«Tante Ulrikkes vei» er ujevn, men på sitt leverer prestasjonene, og teksten tar opp relevant tematikk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erika Ebbert.)
Best som bok

Ensformig gjenfortelling og ujevn adaptasjon av folkekjær roman

Det er vanskelig å gjøre roman til teater. «Tante Ulrikkes vei» er dessverre nok et eksempel på hvorfor regissørene bør vende tilbake til dramatikken, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Zeshan Shakars folkekjære roman, «Tante Ulrikkes vei» (2017), har blitt dramatisert på Rommen scene. Nå skal stykket ut på turné med Riksteatret.

Zeshan Shakar vant Terjei Vesaas’ debutantpris for «Tante Ulrikkes vei» (2017). Nå er boken adaptert til teater på Rommen scene, som tilhører Det norske teatret.

Forestillingen er regissert av Victoria Meirik, som sammen med dramaturg Carl Morten Amundsen har tilrettelagt den allerede folkekjære boken til scenen. Oppsetningen er ujevn, men på sitt beste er stykket velspilt og tankevekkende.

«Tante Ulrikkes vei» er navnet på en gate på Stovner i Oslo, en folkekjær roman og nå også et teaterstykke. (Foto: Erika Ebbert.)

Feil side av veien

Shakar fikk mye oppmerksomhet for debuten sin, hvor han eksprimenterer med språk og form. Amundsen har prøvd å adaptere dette på best mulig vis, men går i de samme fellene som altfor mange har gjort før ham. Det er vanskelig å gjøre roman til teater, hvis man er fast bestemt på å få med alt. 

Historien fortelles av to gutter som bor på blokk-siden av Tante Ulrikkes vei på Stovner. Begge har innvandrerbakgrunn, og blir derfor aldri helt norske i majoritetens blikk. Vi møter den pliktoppfyllende Mohammed, også kalt Mo (spilt av Manish Sharma) og problembarnet Jamal (spilt av Gaute Adela Aastorp Cudjoe). De vokser opp i samme blokk, går på samme skole og har mer eller mindre samme bakgrunn. 

Det er vanskelig å gjøre roman til teater, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erika Ebbert.)

Enda en dramatisert roman

Det har lenge vært en debatt om hvorvidt teatrene skal dramatisere bøker, fremfor å sette opp nyskreven dramatikk. Det er åpenbart at dette er en problematisk tendens, mest fordi nye dramatikere burde blitt prioritert til en større grad enn de blir i dag, men også fordi romaner sjeldent blir godt dramatisert. 

«Tante Ulrikkes vei» bruker flere av de samme strukturene som «Min briljante venninne» (2019) tok i bruk tidligere i høst. Enda innholdet har tyngde taper historien seg når alt skal fortelles gjennom indre monolog. Amundsen virker ikke å vite hvordan han skal utforme scenene; alt blir fortalt av rollefigurene som en gjenfortelling, med enkelte dialogiske opphold. Altså en struktur nærmere romankunsten enn dramaet. 

Det fungerer til en viss grad. Det gir oss et overordnet blikk på historien. Men det blir også en upersonlig gjennomgang av en egentlig spennende fortelling. 

Scenograf Unni Walstad tilbyr kjent scenografi, som fungerer, men vi skulle gjerne sett utvikling i scenedesignet, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erika Ebbert.)

Velkjent scenebilde

Scenen er omringet av det som symboliserer pappesker, som skuespillerne bruker til å skape høyblokker, gatehjørner og t-banestopp. Det er ikke et nytt grep, vi har blant annet sett det før i «Antichrist» (2012), «Blokk til blokk» (2018) og så nylig  i «Ein av oss» (2019). Eskene fungerer også som lerret for videokunst skapt av Simon Valentine. I seg selv kan dette fungere veldig bra, men i praksis er utførelsen rotete, og regien føles ukontrollert. 

Det som er praktisk med denne formen for scenografi, er at skuespillerne kan hoppe ledig fra scene til scene, bare ved å flytte noen bokser, gjerne ved hjelp av musikk i overgangene. Men det gir ikke akkurat produksjonsverdi. Dessverre blir Unni Walstads scenebilde litt vel velkjent, praktisk og litt stusselig.

Stykket hadde tålt en pause, og det kunne vært vel brukt med et scenebytte. Vi blir lei av å se på de samme eskene i to timer. Det virker å mangle kreativitet, noe som grenser til noe irriterende mot slutten av stykket.

Cudjoe og Enoksen spiller det beste frem i hverandre. De styrker prestasjonene med språk og blikk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erika Hebbert.)

Varierende skuespill 

Det er tre skuespillere på scenen, hvor alle innehar mer enn en rolle. Manish Sharma og Gaute Adela Aastorp Cudjoe spiller i all hovedsak barndomsvennene Mo og Jamal, mens Ragnhild Meling Enoksen spiller som diverse biroller, som kjærester og lærere. Det er kanskje effektivt, men krever mye av rollene.

Sharma fungerer ikke som Mo. Vi forstår han skal virke uskyldig og til tider nevrotisk, men det er ikke godt nok spilt. For oss virker det kunstig, og i de tyngste scenene altfor stivt. Cudjoe derimot ser ut til å trives i rollen som Jamal. Han flyter i omgivelsene og snakker med tykk sosiolekt. Han alene gir oss et sterkere bybilde enn hva Walstad klarer med hundre esker. 

Enoksen leverer store prestasjoner i små roller. Det er spennende å se hvordan hun veksler mellom bevegelser og språk utifra hvem hun er, uten å gjøre det for åpenbart for publikum. Enoksen har en naturlig scenepersonlighet, som styrker medspillerene hennes. 

Audun Melby sitt lyddesign passer fint til stykkets tematikk, men treffer ikke alltid skuespillerens rytme. Bruken av Danny Elfmans lydspor til Spider-Man derimot utgjør et av stykkets beste scener, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Erika Hebbert.)

Ujevn adaptasjon

Det norske teatrets oppsetning av «Tante Ulrikkes vei» får til mye, men helhetsinntrykket preges heller av manglene. En gjennomgående feil ved romanadaptasjonene er at det insisteres på at alt skal med. Dramaturgene kan ikke alltid møte publikums forventinger, og bør heller gjøre noe eget ut av teksten. Heller fokusere på lengre sekvenser, som vil gi tyngde og mulighet for tolkninger, enn et ensformig handlingsreferat. 

Stykket beveger seg inn i flere interessante problemstillinger, men har dessverre det med å bli litt svart-hvitt. Det er mye god tekst i bunn, og enkelte av skuespillerprestasjonene imponerer. Hvis man ikke har lest boken, får man kanskje mer igjen for pengene, men de som kjenner historien, vil få følelsen av å bevitne et sammendrag.