Vi har lenge visst at Martin Scorsese skulle gjenforene skuespillerne som har vært mest sentrale i hans tidlige filmografi. Gangster-eposet «The Irishman» (2019) har navn som Robert De Niro, Joe Pesci og Harvey Keitel (samt nykommer Al Pacino) på rollelisten, og mye ligger dermed til rette for at dette kunne bli en ny klassiker á la «Goodfellas» (1990).
Dessverre spiller det mektige ensemblet en stor rolle i hvorfor «The Irishman» er blitt et av Scorseses feilslåtte mesterverk.
Vender hjem til opptrådte stier
I mesterregissørens svært mangfoldige repertoar, finner vi to grener han stadig vender tilbake til. Martin Scorsese har en spesiell plass i hjertet for gangsterne og elsker å skildre logikken bak deres ugjerninger. For ved siden av Francis Ford Coppola, er Scorsese trolig den mannen som har gjort mest for amerikansk mafia-film. Kanskje nettopp derfor har han det med å levere filmatiske botsøvelser når syndene blir for mange.
I førstnevnte kategori finner vi mesterverket «Goodfellas», fortsatt gode «Casino» (1995) og den uforståelig overvurderte «The Departet» (2007). I den andre rekken finner vi hans beste film, «Jesu Siste Fristelse» (1988), den lite sette «Kundun» (1997) og den sjeldent seige «Silence» (2016).
Det er lett å få inntrykket av at Scorseses mafia-filmer aldri var tiltenkt høyere status enn mellomfilmer, mens det heller er blitt omvendt, ettersom det alltid er urovekkende når han annonserer et såkalt «passion project». Dette er prosjekter som ofte resulterer i de tungt spirituelle gammelmannsfilmene. I forkant har det vært vanskelig å vite hvor man skal plassere «The Irishman», og det er ikke blitt lettere etter å ha sett den.
Unødvendig komplisert
«The Irishman» gir oss en stor fortelling om vennskap, minner, svik og utfordringene som ligger i å bli gammel. Enda filmen presenterer seg som en film om selve livet, er den irriterende upersonlig, noe som både skyldes regissøren og manuset i bunn.
Filmen er basert på Charles Brandts true crime-bok med den langt mer inspirerte tittelen «I Heard You Paint Houses». Brandts’ film omhandler den irske leiemorderen Frank Sheeren (som i filmen spilles av Robert De Niro), som kan ha vært innblandet i drapet på fagforeningslederen Jimmy Hoffa (som i filmen blir spilles av Al Pacino). Boken er adaptert til filmmanus av Steven Zaillian, som tidligere har skrevet fantastiske «Schindlers liste» (1993), den i overkant lange Scorsese-filmen «Gangs of New York» (2002) og den horrible Nattsvermer-oppfølgeren «Hannibal» (2001). På tross av store bragder, har han også en tendens til komplisere, noe som kan ha en uheldig innvirkning på spilletiden.
«The Irishman» strekker seg over et halvt århundre, og det er mye informasjon som må gjøres rede for, før filmen kan sette skikkelig gang. Spilletiden på tre og en halv time blir fortsatt mer en gimmick, så dårlig som filmen er komponert. En Scorsese-film har ikke hatt så åpenbare strukturelle mangler siden «The Departet». Han prøver riktignok på en hel del mer enn i sistnevnte film, men sliter med å vekke frem de store følelsene i oss. Rammefortellingen tar for mye plass, og vi får liten følelse av tilhørighet hos rollefigurene. En følelse vi vet Scorsese er blant de beste på å formidle. For hvor ellers har vi følt oss tettere på organisert kriminalitet enn i «Goodfellas»? Og minte ikke «Exit» (2019) i sine mangler oss på hvor bra «The Wolf Of Wall Street» (2013) faktisk er?
Skremmende glatt
Scorseses beste filmer har hatt en taktil kvalitet, med en slesk eleganse helt ned til hver minste detalj. Den kvaliteten finnes ikke i «The Irishman». Filmen er glatt, og tidvis overraskende kjedelig skutt av fotograf Rodrigo Prieto. Mest påfallende er riktignok «sminken» som Scorsese har prestert å kalle noen av de mest forstyrrende spesialeffektene vi har sett i moderne tid.
I «Once Upon a Time In America» (1984) ble De Niro sminket fra ung til gammel, men Sergio Leone valgte å bruke yngre skuespillere i sin skildring av ungdomsårene. Hvorfor ikke Scorsese har valgt å gjøre det samme, er vanskelig å begripe. For fremfor å bruke flere skuespillere til samme roller, har han valgt å bruke teknologi til å reversere aldringsprosessen. Da kan De Niro spille rollen som Frank Sheeran som 24, så vel som 80. Men bør han?
Det er alltid farlig når gamle menn tar hendene fatt på ny teknologi, men Scorsese burde vært selvkritisk nok til å forstå at dette ikke fungerer. Det hjelper ikke å ha ansiktet til en 24-åring om du har ørene til en 80 år gammel mann. Dessuten er De Niro langt stivere i bevegelsene enn en unggutt ville vært, om han så hadde hatt leddgikt. Med dette ubehjelpelige tullet forventer trolig Scorsese å igjen få revolusjonere Hollywood, men vi får håpe at denne nye formen for «sminke» bare er en forbipasserende nisje, for de glatte ansiktene ødelegger noe kolossalt for filmens estetiske utrykk.
Må inkludere den yngre garde
Så hvilken kategori plasseres «The Irishman» inn i? En ny gangster-klassiker, eller et nytt bønnerop?
Det er en tredje kategori, som ofte befinner seg et sted i mellom de alt nevnte grenene. En kategori som tidvis er verre enn de kvasi-religiøse gudstjenestene, men hvor han også har klart å treffe stort. Dette er filmene Scorsese skaper i ære for filmhistorien. Storslåtte filmer som den mektige «The Aviator» (2004), ikke fullt så velfungerende «Gangs of New York» og romantiske «Hugo» (2011). «The Irishman» ser først og fremst ut til å være en uheldig hyllest til seg selv, samt Sergio Leones skjellsettende «Once Upon A Time In America».
«The Irishman» føles av og til ut som en gjennomgang av Scorseses beste hits. Flere scener er påfallende like kjente seanser fra «Goodfellas» og «Casino». Dette blir nesten like krampaktig som de klamme mafia-utrykkene som allerede kjentes utdaterte i «Godfather part III» (1990). Verst er replikken som hevder at tre menn kan holde en hemmelighet hvis to av dem er døde. En underlig forpliktelse til gamle stiler, når Scorsese på andre områder så ivrig ønsker moderniteten velkommen inn.
Hadde det vært en film av ny regissør ville vi møtt verket med en helt annen entusiasme, men fra mannen bak «Jesu Siste Fristelse» forventer vi så enormt mye mer. Fortellingen har stort potensial, og Scorsese har med noen av verdens beste skuespillere, men det mangler selvkritikk og overskudd. Mesterregissøren har blitt en gammel mann, og den ungdommelige energien som lå til grunn så sent som da han lagde «The Wolf of Wall Street» ser ut til å ha svinnet hen.
En er bare så ung som dem man omgås. Det er hyggelig å se at gutteklubben er oppe og går, men skal de fortsette å ekskludere den yngre garde kan de holde møtene privat, for dette er bare pinlig.
