I Oslobiennalens lokaler i Myntgata 2 er det for tiden opprettet et bibliotek. Dette er i og for seg ikke uvanlig i offentlige bygninger, men i dette tilfellet blir man ikke møtt av verken hyllemeter, låneskranker eller lesesaler. Faktisk finnes det ikke engang bøker, i ordets tradisjonelle forståelse.
Det man i stedet møtes av, er en samling levende, vandrende tekster. En gruppe mennesker, som i regi av Mette Edvardsen og hennes prosjekt «Time Has Fallen Asleep In The Afternoon Sunshine», har satt seg fore å lære seg en bok utenat.
Som betrakter får man tildelt en «bok», og blir deretter tatt med til et passende sted, det være seg en sofakrok, en hage eller en ledig vinduskarm. Her formidler boken sitt innhold, ord for ord, side for side.
Siden prosjektets tilblivelse tilbake i 2010, har den felles performancen vokst både i bredde og geografisk tilstedeværelse. I overkant av 80 tilgjengelige bøker fremføres i biblioteker, i hager, på litteratur- og kunstfestivaler over store deler av verden. Og nå er det altså plukket ut som et av Oslobiennalens offentlige kunstverk.
Utfordrer bokbegrepet
På et grunnleggende plan utfordrer denne handlingen – memoreringen og fremførelsen – vårt forhold til det skrevne mediet. Ved å fjerne behovet for det fysisk skrevne ordet, og heller la informasjonen opptas i et levende medium, forflytter Edvardsen oppfattelsen av konseptet «bok». Det materielle, fysiske objektet, må vike plass, og overtas av den direkte overføringen av denne informasjonen fra menneske til menneske.
Tittelen på Edvardsens prosjekt er hentet fra Ray Bradburys dystopi fra 1953, «Fahrenheit 451», hvor memorering av bøker har blitt et verktøy i møte med et bokbrennende regime. I motsetning til hos Bradbury, er memoreringen i Edvardsens tilfelle ikke av umiddelbar nødvendighet for mediets overlevelse. Det inviterer heller til refleksjon rundt hva tekst er, kan være, og potensialet som ligger i både mediet og mennesket.
Samtidig kan kanskje denne dematerialiseringen leses i et økonomisk, egalitært perspektiv. Romanen er ikke lenger bundet til fysiske materialer og fremtoning, men heller til dannelsen av felles litterære rom og opplevelser.
Relasjonene mellom leser og «bok» kan på mange måter minne om en ordinær høytlesningssituasjon, det være seg i et klasserom, ved sengekanten eller gjennom lydbøker, men i stedet for å få teksten opplest av noen andre, understreker prosjektet deltakerens posisjons som selve mediet. Vedkommende leser ikke en tekst høyt fra en bok, men har tatt over bokens rolle som medium. Bokens mellomledd har i dette tilfellet sluttet å eksistere.
Mye av det poetiske potensialet finnes i muligheten for feiltagelser. I det teksten filtreres gjennom noe så dynamisk og generelt upresist som det menneskelige minne, vil alle små feilsteg, omformuleringer, overstryk og avbrudd bli en del av den teksten som framstilles.
Det er en tekst som ikke er løsrevet fra tid og sted, slik som bok-mediet tradisjonelt er, men som heller er fastbundet til en situasjon, en person og en opplevelse. Gjenfortellingen fremstår som en performativ form for appropriasjon, med et ekko som flakker mellom konseptuell poesi og historiske fortellertradisjoner.
Uklar målgruppe
Nå har altså Oslobiennalen gitt disse små og flyktige situasjonene et mer eller mindre fast tilholdssted. Her skal prosjektet få utfolde og utvikle seg over de neste årene.
Men hvem er det egentlig det settes opp for? Hvem er det egentlig som dukker opp?
For å ta del i dette prosjektet, slik det fremstår akkurat nå, må man først og fremst vite at det eksisterer, for så finne ut av tidspunkter og tilgjengelighet for forskjellige «bøker» og tekster. Deretter må man finne ut av booking-rutiner, finne frem til Oslobiennalens lokaler (som er påfallende lite merkede for en stor kommunal satsing), for så å unngå å bli demotivert av å møte en låst dør med et telefonnummer på.
I et kunstmiljø der den gjengse menigmann og -kvinne knapt kan lokkes til et åpent og godt markedsført galleri med lovnader om gratis vin og store opplevelser, virker biennalens håp om å nå ut til et større publikum relativt utopiske.
Tidligere har størstedelen av gjennomføringene funnet sted i offentlige biblioteker, på festivaler og i offentlige sammenhenger der mennesker allerede finnes, og lett kan droppe inn for å lese sin bok. Lokalet det nå fremføres i, føles offentlig på alle de feile måtene. Det føles mer som etat enn bibliotek. For at situasjonsbasert kunst skal oppnå det potensialet som bor i dem, må hele opplevelsen tas med i betraktningen. En situasjon kan ikke skilles fra sitt tilholdssted.
«Time Has Fallen Asleep In The Afternoon Sunshine» er da også på vei tilbake til det offentlige biblioteket, og er i tiden fremover satt opp blant annet på Deichmann Tøyen. Likevel, i den versjonen som presenteres i Myntegata, virker et vakkert kunstverk å stå i fare for å bli nok en ubesøkt offentlig tilbud.
