«Sidesprang fra gotikken» er produsert i forbindelse med Vigelandjubileet 2019. (Foto: Vigeland-museet.)
Stort og smålig om Gustav Vigeland

Absurd og humoristisk blikk på en bitter billedhogger

Gustav Vigelands erotiske tegninger stilles ut med humoristiske utdrag fra brevene han skrev til sin mesén. Resultatet er fullstendig absurd, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Trondheim kunstmuseum viser erotiske tegninger av Gustav Vigeland.

Miniutstillingen «Sidesprang fra gotikken» er plassert i et lite rom, i hjørnet av Trondheim kunstmuseums nye samlingsutstilling. Litt bortgjemt, i grunn.

Heldigvis er «Helvete», Gustav Vigelands massive relieff på to tonn, flyttet ned fra andre etasje, slik at den nå står på utsiden av rommet for å invitere en inn i utstillingen.

På innsiden står det lille utvalget av åtte tegninger, plassert under glass i monter, langs veggene. Over dem henger tekstutdrag fra brev som Vigeland skrev til sin mesén, Sophus Larpent, da han var på studiereise og lærte om gotikken. Disse tekstene reflekterer tegningene i liten grad – de skaper heller en humoristisk og absurd kontrast, som gjør opplevelsen langt mer morsom enn tegningene godt bevart i montre egentlig skulle klare å uttrykke alene.

Det er noe høytidelig over installeringen av Gustav Vigelands åtte tegninger, plassert i et hjørne på Trondheim kunstmuseum. (Foto: Trondheim kunstmuseum.)

Humor og erotikk

Vi går mot klokken gjennom rommet, og ser på det første tekstutdraget. Det er datert 21. mai 1900. «Klokken er 5. Nu tar jeg kikkerten og går til katedralen og ser.» Teksten sier meg lite. Vi ser ned i monteret, og ler for oss selv. Tegningen er av en kvinne som utfører fellatio (en seksuell variasjonsform hvor penis blir kjærtegnet med munnen eller tungen) på en mann. Den er vakkert utført, med organiske former og fine streker. Vi kan umiddelbart forestille oss Vigeland som løfter kikkerten og observerer noe som tydeligvis var langt mer interessant enn en gotisk katedral.

Dette legger listen for resten av utstillingen. Nå forventer vi humor og erotikk – ikke arkitektur. Vi vet allerede ut fra utstillingsteksten på veggen at Vigeland ikke var spesielt begeistret over verken Trondheim eller tanken på å skulle lage skulptur i gotisk stil.

Utstillingen er produsert i forbindelse med Vigelandjubileet 2019, i samarbeid med Vigeland-museet. (Foto: Vigeland-museet.)

Skråblikk på Nidarosdomen

Utstillingen består altså av pent bevarte tegninger plassert under glass, på gråmalte pidestaller. Det er noe høytidelig over dette rommet, som ligger bak porten til «Helvete». Men, når tekstene handler om hvor mye Vigeland misliker oppdraget sitt, og tegningene er av kvinner og menn i het omfavnelse, står utstillingens montering i sterk kontrast med innholdet. Det er morsomt.

Sammenlignet med Notre Dame, var Vigeland også lite imponert over Nidarosdomen. «Stakkars Trondhjem Domkirke!» utbryter han i et brev, der han klager på at vannspyerne på Nidarosdomen er små og usle, kontra Notre Dames vannspyere. Illustrasjonen er selvsagt en het omfavnelse. Den har ingen direkte tilknytning til tekstutdraget, men den bærer med seg noe av gotikkens skjønnhet, og kanskje det var dette Vigeland mente manglet i katedralen han skulle utsmykke.

Utgangspunktet for utstillingen er at Gustav Vigeland ville ha fylt 150 år i 2019. Den fokuserer på årene 1897-1902, en periode der Vigeland var involvert i restaureringsarbeidet på Nidarosdomen. Han fikk betalt for jobben, men det var en konfliktfylt og frustrerende periode for ham, da han i utgangspunktet var imot å lage skulpturer i et formspråk så fjernt fra sin egen tid. Likevel reiste han på studiereiser for å lære mer om gotikken, og han hadde høye ambisjoner for arbeidet.

Vigeland står bak 44 skulpturer på Nidarosdomen. Vi vet ikke hvilke, for det var ikke det denne utstillingen handlet om.

Drodling i monter

Utstillingen er ikke storslått, den inneholder ingen wow-effekter. Det er heller en lavmælt og lett utstilling som fokuserer på en mer humoristisk side av Vigelands liv og virke. Dette er en interessant vinkling på en periode av Vigelands liv som han trolig ikke så tilbake på med ren glede, siden arbeidet ikke var det mest interessante og nyskapende for ham.

Her er Vigelands personlige betraktninger i sentrum, heller enn kunsten. Til tross for at slike dypdykk i kunstneres personlige liv er interessante, oppleves det noe innvaderende å undersøke brev og erotiske tegninger, og henge dem på veggene av et kunstmuseum som underholdning til massene.

Inntrykket vi sitter igjen med er at Vigeland gjorde som så mange av oss gjør når vi tar på oss kjedelige jobber, han setter seg ned og drodler litt i skisseboka. Men når Vigeland gjør dette er resultatet vakre og erotiske omfavnelser, som til og med er godt bevarte. Vi har aldri før sett en hel utstilling bestående av erotiske tegninger laget av en lei billedhogger.