Et ubesøkt bibliotek

«Levende bøker» bak lukkede dører

Kunstprosjektet «Time Has Fallen Asleep in the Afternoon Sunshine» av Mette Edvardsen er en del av Oslobiennalen. (Foto: Mikaela Assolent.)
Kunstprosjektet «Time Has Fallen Asleep in the Afternoon Sunshine» av Mette Edvardsen er en del av Oslobiennalen. (Foto: Mikaela Assolent.)
Mette Edvardsens litterære performance er et vakkert og fascinerende prosjekt, som i sin nåværende form lider under Oslobiennalens ugjennomsiktige rammeverk, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er «Time Has Fallen Asleep in the Afternoon Sunshine» er et performanceprosjekt hvor publikum kan «møte en bok» gjennom mennesker som har pugget dem. Prosjektet pågår under Oslobiennalen.

I Oslobiennalens lokaler i Myntgata 2 er det for tiden opprettet et bibliotek. Dette er i og for seg ikke uvanlig i offentlige bygninger, men i dette tilfellet blir man ikke møtt av verken hyllemeter, låneskranker eller lesesaler. Faktisk finnes det ikke engang bøker, i ordets tradisjonelle forståelse. 

Det man i stedet møtes av, er en samling levende, vandrende tekster. En gruppe mennesker, som i regi av Mette Edvardsen og hennes prosjekt «Time Has Fallen Asleep In The Afternoon Sunshine», har satt seg fore å lære seg en bok utenat. 

Som betrakter får man tildelt en «bok», og blir deretter tatt med til et passende sted, det være seg en sofakrok, en hage eller en ledig vinduskarm. Her formidler boken sitt innhold, ord for ord, side for side. 

Siden prosjektets tilblivelse tilbake i 2010, har den felles performancen vokst både i bredde og geografisk tilstedeværelse. I overkant av 80 tilgjengelige bøker fremføres i biblioteker, i hager, på litteratur- og kunstfestivaler over store deler av verden. Og nå er det altså plukket ut som et av Oslobiennalens offentlige kunstverk.

Annonse
Her er noen av bøkene man kan velge mellom i den mer tradisjonelle formen. (Foto: Oslobiennalen.)

Utfordrer bokbegrepet

På et grunnleggende plan utfordrer denne handlingen – memoreringen og fremførelsen – vårt forhold til det skrevne mediet. Ved å fjerne behovet for det fysisk skrevne ordet, og heller la informasjonen opptas i et levende medium, forflytter Edvardsen oppfattelsen av konseptet «bok». Det materielle, fysiske objektet, må vike plass, og overtas av den direkte overføringen av denne informasjonen fra menneske til menneske. 

Tittelen på Edvardsens prosjekt er hentet fra Ray Bradburys dystopi fra 1953, «Fahrenheit 451», hvor memorering av bøker har blitt et verktøy i møte med et bokbrennende regime. I motsetning til hos Bradbury, er memoreringen i Edvardsens tilfelle ikke av umiddelbar nødvendighet for mediets overlevelse. Det inviterer heller til refleksjon rundt hva tekst er, kan være, og potensialet som ligger i både mediet og mennesket. 

Samtidig kan kanskje denne dematerialiseringen leses i et økonomisk, egalitært perspektiv. Romanen er ikke lenger bundet til fysiske materialer og fremtoning, men heller til dannelsen av felles litterære rom og opplevelser.

Relasjonene mellom leser og «bok» kan på mange måter minne om en ordinær høytlesningssituasjon, det være seg i et klasserom, ved sengekanten eller gjennom lydbøker, men i stedet for å få teksten opplest av noen andre, understreker prosjektet deltakerens posisjons som selve mediet. Vedkommende leser ikke en tekst høyt fra en bok, men har tatt over bokens rolle som medium. Bokens mellomledd har i dette tilfellet sluttet å eksistere.

Mye av det poetiske potensialet finnes i muligheten for feiltagelser. I det teksten filtreres gjennom noe så dynamisk og generelt upresist som det menneskelige minne, vil alle små feilsteg, omformuleringer, overstryk og avbrudd bli en del av den teksten som framstilles. 

Det er en tekst som ikke er løsrevet fra tid og sted, slik som bok-mediet tradisjonelt er, men som heller er fastbundet til en situasjon, en person og en opplevelse. Gjenfortellingen fremstår som en performativ form for appropriasjon, med et ekko som flakker mellom konseptuell poesi og historiske fortellertradisjoner.

Oslo kommunes ateliersatsing i Myntgata 2 huser Oslobiennalens kontorlokaler. Her finner også Mette Edvardsens bokprosjekt sted. (Foto: Oslobiennalen.)

Uklar målgruppe

Nå har altså Oslobiennalen gitt disse små og flyktige situasjonene et mer eller mindre fast tilholdssted. Her skal prosjektet få utfolde og utvikle seg over de neste årene. 

Men hvem er det egentlig det settes opp for? Hvem er det egentlig som dukker opp? 

For å ta del i dette prosjektet, slik det fremstår akkurat nå, må man først og fremst vite at det eksisterer, for så finne ut av tidspunkter og tilgjengelighet for forskjellige «bøker» og tekster. Deretter må man finne ut av booking-rutiner, finne frem til Oslobiennalens lokaler (som er påfallende lite merkede for en stor kommunal satsing), for så å unngå å bli demotivert av å møte en låst dør med et telefonnummer på. 

I et kunstmiljø der den gjengse menigmann og -kvinne knapt kan lokkes til et åpent og godt markedsført galleri med lovnader om gratis vin og store opplevelser, virker biennalens håp om å nå ut til et større publikum relativt utopiske.  

Tidligere har størstedelen av gjennomføringene funnet sted i offentlige biblioteker, på festivaler og i offentlige sammenhenger der mennesker allerede finnes, og lett kan droppe inn for å lese sin bok. Lokalet det nå fremføres i, føles offentlig på alle de feile måtene. Det føles mer som etat enn bibliotek. For at situasjonsbasert kunst skal oppnå det potensialet som bor i dem, må hele opplevelsen tas med i betraktningen. En situasjon kan ikke skilles fra sitt tilholdssted. 

«Time Has Fallen Asleep In The Afternoon Sunshine» er da også på vei tilbake til det offentlige biblioteket, og er i tiden fremover satt opp blant annet på Deichmann Tøyen. Likevel, i den versjonen som presenteres i Myntegata, virker et vakkert kunstverk å stå i fare for å bli nok en ubesøkt offentlig tilbud.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar