Spørsmålene som ikke blir stilt, diskusjoner som uteblir og aspekter som blir oversett, er alle med på å undergrave at Johanne Zhangjia ble like mye drept av utenlandsadopsjon som av rasisme, skriver billedkunstner og adopsjonsaktivist Vicente Mollestad.
Adopsjonskritikken uteblir

Johanne Zhangjia ble like mye drept av utenlandsadopsjon som av rasisme

Utenlandsadopsjon er en praksis hvor man tvangsimmigrerer fargede barn til en hvit kontekst, skriver Vicente Mollestad.
Saken er Adopsjonsaktivist og billedkunstner Vicente Mollestad skriver om frykten for å snakke om «det som egentlig drepte Johanne Zhangjia».

I kjølvannet av en så stor sak, hvor 17-årige Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble brutalt drept, skulle man tro at alle sakens sider og problematiske aspekter ville bli grundig analysert. Men med tiden som fulgte, er det tydelig at Norge mangler verktøyene og erfaringene for å gjøre et slikt dypdykk.

Det gjelder media, politikere, interesseorganisasjoner og i høy grad de utenlandsadopterte selv, for adopsjonskritikken uteblir.

Minnestunder og markeringer er blitt arrangert, taler og apeller har blitt holdt, og utenlandsadopterte har ytret seg, samt latt seg intervjue i media. Men fokuset har utelukkende gått i det samme sporet, og debatten har begrenset seg til en debatt om rasisme. Et ekkokammer av den gemene hop og de utenlandsadopterte.

Ingen «Johanne» uten «Zhangjia»

Det er snevert og reduserende for en større diskurs om konteksten og bakgrunnen for tapet av livet til Johanne Zhangjia. Man har skilt rasismen fra strukturene som var premisset for at hun i det hele tatt befant seg i Norge. Det samme premisset som gjør at hun kun blir omtalt med sitt norske navn «Johanne», er det samme premisset som førte til hennes død.

Man har skilt rasismen fra en praksis hvor man hovedsaklig tvangsimmigrerer fargede barn til en hvit kontekst, til et Europa som lener seg mot ekstrem høyre. En praksis basert på en global ulikhet som hvisker bort kultur og forandrer fødelandsnavn til norske. Dette er utenlandsadopsjonens kjerne og natur.

Reduserende og kritikkløst blikk

Antirasistisk senter arrangerte en markering mot rasisme i Oslo den 9. oktober på bakgrunn av hendelsen, med en tilhørende kampanje og en video som besto av en rekke personer som gjentar navnet «Johanne» til kamera, og slik stiller seg sammen mot rasismen. Men med denne gesten reduserer Antirasistisk senter avdøde til kun hennes norske navn, og det er tydelig at de ikke lykkes i å ta innover seg adopsjonsproblematikken og grunnlaget for hvorfor hun ble drept.

De ble konfrontert med dette i  kommentarfeltet til videoen på deres Facebook-side, hvor en liten gruppe ytret kritiske refleksjoner rundt kampanjen, men ble bare møtt med bortforklarende svar som viste at de ikke forsto problemet. Antirasistisk senter virket å frykte en debatt om utenlandsadopsjon.

Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU) er en gruppe som skal tale de adoptertes sak, og som forøvrig var medarrangører for markeringen til Antirasistisk senter. Dessverre går de i samme sporet. Når de får muligheten til å si noe i media, som ved Østlandssendingen 9. oktober, snakker de vagt og generelt i stedet for å spisse det til en problemstilling som kontekstualiserer adopsjonens rolle i saken.

«Det handler om at alle er like mye verdt», svarer UAPU på spørsmål om hvorfor det trengs en sånn markering. De frykter også debatten om utenlandsadopsjon.

Karpe har ikke hvit familie

Verken etablerte, eller alternative medier har vært noe bedre. Nisje-podkasten Skravleklassen, som vanligvis har dyptpløyende analyser av saker og temaer som fortjener mer oppmerksomhet, la ut en episode som i stor grad tok for seg terrorhendelsen i Bærum som utgangspunkt, men med utelukkende fokus på rasismedelen.

De presterte å snakke i over to timer, uten at Johanne Zhangjia ble nevnt med ett eneste ord.

Som gjest i denne episoden inviterte de Chirag Rashmikant Patel fra rapduoen Karpe, som fortalte om sine erfaringer rundt rasisme. Men selv om Chirag har mange viktige erfaringer knyttet til temaet, har han ikke blitt tvangsflyttet fra sitt hjemland for å vokse opp i en hvit familie, slik Johanne Zhangjia ble. Og nettopp der ligger problemet som gjør at man ikke kommer til bunns i saken. Dette er enda et eksempel på at vi mangler mot og vilje til å ta debatten om utenlandsadopsjon som et strukturelt problem.

Diskursen rundt utenlandsadopsjon kan i stor grad kalles en rasismedebatt som mangler kritikk. Det blir snakket om likeverd og kunnskap, som begge deler er forsømt i det faktiske store bildet. Spørsmålene som ikke blir stilt, diskusjoner som uteblir og aspekter som blir oversett, er alle med på å undergrave at Johanne Zhangjia ble like mye drept av utenlandsadopsjon som av rasisme.