I 22. juli-senterets arrangementsrekke «Arven fra 22. juli og den ‘nye’ høyreekstremismen» tas det opp temaer som incels, chankultur, antifeminisme, islamofobi og Eurabiakonspirasjonen. Arrangementene setter blant annet spørsmålstegn ved hva som kjennetegner den «nye» høyreekstremismen og om vi har tatt den på alvor.
I tillegg stilles det vanskelige spørsmålet om hvem som har ansvaret: Er det mediene, skolen, hjemmet, kriminalomsorgen, eller andre instanser som skal forebygge og bekjempe høyreekstremismen?
Kveldens tema er «forebygging av ekstremisme i klasserommet», og budskapet er overraskende tydelig: I møte med høyreekstremisme er man lite tjent med politisk korrekthet.
Radikalisering i klasserommet
Kveldens foredragsholder er Jan Christen Mattsson. Han er lærer og forsker ved Gøteborg universitet. Mattsson innleder foredraget ved å minne publikum på én ting. Verken høyreekstremisme eller nynazistiske strømninger er noe nytt.
– Da jeg var nyutdannet lærer på 90-tallet, handlet det om å ta debatten og forklare det underliggende i møte med upopulære meninger, forteller Mattsson.
Det ble for innviklet for den unge læreren, da han ble konfrontert av en 16 år gammel nynazist i klasserommet. Etter at han hadde snakket «svært stygt» om Sverigedemokratene, reiste en av elevene seg opp ved pulten og krevde at læreren tok stilling til «jødestyrte» områder og konsekvensene for skattebetalerne i sin kritikk av partiet.
Som ung og nyutdannet lærer tenkte Mattsson at denne unge mannen måtte være en grov rasist med en ekstremt aggressiv retorikk som han ikke behøvde å svare på, til tross for at han hadde nok av svar til å ta debatten med eleven. På bakgrunn av at han kun så eleven som en rasistisk ung mann, var svaret han valgte å gi ham et ironisk «anytime!». Klassen responderte med latter og applaus, mens den 16-år gamle gutten ble latterliggjort av både lærer og klassekamerater.
– Dette var den unge mannens øyeblikk av radikalisering, forteller læreren oss nå, cirka 40 år senere, om 16-åringen som skulle vise seg å bli en radikalisert nynazist og en dømt ekstremist.
Rasismens prinsipp
Mattsson mener det er lett å legge merke til hvor fort svenske medier oppfatter noen som avvikere og representanter for høyreekstremisme.
– Som mennesker leter vi alltid etter mønster og dermed risikerer vi å se mønster der det ikke finnes, legger han til.
Som en konsekvens til polariserende tankemønster risikerer man å snakke så mye om rasister at man stempler individer med hele tenkesett. Han understreker at det ikke er enkeltindivider som er problemet, men tankegods som man burde tørre å diskutere.
Han snur seg, ser direkte på publikum og spør:
– Skal vi kalle alle innvandringskritiske for høyreekstreme?
I følge Mattsson burde man tørre å se nærmere på konspirasjonsteorier og fiendebilder fordi de tross alt oppstår rundt menneskets behov for å forstå omgivelsene sine, og at dette er mer konstruktivt enn å avfeie et spørsmål ved å stemple en person som avvikende.
En gang under et besøk i Auschwitz overhørte han en elev si at hun ikke kunne forstå hvordan noen mennesker kan gjøre noe sånt mot andre? Til det svarte læreren hennes at «visse ting går ikke an å forstå».
– Dette provoserer meg, sier Mattsson.
– Det er jo nettopp sånne ting man burde prøve å forstå. Rasismen har et ganske enkelt prinsipp. Den handler om en essensialistisk tanke som går på at «jeg ikke kan være den jeg er så lenge du er den du er».
– I stedet for å avfeie ubehagelige spørsmål burde vi hjelpe eleven til å forstå seg selv, og ikke minst prøve å forstå våre egne reaksjoner på den andres utsagn. Det sentrale er å kommunisere det faktiske budskapet og hindre at vi blir nett-troll.
Om å tørre å ta samtalen
Etter foredraget settes det i gang en panelsamtale som spør hvordan skolene burde forholde seg til høyreekstremt tankegods.
Panelet består av Claudia Lenz, Professor ved MF Vitenskapelige Høgskole; Ingrid Aspelund, seniorrådgiver i et europeiske wegelandssenteret; Shaheer Ghulam Nabi, nestleder i Dialogpilotene og mentor i Kriminalomsorgen og Jan Christer Mattsson fra Gøteborg universitet. Julie Ræstad Ow, som er formidler ved 22. juli-senteret, er ordstyrer.
Mattsson poengterer at det pedagogiske uttrykket «kjernen i den empatiske nysgjerrigheten» burde innbære å tørre å ta samtalen med elever og ungdommer med kontroversielle holdninger, slik at de får muligheten til å reflektere selv, forhåpentligvis uten en hatsk og aggressiv tilnærming. Lenz sier seg enig, og legger til at det ofte er en reflekshandling å unngå å ta konfrontasjonen.
– Ofte moraliserer og stempler man den andre som en angriper eller en motstander, legger hun til.
– I stedet burde man prøve å forstå hva som ligger bak. Er det et behov for felleskap eller for å opphøye seg selv? Er det et uttrykk for at en føler seg tråkket på?
Mattsson nikker.
– Hvis jeg reagerer på en elev med fordomsfulle ytringer ved å avfeie spørsmålet mislykkes jeg med rollen min som underviser, sier Mattsson.
Berøringsangst
– Hva kan skolen gjøre som forebyggingsarena, spør ordstyrer.
– Det er dessverre ikke alltid like stor entusiasme rundt å bruke mye tid på såkalt «myke temaer», sier Lenz.
– Dessuten har skolen en tendens til å ha en voldsom berøringsangst for temaer en ikke ønsker at elever skal introduseres for, selv om dette er noe de uansett vil møte på senere i livet.
Hun mener at det ikke nødvendigvis er lurt å lete etter en A4-løsning i møte med elever som uttrykker fordomsfulle ytringer fordi det er så mange ulike situasjoner en kan møte i klasserommet.
– Det er kanskje mer et spørsmål om skolen burde ha en større bevissthet rundt det å myndiggjøre og tilby en følelse av tilhørighet, sier Lenz og legger til at skolen dessverre ofte bidrar til å umyndiggjøre elever med krav og forventinger.
– Her er kunst en bra arena som kan bryte med stereotypiene, samtidig som de opplyser, der hvor mange arenaer har et problem med berøringsangst. Kanskje skolen burde fått mer tid og rom til å utvikle bedre praksiser rundt forebygging av radikalisering og høyreekstreme?
Aspelund legger til at i skolesammenheng er tittelen stadig «forebygging av radikalisering og ekstremisme», mens handlingsplanen stadig ser ganske lik ut som den alltid har vært.
– Jeg tror det er viktig å tørre å ta kontroversielle temaer uansett om man er lærer eller en annen voksen, sier Nabi.
Han forteller at det er først etter at radikaliserte blir innsatte at de møter lyttende voksenpersoner.
– I samtale med radikaliserte innsatte, forteller mange oss at det er første gang de blir hørt. Verken lærere eller andre voksne har lyttet. Denne typen mistillit gjør det lettere for ekstreme grupper å rekruttere ved å tilby et lyttende felleskap. Vi bør derfor se den enkelte der de står, ikke bare der vi vil de skal stå, avslutter han.
