Portretter av Frida Kahlo og familiebilder pryder veggene, sammen med retro møbler og et interiør som ellers vitner om en sterk antropologisk interesse. Bokhyllene inneholder et knippe klassikere, en solid platesamling, samt en imponerende mengde sykkelhjelmer.
Festivalsjef Alexandra Archetti Stølen velter inn i gangen like etter at vi mer eller mindre har hjulpet oss selv inn. Hun sparker av seg det det dryppende yttertøyet før hun med raske og målrettede skritt sikter seg innover i leiligheten. Hun har en tilsynelatende bunnløs selvsikkerhet, og svarene er velartikulerte og gjennomtenkte. Ofte svarer hun på spørsmålene før vi rekker å stille dem.
Barn av antropologien
Hun introduserer seg som halvt argentinsk og halvt norsk.
– Eller helt argentinsk og helt norsk, om du vil, legger hun til.
Som barn av to sosialantropologer, hadde Archetti Stølen en internasjonal oppvekst hvor de reiste mye fra hjemmet på Fagerborg, noe som preget Oslo-jentas interesse for resten av verden. I en periode bodde familien i Argentina. Da var moren på feltarbeid, mens 13 år gamle Alexandra og lillebroren hadde hjemmeskole.
– Det var et utrolig år, mamma var helt rå som lærer for oss, og yrkeskvinne – et forbilde! For noen år siden bodde jeg selv med barna mine til Argentina. Å ha ansvar for hjemmeskole var helt forferdelig. Anbefales ikke, understreker hun lattermildt.
– Men mitt verdensbilde er preget av en internasjonal oppvekst, og det har nok gjort jobben min lettere, legger hun til.
– Hvordan da?
– Festivalsjefer har fra ulike bakgrunner. Noen har økonomi-bakgrunn, for eksempel, mens andre kommer fra journalistikken, antropologien, eller høyskolen i Bø. Noen har reist mye, mens andre har ikke det. Jeg jobber med en internasjonal festival, har en internasjonal bakgrunn selv, og tenker at det er en stor fordel i min jobb, sier hun.
– Dessuten har verden og byen endret seg mye siden jeg først tok over jobben som festivalsjef. Internett og Google Translate har for eksempel gjort det lettere å kommunisere, og musikk er også mye mer tilgjengelig. Hele måten å søke etter musikk på gjør at man kan oppdage musikk fort og dele med andre veldig lett.
President på fjerde periode
Vi har knappe 50 minutter til å intervjue en festivalsjef med fullpakket timeplan. Det er bare noen få måneder siden festivalsjef for Oslo World, Alexandra Archetti Stølen, mottok Oslo bys kunstnerpris. I 2016 ble hun kåret til president i sin fjerde periode av det Europeiske forumet for verdensmusikkfestivaler, og Oslo World trekkes stadig frem som en av verdens beste internasjonale festivaler i det britiske magasinet Songlines.
Kanskje ikke så rart, når årets lineup tross alt består av en kvinneandel på 60 prosent, og videre artister fra 25 forskjellige land, i en industri som fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder både mangfold og kjønnsbalanse.
Det skal kun et raskt Google-søk til, for å finne ut at Alexandra har en forkjærlighet for spesielt to ting. Musikk og fotball. Sistnevnte er en lidenskap hun delte med sin far, sosialantropologen Eduardo Archetti. Ikke langt fra der hun vokste opp som barn, bor hun nå med familien på fem i en leilighet på Fagerborg.
Leiligheten er utstyrt med en stor kontrabass i det ene hjørnet, og et lite trommesett i et annet. Mannen er turnerende musiker. Yngstemann på fire, ikke helt der, enda.
Dystopisk voggesang
Oslo World beskriver seg selv som en årlig musikkfestival med høy kunstnerisk kvalitet og samfunnsmessig brodd. I år er festivalens seminarprogram knyttet til temaene «utopi» og «dystopi», og både artister, journalister og akademikere skal sammen ta opp håp og bekymringer i lys av migrasjon, fattigdom, klimakrise og hva som skjer med regnskog, kulturarv, språk og musikksjangre når man tvangsflytter urfolk.
Åpningskonserten er knyttet til voggesanger og har fått tittelen «Utopiske voggesanger».
– Vanligvis assosieres ordet «utopi» med noe vakkert og uoppnåelig, men i denne sammenheng skal artistene synge voggesang for menneskeheten, for å lege en dystopisk verden som er i ferd med å gå under, sier Archetti Stølen.
– Det illustrerer hvordan vi trenger musikk for å komme oss videre. Vi trenger musikk i livene våre, og derfor vier vi åpningskonserten vår til det.
Hun legger til at Oslo World er en politisk uavhengig arena for refleksjon som både vil ta et samfunnsansvar og skape samfunnsengasjement. Noe hun understreker at tross alt er mer spennende enn å kun booke 40 artister.
– Det er nok noe av det som skiller oss fra andre festivaler. Vi lager et program som alltid er relatert til et tema som har noe med vår samtid å gjøre.
Ønsker ikke å stakkarsliggjøre
Flere av artistene ved festivalen skal både spille konserter og delta i panelsamtalene.
– Er det en fare for at man tilskriver artister på en slik festival enkelte holdninger eller standpunkter?
– Vi ønsker jo ikke å plassere artistene våre i en offerrolle, men det er veldig lett at det blir en slags stakkarsliggjøring av mennesker fra belastede områder. Det er det som er en faresone og vi gjør mange vurderinger slik at vi ikke plasserer artistene motvillig i feil setting.
– Det første året vi hadde fokus på Beirut & Beyond, hadde vi invitert en trommis fra Irak som ble ganske provosert og følte at vi plasserte ham i en politisk bås som han ikke følte seg hjemme i, i det hele tatt. Han hadde vokst opp i London og spilte heavy metal-trommer, og hadde ingen tilknytning til den type musikk eller tema. Så hadde vi liksom plassert ham i en slags politisk diskurs, hvor han måtte uttale seg om krigen i Iran og Irak, om Saddam Hussein. Det lærte vi mye av. Jeg skjønner godt at det er artister som ikke ønsker å ta noe politisk standpunkt. De fleste artistene på programmet vårt er opptatte av verden rundt seg, men mange tenker at musikken deres skal være helt åpen for tolkning. Musikken skal være fri.
Hun forteller at festivalen opprinnelig drev med en slags «omvendt nødhjelp», hvor nordmenn fikk hjelp til å forstå verden litt bedre.
– Heldigvis innebærer kulturer alltid mer enn krig og kvinnediskriminering, legger hun til.
– Selv om noen problemer ikke er til å komme unna, og mange av disse er universelle. For eksempel kjønnsbalanse i musikkindustrien.
– Hva synes du om termen «kvinnelig artist»?
– Det er greit at man skiller kvinner og menn i ulike kategorier i fysisk idrett, men det er unødvendig i musikkksammenheng, hvor det ikke finnes noen fysiske hindringer utover kjønn. Skal man derimot snakke om artister som ikke får muligheter til å spille på store festivaler, kommer man ikke utenom termen.
– Hvilke vurderinger gjør du når du booker artister til festivalen?
– Jeg er jo kvinne selv og blir nok lettere berørt av kvinnelige artister. Det er ingen hemmelighet at man tenderer til å booke artister som en kan relatere seg til. For meg er det likevel en ganske så organisk prosess hvor jeg ikke må tenke så mye over hvem jeg skal booke. Jeg tror problemet kommer når man begynner å telle og veie ubalansen i stedet for å bare være bevisste under bookingen.
Kunne vært landslagstrener
– Du mottok nettopp Oslo bys kunstnerpris. Men hva er ellers målene dine som festivalsjef?
– Det var aldri et mål å motta Oslo bys kunstnerpris, sier hun og ler.
– Men det var veldig hyggelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt konkrete mål. Jeg har aldri hatt en drøm om å bli kulturminister, eller jobbe i FN for eksempel, men hvis jeg ikke var festivalsjef kunne jeg godt vært landslagstrener. Kanskje heller det argentinske landslaget enn det norske.
– Da Norge slo Brasil i 1992 følte jeg meg veldig norsk, ellers er argentinsk fotball hakket mer spennende. Da Norge og Argentina spilte vennskapskamp på Ullevaal Stadion sa min far at hvis Norge vant, skulle han bli norsk statsborger. Noe de gjorde. Men da minnet han oss på at «men dere vet jo at alle argentinere er løgnere», og så gjorde han det ikke likevel.
De første årene i voksen alder, tok Archetti Stølen en del tilfeldige karrierevalg. I en periode bodde hun i Paris. Selv om veien i stor grad baserte seg på tilfeldigheter, ble etter hvert den tilfeldige ruten tydeligere. Selv om akademikerforeldrene kanskje innerst inne kunne tenke seg at datteren tok en doktorgrad, var de begge musikkinteresserte og oppmuntrende.
– Faren min fikk aldri opplevd at jeg ble festivalsjef, men han var en bruker av festivalen, og jeg vet han hadde vært stolt over det, forteller Alexandra.
– Ellers er målet mitt å beholde kvalitet på scenen, med samfunnsengasjement i bånn, og å slippe til mer kunst og kultur fra andre land. Akkurat nå føler jeg derimot at jeg har funnet et sted hvor jeg ikke føler meg ferdig enda. Den dagen jeg føler meg ferdig der er det kanskje på tide å finne seg noe annet.
– Jeg har en drøm om at Oslo skal bli en enda mer kosmopolitisk by og et stoppested på verdenskartet.
– Hva slags publikum er det dere retter dere mot?
– Det vage svaret er at vi retter oss mot den musikkinteresserte allmennheten. Det mer spesifikke er at vi forsøker å lage et program hvor vi inkluderer alle aldre og samfunnslag, nasjonaliteter, og allreligiøs og kulturell tilhørighet.
– Hva hører du mest på selv?
– Jeg har «Better now» av Post Malone, «Catalina» av Rosalia og «Undercover» av Susanne Sundfør på ørene hver dag når jeg sykler til jobb, men jeg kan høre på hva som helst. Ellers har jeg noen små gutter som lager spilleliste til bilturer til og fra Vestlandet, og en sønn som er veldig ivrig til å beatboxe og spiller trommer.
– Søramerikansk fotball eller søramerikansk musikk?
– Oi!
– Ja.
– Jeg har sett mye fotball men jeg har vel ærlig talt hørt mer på søramerikansk musikk enn jeg har sett fotball. Men da jeg så dokumentarfilmen om Maradona på kino i september tenkte jeg at det var alt av kulturopplevelser jeg trengte dette året. Litt dumt, når det bare var september.
Utenom musikk og fotball er hun opptatt av å bruke tid sammen med familien og er overraskende hjemmekjær.
– I det siste har jeg innsett at jeg ikke egentlig liker at ting forandrer seg. Da de stengte slakteren på Adamstuen tenkte jeg «hva skjer nå» og «hvordan skal jeg overleve dette her»? Det at ting er som de alltid har vært, gir en trygghet i et liv som ellers er ganske omflakkende. Jeg reiser jo ganske mye, og da er det så fint å komme hjem til Fagerborg og så er ting som du husker det fra du var liten. Jeg har en spennende jobb som jeg har brukt mange timer på, borte fra familien og da er det beste å komme hjem.
Hun stiller seg opp og poserer som en «landslagstrener», med armene i kors og beina autoritært til hver sin side.
– Faren min var veldig opptatt av at hvis man hadde pusset skoene sine var det viktig å få dem med på bilder, smiler hun og demonstrerer med å bevege litt på den ene foten.
Fortsatt er i positur peker hun på det ene bildet på veggen.
– Der står det forresten «uten stillhet, finnes det ingen musikk». Det synes jeg er et fint poeng.
– Får du tid til noe stillhet i din hverdag da?
– Haha. Absolutt ikke!
