I en tid med islamistiske bevegelser og ytre høyre-mobiliseringer som splitter religiøse skillelinjer, er det nettopp de gode islamkritikerne og den gode islamkritikken som bør trekkes frem, skriver leder i Senter for sekulær integrering (SSI), Shakeel Rehman.
Ønsk kritikken velkommen

Den nye islamkritikken er ikke så banal som Shah og Shaygani vil ha det til

Forrige ukes kritikk av islamkritikken slår inn noen vidt åpne dører. Dagens islamkritikk kan ikke så enkelt sammenlignes med fremmedfiendtlighet, skriver Shakeel Rehman.
Saken er Islamkritikken trenger en reform, skrev Farhan Shah og Shahram Shaygani i Subjekt 27. september. Shakeel Rehman mener vi befinner oss midt i den.

27. september skriver Shahram Shaygani og Farhan Shah i Utrop og Subjekt at islamkritikken trenger en reform. Artikkelen de har skrevet, for å advare mot generaliserende, essensialiserende, ekskluderende og dermed kulturelt rasistiske fordommer mot muslimer, er viktig og sekulært sett meget riktig. Å beskytte minoriteters likeverd, i dette tilfellet muslimenes, er elementært, og dessuten bærebjelken i et sekulært, humanistisk demokrati.

Derfor ønsker jeg kritikken av islamkritikken absolutt velkommen, fordi vi ser rasismen utkledd som religionskritikk i stadig flere kommentarfelt. Også ved delingen av Shah og Shayganis artikkel, dukket det opp typisk rasistisk grums. Om at kulturer bør leve adskilt, at Vesten er overlegen de andre, og så videre. «Argumenter» som undertegnende konfronterte i den tråden, for så vidt, og som er gode eksempler på at nettopp det Shah og Shaygani tar til orde mot, faktisk eksisterer.

Men så enkelt kan man ikke konkludere. Det er nemlig også på sin plass å poengtere overfor forfatterne at de går i den samme generaliserende fellen som de selv advarer islamkritikerne mot, ved å ikke presentere et nyansert bilde av islamkritikere, på den andre siden. Spesielt Farhan Shah har tidligere gjentatt skjønnmalende og romantiske påstander om islam, som får meg til å stille spørsmål ved om han i det hele tatt er åpen for god og rasjonell islamkritikk.

Les også: – Islamkritikken trenger en reform

Det finnes god islamkritikk

Forfatterne slår inn noen åpne dører. De mener islamkritikken trenger en reform, og så enkelt konkluderer de med at den ikke allerede har hatt en. De kunne i alle fall nevnt det gode arbeidet som også skjer blant religionskritikere og humanister.

Senter for sekulær integrering (SSI), som jeg for ordens skyld selv jobber i, og HEF, er to eksempler på strukturerte organisasjoner som jobber med rasjonell og sekulær kritikk av religion. Vi blir stadig flere og bedre.

Det offentlige Norge kan heller ikke beskyldes for å være generelt dårlige på dette. Det opptrer generelt hensynsfullt når det gjelder minoriteter, og media er meget påpasselig med sin religionskritikk. De skiller godt mellom islam og islamisme. 

Jeg vil påstå at det finnes tusenvis av gode islamkritkere i Norge, mye på grunn av den lange tradisjonen landet har hatt med religionskritkk, rasjonalisme og humanisme. Her vil jeg også trekke frem de nye ateistene, tidligere Hedningssamfunnet, som har en viktig rolle fremover når det kommer til den gode islamkritikken.

Et farget, unyansert syn

Den psykologiske investeringen i religion, som forfatterne er inne på i artikkelen, gjør det vanskeligere for de fleste religiøse å skille mellom god og dårlig islamkritikk. Nettopp derfor hadde det vært viktig for forfatternes tillit at de løftet frem eksempler på gode islamkritikere, for å bøte på det tillitsbruddet som kan oppstå, fordi vi har en situasjon hvor generalisering også rammer islamkritikere.

Den nyislamistiske vekkelsen de siste 50 årene har skapt mistillit og avstand mellom muslimer og liberale miljøer, og nettopp derfor kan forfatterne gjøre en viktig jobb i å trekke frem humanistiske, sekulære kritikere som muslimer kan ha tillit til, slik at vi kan hindre fremmedgjøring til liberalismen. Islam var politisk i utgangspunktet, og med en tilbakeskuende islamisme på fremmarsj, splitter folk på nytt etter religiøse skillelinjer. Denne bokstavtro holdningen bør konfronteres bredt av både muslimer og ikke-muslimer. 

Shah og Shayganis kritikk av kritikken er ikke ny. Særlig Shah har tidligere kritisert islamkritikere flere ganger i sine artikler. Spiller hans partiske og romantiske holdning til islam inn på hans syn på islamkritikere? Undervurderer han dem?

Samtlige av hans tidligere artikler ligner på hverandre, og kan kort oppsummeres slik: 

Kritikerne tar feil av islam. De bygger sin kritikk på militante og konservative gruppers ideologiske syn. Disse konservative grupper bygger igjen sitt syn på sharia, hadith og profetberetninger som ikke har noe med islam å gjøre, fordi de ble skrevet ned par hundre år etter profeten i en kontekst med muslimsk kongelig imperialisme. Koranens fundamentale budskap er kjønnslikeverd, individuell autonomi, fri tanke, egalitære verdier og humanisme. Islam er grunnleggende demokratisk.

Les også: – Handlingsplanen mot muslimhat er kontraproduktiv

Verdilogiske brist

Dagens islamkritikk er ikke så enkelt som fundert i et farget syn på bare det negative i sharia, hadith og historien, men er også rasjonell kritikk av det overnaturlige og det åpenbart oppdiktede.

Jeg står nemlig ved mitt: Det finnes dessverre ingen profeter som mottar åpenbaringer. Dessuten, om det hadde fantes en rettferdig Gud, så diskriminerer ikke guden ved å plukke seg ut en særskilt gruppe og et språk til å åpenbare sitt budskap på. Gud ville ikke gjort denne gruppen til «den beste nasjonen». Dette er islamistisk og rasistisk, og nettopp det Farhan Shah tar og burde ta til orde mot.

Det finnes ikke hellige bøker laget i himmelen. Jeg beklager å måtte skuffe Farhan Shah, men hvorfor tror han på dette, når kritisk tenkning er det han etterspør i samtlige av sine tekster?

Grumsete bibliografi

Farhan Shah har skrevet flere artikler i norsk presse. Mange av dem stiller jeg store spørsmålstegn ved, blant annet de hvor han skriver følgende:

«Det teologiske grunnlaget til islam hviler på (etisk) monoteisme, som er direkte relatert til opprettholdelse av rettferdighet og likeverd. Derav termen etisk monoteisme. Koranen beordrer muslimer til å ikke blande deres tro, basert på humanisme, opprettholdelse av menneskerettigheter og moralsk sensitivitet med urettferdighet og despotisme.»

«Med andre ord, den islamske teologien er fundamentalt demokratisk, humanistisk og menneskerettighetsorientert. Fra år 610 til 661 etter Kristus, som regnes som den første islamske perioden, var det dette menneskerettighetsorienterte idealet som dominerte muslimske samfunn.»

«Gjennom en helhetlig og kontekstuell lesing av Koranen, registrerer vi at bokens primære funksjon var å løsrive araberne fra ulike former for undertrykkelsesmekanismer til fordel for et rettferdig, demokratisk og humanistisk samfunn.»

Samtidig avviser riktignok Farhan Shah som nevnt hadith, sharia og sira, som konstruerte og negative former for islam og religionens omdømme. Men forstår han at kritikere kan kritisere nettopp på bakgrunn av hadith, sira og sharia, men også Koranen, fordi det er dette islamister, og også de fleste vanlige muslimer, legger vekt på?

Trangsynt

Farhan Shah mener at islam ikke skal dømmes på bakgrunn av tradisjonelle skriftlige overleveringer som hadith (med flere), fordi islam er grunnleggende demokratisk, og avviser alle skriftlige kilder utenom Koranen. Han er dermed negativ til samtlige kritikere utenom seg selv.

Dette skaper ikke akkurat dialog. Og i en tid med økt islamisme, og ytre høyre-mobiliseringer som splitter folket etter religiøse skillelinjer, er det nettopp de gode islamkritikerne og den gode islamkritikken som bør trekkes frem. Det håper jeg Shahram Shaygani og Farhan Shah har plass til å nevne i sin neste artikkel.