Mandag kveld var det duket for premierevisning av Dplay-suksessen «Hvite gutter», sesong tre på Colosseum kino i Oslo. Med hver vår energidrikk i hånden satt vi, postpubertale ungdommer, videregåendeelever og «Ex on the Beach»-deltakere klare for å få innblikk i undergrunnskulturen «hvite gutter i slutten av 20-årene» for tredje gang.
Med eksotiske omgivelser som Kiwi, Hemsedal og Gardermoen, tar serien oss med på et eventyr av scenarioer alle kan kjenne seg igjen i. Det er koselig, folkelig og litt som et «Side om side»-maraton. Men dessverre ikke så mye mer enn det.
Herlig åpning
I løpet av de fire episodene vi får servert under visningen, blir vi først med på en passe troverdig iscenesatt afterski i Hemsedal, hvor Herman (spilt av Torjus Tveiten) forsøker å overbevise en vekter om at han kan ta backflip. Dette fungerer godt som et utgangspunkt for episoden, hvor Leo (spilt av Johannes Roaldsen Fürst) møter eksen sin i skiheisen og faren sin på afterski, for så å finne ut at de to har blitt et par som attpåtil venter barn sammen.
Leos problem med sin nye stemor er blant sesongens høydepunkter, sammen med åpningscenen i samme episode. I første scene tegnes et bilde av stillheten og hverdagen rundt en bensinstasjon i Hemsedal, før de fire afterski-klare guttene avbryter det hele med å være et høylytt eksempel på snobbete byfolk inne på bensinstasjon. Denne selvinnsikten er det beste med serien, og det som hittil har sjarmert og holdt seerne. Det er dessuten noe de klarer å opprettholde i den ny sesongen.
Forsvinner i sitcom-gimmicken
Handlingen er derimot litt for tynn og lener seg i for stor grad på resirkulerte vitser og scenarioer som man har sett litt for mange ganger før. Etter å ha blitt nominert til Gullruten to ganger, virker det som at serieskaperne har blitt for godt vant til bekreftelsen, og vi skulle gjerne sett at det ble lagt inn hakket mer innsats i å skrive et originalt manus til et konsept som fortjener det. De fire første episodene av den nye sesongen minner rett og slett for mye om den joviale situasjonskomedien «Side om side». Bare med Emilie Nicolas i en morsom birolle som vi skulle sett mer av, og uten Rolf Gullestad.
Det originale konseptet som blant annet innebar litt av den samme tematikken som NRK-serien «Unge lovende» tok opp i 2015, har forsvunnet litt i situasjonskomedie-gimmicken. Når en av hovedlinjene i serien først handler om fire jevnaldrende unge voksne som sliter med å etablere seg og bor i kollektiv på tiende året, er litt av poenget å opprettholde denne rammen. Det virker som at den opprinnelige ideen har blitt litt glemt, på tross av at de blant annet har Siri Seljeseth fra Unge lovende blant regissørene.
Au pair 1 og 2
Der hovedlinjene i de fire episodene generelt sett er ganske så kjedelige, er det enkeltscener som utgjør underholdningsverdien. I en av sluttscenene er Leo gjenforent med sin gamle Filippinske au pair, etter å ha vært mildt sagt misfornøyd med den nyansatte som er både norsk, mannlig og ikke forstår at matpakker eller at au pairer må sende daglig værmelding via SMS. De to står og lager mat, når Leo brått sier noe på filippinsk om den nye au pairen. Like brått svarer han fornærmet på samme språk.
Denne scenen er både vågal og morsom, uavhengig av hva man tåler og ikke tåler. Samtidig er dilemmaet med preferanser i au pair en artig kommentar til moderne rasistiske holdninger, i tillegg til å gjøre et ansikt ut av rolletittelen «Au pair 1 og 2» som er en gjenganger i samtlige NRK-serier.
Serien er full av selvinnsikt og uhøytidelighet, men bruker litt for ofte enkle humoristiske grep som kun fungerer helt greit. Blant annet bruken av voksne menn som gråter i begravelser og ser på romantiske komedier som en morsom plot twist. Den nye sesongen av «Hvite gutter» forsvinner litt i mengden blant andre norske humorserier de siste årene, når de ikke lenger virker å forholde seg til det opprinnelige konseptet som først ga dem oppmerksomhet.
«Hvite gutter» sesong tre er et hyggelig gjensyn for store og små, noe som er litt trist når man vet at det ikke er formålet.
