Høyblokken i regjeringskvartalet sto ferdig i 1958, mens Y-blokken ble reist i 1969. (Foto: Teigens Fotoatelier/Norsk Teknisk Museum.)
Y-blokkens svanesang

«Må jeg virkelig dø nå?» Det er nesten så man kan høre Y-blokkens svanesang

Bygningsduoen i regjeringskvartalet er det sterkeste, vakreste og mest komplette minnesmerke over velferdsstatens framvekst og seire i etterkrigstiden, skriver Bjørn Cappelen.
Saken er Y-blokken i regjeringskvartalet skal etter planen rives i høst.

Bakgrunn for betegnelsen «svanesang» er en folkelig forestilling om at svanene like før sin død utstøter en kraftig, klagende sang.

Nå synger Y-blokken på det siste verset, og det er nesten så man kan høre den synge.

«Jeg er en selvbevisst skapning. Menneskeskapt i troen på fremtiden og folkestyret. Jeg er et kulturminne av høyeste klasse. I form, i utsmykking og i samklang med min høyreiste partner og byen. Min partner er sikret et evig liv, men min dødsdom er avsagt. Det skjedde i en prosess bak lukkede dører, båret frem av styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre. Småpartiene ønsket en åpen, demokratisk prosess. Min plass i bybildet, min arkitektur og integrerte kunst måtte måles mot sikkerhetsrisikoen jeg representerte».

For sikkerhetens skyld?

Sikkerhetsoffiserene i Forsvaret, NSM og PST har ensidig prosedert dødsdommen basert på sikkerhetshensynet.

Praktisk talt all regjeringsvirksomhet skulle til Hammersborg. Dette også av sikkerhetsgrunner, for lukkede dører. Risikoanalysen for et trygt og sikkert regjeringskvartal, som dødsdommen hviler på, er dermed ikke kjent.

Ingen våget å utfordre de ambisjonene sikkerhetsoffiserene hadde lagt til grunn for sine vurderinger. Opponenten i prosessen var Riksantikvaren. Han hadde innstilt seg på varig fredning, men da statsministeren leste opp dommen i mars 2015, sa daværende Riksantikvar, til blokkens fortvilelse, at «vi kan leve med riving av Y-blokken». Etter denne lukkede prosessen ble all debatt skinndebatt.

«Min høyreiste partner ble reddet ved et unisont bidrag fra enkeltpersoner og institusjoner og var reelt aldri truet», hører man Y-blokken synge.

«Dette vedvarende fokus på min partner førte til at jeg ubesværet kunne ofres på ‘fremskrittet og sikkerhetens alter’».

Y-blokken synger på siste verset. Bildet er fra da bygget sto ferdig i 1969. (Foto: Vidar Knai.)

En svikt i alle kritiske faser

Bygningsduoen i regjeringskvartalet er det sterkeste, vakreste og mest komplette minnesmerke over velferdsstatens framvekst og sosialdemokratiets seire i etterkrigstiden. Riving fullfører den ondes verk.

Likevel, har nesten alle sviktet i de kritiske fasene frem til dommen.

Arbeiderpartiet og AUF sviktet. Arkitektene sviktet som bidragsyter i konseptvalgutredningen uten dissens for bevaring.

Mens Arkitektur Ns nåværende redaktør syntes rivingsvedtaket er det beste kompromiss for kvartalet. Arkitekturmuseets daværende direktør, som da og vedvarende i ettertid har fremstilt blokken som den grimme elling, en blokk som sto på feil sted og tok for stor plass. 

Politikere sviktet fordi de tidligere ikke har våget å si det som statsråden for kommunal- og moderniseringsdepartementet nå slår fast: «Skulle man bevart Y-blokken, måtte man enten ha redusert sikringsambisjonene eller lagt nytt regjeringskvartal et annet sted».

«Ja, nettopp», hører man blokken synge.

Ropte vi ikke høyt nok?

Noen holdt fanen høyt og vek ikke. Fortidsminneforeningen forsto fullt ut hvor kampen kom til å stå: «Y-blokken må ikke bli et forhandlingskort og ofres».

Men det skjedde! Statsbyggs informasjonsdirektør sier at det trengs «en folkebevegelse for å hindre riving av Y-blokken». I Fortidsminneforeningens lokaler møter denne penneføreren likesinnede, og støtteaksjonsgruppa blir etablert. Aksjonen vokser. 22.000 signerer i protest. Redaktøren av Fremtid for fortiden blir det aller fremste talerør mot den skjendige dødsdommen. 

Arkitekthøyskolen får lov av Statsbygg å vise hvordan Regjeringskvartalet kan utvikles uten å rive.

«Jeg øyner et håp og bruser med fjærene», hørte man blokken synge.

Andre kommer opp med alternativer. Internasjonale kulturminneorganisasjoner er sjokkerte, men Statsbygg gjennomfører sitt tvungne løp, med arkitektkonkurranser og kontrakter. Arkitektene og rådgivermiljøet leverer.

Byantikvaren og den nye riksantikvaren raser og krever omkamp, bygningsetatens tidligere leder nekter rivetillatelse. Andre som før sviktet har snudd. Det avholdes markeringer, og Venstres nestleder proklamerer at «Y-blokka skal stå!».

… Inntil han også blir del av regjeringen og må ta de hemmelige sikkerhetspremissene inn over seg.

Y-blokkens siste vers

Det klages på vedtak. Det hele kulminerer med et siste opprop signert 70 kulturinstitusjoner og kulturpersoner.

Men forgjeves! Miljøministerens retrett er symbolet på en tapt sak. De som kunne gjøre en forskjell, kan ikke eller vil ikke. Den tidligere saksstatsrådens mantra lar seg ikke rokke ved: «Vi kan ikke ha en vei under et regjeringsbygg!».

Blokken synger videre:

«Snart sier fylkesmannen at jeg kan jevnes med jorden. Nok et overgrep overfor vår hardt prøvde planet. Et hvert revet bygg erstattet av et nytt, er en ny omdreining mot den totale endring av våre barns livsmiljø. Hvordan våger dere!»

«Min stolte partner gjennom livets 50 år vil savne den harmoniske duoen vi utgjorde. Partneren vil med forakt, se på denne nykomlingen, som skal ta min plass. Ubekvemt lener nykomlingen seg mot ham, som om den viker unna for trykkbølgen som kan komme fra den sammenraste parken over ringveien». 

«Mitt selvbilde er sterkt svekket. Kan ethvert kulturminne skjendes uten bred politisk drøfting av nasjonale ambisjoner for sikkerhetsnivå? Er jeg ikke et kulturminne av høyeste internasjonale klasse? Må jeg virkelig dø i denne villfarelsen?»