiøs manipulasjon gjør «Disco» til en film av enorme dimensjoner, skriver Subjekts anmelder. 
Saken er Den norske filmen «Disco» har premiere fredag 4. oktober.

«Disco» (2019) sentrerer seg rundt freestyle- og discojazz-danseren Mirjam (spilt av Josefine Frida), som har vunnet syv vm-gull i den nokså ukjente sporten. Hun er også deltakende i frikirken Friheten, hvor stefaren hennes (spilt av Nikolai Cleve Broch) fungerer som karismatisk leder.

Men så viser det seg at Mirjam har en fortid som begynner å stjele fokuset vekk fra vervene hennes. I takt med tvilen på Gud, falmer også talentet, og Mirjam ser seg nødt til å ta grep for å finne svar.

Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal møte en film så gjev som «Disco». Noen vil kanskje trekke frem mangler eller problematiske aspekter, for det finnes ujevnheter ved historiefortellingens perspektiv og rytme. Disse elementene forsvares i resultatets kompleksitet, for det er fullt mulig at det er i kompromissløsheten at verket har vokst seg stort.

Frikirken «Friheten» er et treffende bilde på dagens frikirker, som låner fritt fra ungdomsmiljøer og klubbkultur, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Aktivt fortrengende

På tross av store navn som Josefine Frida, kjent fra «Skam», og mer profilerte norske skuespillere som Andrea Bræin Hovig, Nikolai Cleve Brock og Espen Klouman Høiner, er «Disco» en smal film. Historien er gripende, men krevende fortalt. 

Det er lenge vanskelig å få grep om filmens stil og rytme. «Disco» tilbyr nemlig ikke et overordnet blikk sett fra utsiden, men en ung jentes introverte perspektiv. Perspektivet er aktivt fortrengende i møte med vanskelige situasjoner, et grep som tilbyr en subtilitet vi alltid er på utkikk etter. 

«Disco» er full av religiøs symbolikk. Både i manus og i Gulbrandsens urovekkende fotografi, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Urovekkende skjønnhet

Regissør og manusforfatter Jorunn Myklebust Syversen styrer unna alt det overflødige, og kutter like så godt essensielle konflikter når hun først er i gang. Dette tillater regissøren være mindre nyansert enn vi ellers ville krevd, og hun får mer tid til å tilføye mektige elementer til filmen, uten å overforklare eller moralisere innholdet.

Vi blir skjerpet som seere, og tas inn i filmens urovekkende transe. Fotograf Marius Matzow Gulbrandsen, som tidligere imponerte med «Skyggenes dal» (2017), bidrar med mye religiøs symbolikk i bildene sine. Det estetiske utrykket, som ofte fokuserer på grell disco-dans, feilpyntede hjem og lange prekener, er både fortryllende og skremmende, slik også sekter kan oppfattes.

I søken etter svar villedes Mirjam til det moderne Hakeldama. «Disco» søker en essens i urettferdighetene som blir begått i troen på noe større, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Frikirkens blodåker

Utforskningen av tro og tvil er ingen ny kost, men det er temaer som aldri blir utdaterte. Særlig i dag, når flere føler at den karismatiske kristendommen har infiltrert de gamle tradisjonene. Dette blir vist gjennom Mirjams desperate søken etter tilhørighet, men når hun håper å finne en ny og trygg identitet viser svaret seg å være det hun frykter mest. 

Frikirkene har forvillet seg bort fra nestekjærligheten. Deres herre vil høre markens grøde skrike opp til ham, for ondsinnede forderver sakramentene, og Hakeldama (Judas’ blodåker) har sprunget ut av det hellige land. «Disco» er utforskning av blind ondskap som utvikles i troen på det gode. 

Dette blir sterkt formidlet gjennom flere, lange gudstjenester. Syvertsens fokus på disse er slående, og utgjør filmens beste sekvenser. Trolig de vakreste skildringene av gudstjenester vist på film siden åpningen av Ingmar Bergmans «Nattverdsgjesterne» (1962). 

Nikolai Cleve Broch spiller sin til nå beste rolle. Tidlig i filmen holder han en preken, som vil stå igjen som en av årets beste filmscener, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

En enorm prestasjon

Syvertsen imponerer ikke bare med enkeltsekvenser, hun viser seg også som skuespiller-instruktør. Skuespillerne gjør alle minneverdige prestasjoner, da særlig Cleve Broch, som gjør sin desidert beste filmrolle og Bræin Hovig lyser opp hver scene hun er i. Stjernen er som kjent Josefine Frida, som virkelig får vist at hun er kommet for å bli. Klouman Høiner stikker seg også ut, på sedvanlig vis, på tross av kortere spillerom.

De er alle med på å gjøre «Disco» til en enorm prestasjon, av høy kunstnerisk verdi. Filmen fanger oss fra første bildet, og gjør det vanskelig for oss å gi slipp etter siste. Vi blir først og fremt fylt med det umiddelbare ønsket om å fordype oss ytterligere i verket. Dyrke det, for å så innhøste gode refleksjoner. Et verk vi føler oss nødt til å dykke ned i, og forhåpentligvis blir vi aldri ferdige med «Disco».

Det vil fortsatt ikke overraske om filmen polariserer både publikum og anmeldere, for den er smal og enkelte kan beskylde den for å svartmale. Men dette er et verk som krever tanke og tjener på forkunnskaper i kristen martyrologi. Om det blir polarisering er vi blant verkets forkjempere, for dette er et mesterverk av dimensjoner. En film vi tvilsomt blir ferdig med.