På en panelsamtale arrangert av Kunstpodden tidligere i år, hvor undertegnede også deltok, etterlyste vi en dialogisk kunstkritikk. Altså en type debatt og dialog om kunsten, hvor lesere og andre kritikere svarer hverandre på de subjektive oppfatningene en skriver ut, når en publiserer kunstkritikk.
La meg sette et eksempel, heller, enn å vente på disse samtalene.
To forskjellige verdener
Tidligere i dag publiserte vi en anmeldelse av den eminente kunstneren og kritikeren Lena Trydal. Denne gangen er det Henie Onstad kunstsenter som får svi, for å være «overveldende stappfull», «sløvt installert» og «på estetiske villspor».
Det er lenge siden jeg har lest en kunstkritikk som går løs på de estetiske detaljene på denne måten, som kritiserer estetiske valg, og som ikke bare kontekstualiserer og plasserer verkene inn i historie og samtid. Det er herlig å lese disse modige ytringene om kunst og dokumentarfotografi. For nerder som oss, er det givende å diskutere materialiteten, effekt- og fargebruken, komposisjonen, og så videre. Bildenes bestanddeler.
Men i denne utstillingen, «Norsk dokumentarfotografi», som utstillingen platt og kjedelig heter, snakker vi faktisk ikke først og fremst om kunst, men om dokumentarfotografiet. Det er klare skiller mellom disse to disiplinene, som jeg skulle ønske at flere reflekterte ved.
For jeg er enig med Lena Trydal om at mange av de utvalgte verkene er skikkelig stygge. Men det jo er virkeligheten også. Og nettopp der kolliderer den vakre kunsten med det etiske dokumentarfotografiet, front mot front.
Den stygge virkeligheten
Fargeenkelhet er et estetisk prinsipp man legger stor vekt på i Norge. Det har nærmest blitt eksportvare, og gjort det norske minimalistiske uttrykket eksotisk. Man ser det i tv-serier som «Skam», «Nudes» og «Exit», men også i det norske kunstfotografiet.
Samtidige, norske kunstfotografer, som Bjarne Bare, Torbjørn Rødland og Christian Tunge [en venn av undertegnede, red. anm.], er kunstfotografer som komponerer fargeenkelt. Det betyr at bildet skildrer et fåtalls farger, gjerne gjennom et minimalistisk og moderne stillebens-uttrykk, for eksempel ved at bakgrunnen bare har en annen fargenyanse av motivet. Det oppleves ryddig og beroligende, og er lett å like.
Det kan man få til på mange forskjellige måter. Man kan retusjere bildene, redusere kontrastene, eller unngå rotete bakgrunner og heller plassere motivet, eller portrettobjektet, foran fargeenkle fasader.
Sånn er ikke virkeligheten. Gresset kan være knallgrønt, himmelen knallblå. Asfalten matt-grov, bilene blank-fine. I bakgrunnen synes kanskje et og annet trafikkskilt, som «roper» om oppmerksomheten, slik de seg hør og bør skal, mens portrettobjektet du egentlig vil formidle, har en sky framtoning.
En kunstfotograf og en dokumentarfotograf kan begge jobbe utifra et slikt, estetisk vanskelig utgangspunkt. Men målsettingene er vidt forskjellige. Der kunsten bør være fri, har dokumentarfotografiet strenge etiske retningslinjer. For først og fremst skal dokumentarfotografiet rapportere fra virkeligheten.
Subjektive virkelighetsforståelser
Lena Trydal kaller mange av bildene i «Norsk dokumentarfotografi» rett og slett for stygge. Hun er selv en svært dyktig maler, med bilder hvor estetikken prioriteres høyt, sammen med en god dose satire og karikeringer – humor – som holder svært høy kvalitet. Nettopp derfor har jeg også tillit til henne som en kyndig kritiker, og en som med rett kan kalle noe for stygt. Estetisk konsum er nemlig en trent kapasitet, og jeg kan også kjenne det vrenge seg i magen av den smakløse stilen på flere av bildene i utstillingen. Men det kribler likefullt i fingrene, når såpass strenge estetiske kriterier ilegges rapporter fra virkeligheten.
Klart dokumentarfotografer også kan og noen ganger bør arbeide slik at uønskede eller forstyrrende elementer som står i veien for den estetiske presentasjonen fjernes, beskjæres eller unngås. Aldri ved å retusjere (i pressen tillater vi stort sett kun redigering innenfor «det mørke rom», hvor fotografen ikke skal justere annet enn lysforholdene i et fotojournalistisk produkt), men kanskje gjennom vinkling, eller helt andre grep. Målet må uansett være å vise et utdrag av virkeligheten.
Alt dette kommer med etiske problemstillinger som en dyktig dokumentarfotograf bør vurdere metodisk. Skal du regissere et dokumentarfotografi? Skal du sladde identifiserbare mennesker i bakgrunnen? Skal du la portrettobjektet vise seg fra sin fineste side? Dette er tre av tusen situasjoner som oppstår mellom en dokumentarfotograf og virkeligheten.
«Norsk dokumentarfotografi» viser flere dokumentarfotografier med kreative (og noen betenkelige) metoder for formidling. Et eksempel, er fotografen Therese Alice Sanne, som lar unge mennesker med psykiske lidelser tegne direkte på sine egne portretter, for å skape et eget bilde av sykdommen. Dette er et spennende grep, og hvor det ikke er vanskelig å forstå at bildet er redigert. Publikum blir altså ikke lurt. Reglene kan nemlig brytes når du kjenner dem, eller noen heldige ganger bare med flaks. En dyktig dokumentarfotograf er etikken bevisst – ikke bare når det kommer til identifisering av barn, eller når det kommer til å publisere bilder av noen som kanskje burde vernes mot seg selv – men også når det kommer til at bildene ikke skal lure publikum. Virkelighetsformidlingen bør veies tyngst.
Slike krav kan man ikke ilegge kunsten, selv om en kunstner kunne valgt seg å gjøre akkurat det samme som Sanne.
Les også: Om billedkunst og fotojournalistikk med Christian Belgaux
Journalistikk som kunst
Ord og bilder er mektige våpen. Derfor er sjangre og sjangerforståelsen viktig. I presentasjonen av dem også.
For både reklamen, underholdningen og kunsten låner fra journalistikken. Uklare skillelinjer vil bidra til å svekke tilliten vi har til hverandre i vår søken etter sannhet.
Henie Onstad kunstsenter og kurator Susanne Østby Sæther reflekterer ved dette, i samarbeid med Norwegian Journal of Photography, som er kunstsenterets samarbeidspartner for utstillingen. Men kanskje ikke høylytt nok.
Utstillingen viser nemlig også åpenhet for å viske bort skillelinjene mellom kunst og journalistikk, blant annet ved å presentere flere fotografier som aldri var utarbeidet gjennom dokumentarisk metode som dokumentarfotografi. Spør du meg, ofte kjent som han kjedelige presseetikeren, er dette verdt å diskutere.
Selv digger jeg de kompromissløse dokumentarfotografene, som skildrer mennesker i sine sanneste øyeblikk. Derfor reagerer jeg heller på at Henie Onstads dokumentarfotoutstilling virker så pen. Det er som om de har valgt ut dokumentarfotografier som først og fremst er vakre. Som journalist finner jeg det ganske uinteressant, dersom bildet ikke gir meg noe mer. Mens når jeg går ut for å se kunst, setter jeg estetisk presentasjon og formidling høyt.
Hvis man skal kalle dokumentarfotografiet for en kunstform, så er det en kunstform full av dogmer. For noen ganger, er journalistikken mye vanskeligere enn kunsten. Og det er jo akkurat det utstillingen reflekterer ved. Men kanskje de overvurderer publikums evne til å skille det redigerte, retusjerte og regisserte fra virkeligheten? For det er jo en umulig oppgave i dag.
