Tøy søker mening

Vakre sømmer uten verken funksjon eller mening

Emma Hasselblad sin utstilling «Body on Body» består av strikkede skulpturer. (Foto: Julie Malene Brownsill.)
Emma Hasselblad sin utstilling «Body on Body» består av strikkede skulpturer. (Foto: Julie Malene Brownsill.)
Emma Hasselblads ubrukelige strikkegensere er vakre, men vi skulle nok ønske at de var mer enn bare det. Eller er både substans og funksjon for mye å kreve av kunsten, spør Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Utstillingen «Body on Body», av tekstilkunstner Emma Hasselblad, var utstilt på Galleri Neuf.

Inne i studentpalasset Chateau Neufs akademisk yrende labyrint, finner du galleri Neuf – et sparsomt belyst og ikke spesielt tiltalende rom. Her er det likevel rom for kunst i en ellers altfor travel studenthverdag. Galleri Neuf, som ble stiftet i 2011, er drevet av studentforeningen på frivillig basis, og er i all hovedsak et initiativ en absolutt bør applaudere.

Men det er ikke for å fremsnakke galleriet at vi tok turen hit onsdag kveld. Den svenske kunstneren Emma Hasselblad stilte nemlig forrige uke ut på galleriet med sin installasjon, «Body on Body», et prosjekt som er en del av hennes eksamen ved Høyskolen for design og kunsthåndverk i Gøteborg.

I de strikkede skulpturene viser Hasselblad at hun har gått ut ifra fra kroppen og klesplaggene, og sett på hva som er funksjon og ikke-funksjon. Det er klesplagg uten en bærende kropp.

Den svenske kunstneren Emma Hasselblad studerte ved Høyskolen for design og kunsthåndverk i Gøteborg. (Foto: Julie Malene Brownsill.)

Uten substans

Med utgangspunkt i strikketøy, spesifikt gensere, drøfter Hasselblad kropp og funksjonalitet. Skjellet, som disse genserne er, verner om mennesket som befinner seg inni. Det gir varme og kanskje en følelse av nostalgi, hvem vet. I realiteten er det selvsagt ingen som har på seg disse genserne, de er jo kunstverk, og minner følgelig litt om maneter der de henger i luften. Førsteinntrykket blir også litt spørrende, for selv om utstillingen er fargerik og flott, ønsker en seg en undertekst av noe hardere. Man higer nærmest etter en mening, en undertone eller påskudd som kan knytte disse strikkeverkene sammen, uten at de løsner i masken.

Annonse

Ved bruk av forskjellige typer garn og strikkemetoder fanger Hasselblads verker en viss interesse, skulpturelt og figurativt sett. Likevel utstråler de noe overfladisk. Er vi fanget i en postmodernistisk eller konseptuell epoke med uvelkomne krav til den frie kunsten? Eller er det Hasselblads symbolikk og selvuttalte ambisjoner som falmer i møte med hennes endelige resultat, så verkene framstår som et noe fåfengt forsøk på å skape forbindelser en ikke kan erindre?

Selv om verkene skaper en viss interesse figurativt sett, får man likevel en følelse av at det hele er litt overfladisk. (Foto: Simone Mimuli.)

Funksjonalitet mot estetikk

Hasselblad sier verkene hennes drøfter funksjonalitet og hva som skjer i relasjon til objekter uten funksjon. Her virker det som om kunstneren gaper over for mye, og en blir sittende igjen lettere forvirret over hvordan de glitrende ullgjenstandene skal røre ved så mye, når inntrykket bærer en nær rungende, lydabsorberende stillhet. Det er pent, og selv får vi snarere lyst til å kjøpe klær og gå i strikketøy.

Fokuset blir heller naivt sammenlignet med den illusjonen Hasselblad ønsker å fremme. Problemstillingen og budskapet føles forskjøvet sett i lys av hva utstillingen faktisk er. For selv om ønsket om en altoppslukende idé definitivt er til stede, når det ikke forbi utstillingens ullende ytre.

Hva er funksjonen?

I tillegg til hovedinstallasjonene i «Body on Body», er rommet også dekorert med en rekke veggdraperier som i Hasselblads liste beskrives som backdrop, noe de i all hovedsak også er. Draperiene, eller bildene, viser motiver som fremstiller deler av skulpturene vi allerede ser i utstillingen, men utenom det er det vanskelig å se hvordan de knyttes opp til den øvrige utstillingen.

Når det vakre, det overfladiske og det tomme tar plassen, hvor blir det av substansen da? Det er dette vi gjerne skulle sett svaret på i Hasselblads utstilling. Det blir for lite, for trangt, for to-dimensjonalt. Hasselblads estetikk er håndgripelig, og lik maskene i hennes strikketøy holder også utstillingen en viss interesse. Likevel snubler enhver mening i glitrende pastellfarger.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar