Med Maria Sødahl forrige spillefilm, «Limbo» (2010), ble det endelig hennes tur til å skinne. Men så skjedde det verst tenkelige med den norske regissøren og manusforfatteren. Hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft. Dette har blitt utgangspunktet for hennes andre spillefilm, «Håp» (2019), som handler om koreografen Anja (spilt av Andrea Bræin Hovig), som dagen før jul får vite at det er spredning fra lungekreften, og om kort tid skal hun død.
Personlig, men ikke for nært
«Håp» er blitt en av årets fineste filmer, med avgjørende kvaliteter som er blitt vanligere i norsk film siden den gang hun debuterte med «Limbo». Regissøren er som kjent gift med den norske stjerneregissøren Hans Petter Moland, og sammen har de tre barn, i tillegg til Molands tre barn fra et tidligere ekteskap.
Familiestrukturene er de samme i «Håp», og den store familien er malt frem med stor overbevisning. Handlingsforløpet er kun over en drøy ukes tid, men en uke som ville vært avgjørende for hvilken som helst familie. For hvordan skal man fortelle barna sine at de mest sannsynlig vil miste moren sin? Og hvilke innvirkninger har dette på et allerede vanskelig ekteskap?
Sødahl er ærlig og brutal i skildringen av kampen mot uhelbredelig kreft, men det filmen koker ned til er et samlivsdrama som kjennes på kroppen. Det er en personlig skildring av det umulige, men hun går aldri i fellen av å gjøre det for nært. Det ser ut som hun har tatt enkle avstikkere fra virkeligheten, som kan ha distansert henne fra den turbulente tiden. Dette gjør hun i så fall rett i, og hun gjør det fort klart at filmen er hvordan hun husker det, ikke nødvendigvis hva som faktisk skjedde.
Enestående skuespill
«Håp» er en liten film, på tross av de store temaene den omfatter. Livet, kjærligheten, frykt og tvil. Det ligger et sterkt manus i bånn, enda dialogen tidvis blir litt keitete. Sødahl sin visjon kommer best ut i de lengre, utforskende sekvensene. Skildringen av en julefeiring, både tradisjonstung og fri, eller Anjas iherdige frustrasjon mens hun venter på svar i møte med det norske helsevesenet står som noen av filmens mest vellykkete partier.
Filmen ville vært lite uten de store skuespillerprestasjonene, som et karakterdrama som dette avhenger av dersom filmen skal fungere. Det er liten tvil om at dette er Andrea Bræin Hovig sitt år etter å ha spilt i de tre virkelig gode filmene «Barn», «Disco» og nå «Håp». Alle fra 2019. I to av filmene har rollene handlet mye om hva det vil si å være mor i en presset situasjon, men rolletolkningene hennes er svært forskjellige. I alle tre filmene har hun tolket rollene med et ubehag, også her er det noe nesten skremmende i prestasjonen hennes.
Bræin Hovig har lenge vært en av Norges beste skuespillere, og det er sann glede at hun fortsetter å utfordre seg selv, og å tørre å spille frem tung kompleksitet.
Medspilleren hennes, Stellan Skarsgård, som må sies å være en av verdens fremste mannlige skuespillere, har ikke spilt bedre siden «Nymphomaniac» (2013). Hans mer tilbakeholdene tolkning av Tomas er både humoristisk og hjerteskjærende. Andre som må nevnes er Gjertrud Jynge, som burde bli brukt mye mer i norsk film, Johannes Joner som er med på å skape noen av filmens beste sekvenser og Elli Rhiannon Müller Osborne som igjen viser til stort talent.
Solid håndverk
Sødahl film «Håp» kan beskrives som gjennomtenkt og solid håndverk. Med hjelp av et gjennomført produksjonsdesign av Jørgen Stangeby Larsen inviteres vi inn i en leilighet hvor vi ser at mennesker bor, at det pustes, ropes i gangene, og krangles på barnerommene. Filmen lever, en kvalitet som løfter eventuelt pirk.
Filmen er skutt av Manuel Alberto Claro, som nærmest har blitt von Triers hoff-fotograf. Claro imponerer også her. Med et godt blikk vet han hvor fokuset skal være, hva han skal fokusere på og kanskje viktigere, hvem han ikke skal fokusere på i de tyngre scenene.
Maria Sødahl har regissert en film som er både vakker og brutal. Hun tør å gå imot tabuer som andre ville vært redde for å ta i. Kreften forandrer deg kanskje, men ikke alltid til det bedre. Denne problematikken utforsker hun, i tillegg til å undersøke hvordan en slik situasjon påvirker alle mellommenneskelige relasjoner. Det er kanskje en liten film, men tematikken er tung og tankene mange.
