Den amerikanske professoren Gladys Francis er i Oslo for å tale ved Nordic Dialogues, en konferanse arrangert av Kulturrådet. (Foto: Marzena E. Guzik.)
Påstår hvitt hegemoni i norsk kulturliv

– Et hvitt individ oppdras på toppen av en hegemonisk rangstige med innebygde raseprivilegier

Hun mener det er absurd å påstå at avkoloniseringsdebatten er et importert problem fra USA. Nå er den amerikanske professoren i Oslo for å lære norsk kultursektor om hvite privilegier.
Saken er Den amerikanske professoren Gladys Francis er i Oslo på konferansen Nordic Dialogues.

I fjor preget debatten om en «avkolonisering av akademia» det norske medielandskapet.

Debatten gikk ut på hvorvidt minoriteter og ikke-vestlige samfunn fikk for liten plass i pensumlitteraturen, som en konsekvens av det de kalte for en postkolonial tankegang. Kritikere av debatten mente derimot at dette var et importert problem fra USA som ikke kunne overføres til norsk kontekst.

Avkolonisering har også vært en opphetet debatt på museumsfeltet i USA, med få og små ringvirkningsdebatter i mange andre land, deriblant Norge. Nå ønsker Kulturrådet å ta opp avkoloniseringsdebatten på konferansen «Nordic Dialogues» som arrangeres på Vega scene i Oslo 2. og 3. desember.

– Absurd å kalle problemet «importert»

Nordic Dialogues ønsker å diskutere hvordan norske kulturinstitusjoner kan forholde seg til hvite privilegier som et strukturelt problem, og er basert på funn og erfaringer fra prosjektet «Inkluderende kulturliv i Norden», et treårig prosjekt Kulturrådet har ledet på oppdrag fra Nordisk ministerråd.

Den amerikanske professoren Gladys Francis er i Oslo for å holde et foredrag som skal aktualisere hvite privilegier i nordiske kulturinstitusjoner. Hun skal snakke om makt, representasjon og hvordan kunstinstitusjoner kan ta et oppgjør med sine hvite privilegier.

– Noen mener at «white privilege» i kulturinstitusjoner er et «importert problem» som ikke kan overføres til norsk kontekst. Er dette virkelig et problem i Norge?

– Når etniske grupper blir stigmatisert, diskriminert og rammes av rasisme globalt, også i norsk og nordisk kontekst, er det absurd å påstå at dette er importerte problemer fra USA. Det er misledende å tro at hvite privilegier bare hører til i land med historie som rasistiske regimer, sier Francis.

KRITISKE: Som en del av det treårige Kulturrådet-prosjektet «Inkluderende kulturliv i Norden», har Kulturrådet opprettet «Critical Friends», et panel som skal gi kulturinstitusjonene råd om blant annet avkolonisering av kulturlivet. (Foto: Marta Anna Løvberg.)

– Hvite bør få maktreduserende verktøy

I følge Francis sørger hvite privilegier for at en dominerende hvit gruppe får være både normen og modellen, noe medlemmene av denne gruppen slipper å stå til rette for.

– Rasebasert hierarki som plasserer hvithet på toppen av rangstigen er et globalt hegemoni som eksisterer i Europa såvel som USA. Når et hvitt individ fødes, oppdras det på toppen av den globale hegemoniske rangstigen, som innehar innebygde rasemessige privilegier som de slipper å bli systematisk tvunget til å ta stilling til, sier Francis til Subjekt.

Hun mener at det i de nordiske landene er vanskelig for fargede kunstnere å finne pensum som er skrevet av ikke-hvite, og at dersom fargede kunstnere skal lykkes i sine karrierer, har de ikke noe annet valg enn å vende seg mot det hun kaller «white-size-fits-some»-institusjoner som indirekte krever at fargede «former seg» etter en hvit kanonisk akademisk ramme som nekter å gi rom for eller sette pris på kulturer fra det globale sør.

– Hvis vi ser på kulturinstitusjoner i de nordiske landene, er makthaverne sannsynligvis hvite. Disse lederne bør ikke bare læres opp i å anerkjenne sine hvite privilegier, de bør også få verktøy som gjør dem i stand til å undersøke og redusere dem, sier Francis.

Frida Rusnak er kommunikasjonsrådgiver i Kulturrådet. (Foto: Marta Anna Løvberg.)

Ingen statistiske undersøkelser

I følge kommunikasjonsrådgiver i Kulturrådet, Frida Rusnak er det ikke gjort noen statistiske undersøkelser i henhold til kulturell eller etnisk bakgrunn i styrer og ledelse som del av prosjektet.

– Info om styrer og ledelse er offentlig tilgjengelig i de fleste institusjoner, så det er mulig å danne seg et bilde utifra det, sier Rusnak.

I Subjekts egne kåring over kunst-Norges 50 mektigste, Subjekt 50, kommer det likevel frem at ytterst få med minoritetsbakgrunn kontrollerer store verdier på det norske kunstfeltet.

Francis er professor i afrikanske studier, teori og kulturstudier ved Georgia State University og leder for senter for afrikanske studier ved universitetet og har skrevet en rekke bøker og artikler om identitet, inkludering og mangfold i kunsten. (Foto: Marzena E. Guzik.)

Påstår rasemessig hegemoni

– Handler kritikken din i hovedsak om ekskludering av etniske minoriteter fra kunst- og kulturlivet, eller om forskjellsbehandling av minoriteter innad i institusjonene?

– Hvite privilegier er et strukturelt og institusjonelt problem som er en del av hele samfunnet. I stedet for rasistiske regimer og kolonialisme, er problemet en rasemessig hegemoni som påvirker maktsamhandling og sosiale relasjoner i offentlig og privat sektor, inkludert kunst- og kulturinstitusjoner.

Med uttrykket «white-size-fits-some» mener Francis at fargede klassiske dansere blir fortalt fra tidlig alder at kroppene deres ikke passer inn i den hvite standarden. Dermed er det ifølge Francis viktig å la minoriteter fortelle sine historier gjennom tekst i form av visuell, performativ, rituell, litterær og digital tekst, fordi det er fargede kunstnere selv som er i best stand til å formidle deres erfaringer.

– Avkolonisering av kulturinstitusjoner handler om å være åpen, og å ikke være redd for de vanskelige diskusjonene om rase. Det handler om å få kulturinstitusjoner til å forstå hva hvite privilegier er, slik at de kan opplyse seg selv og ande ledere i kultursektoren, sier Francis.

– Hva mener du er løsningen, da?

– Det holder ikke at ledere i kultursektoren erkjenner sine privilegier. Antirasisme burde ikke være minoriteters byrde, men noe kulturinstitusjoner burde bidra til, sier hun, og fortsetter:

– Det er nødvendig for institusjonene å gjøre plass til kunstnere med minoritetsbakgrunn og tilby dem støtte, rom og plattform for kunstnerisk praksis. Gjerne gi dem lederroller. Kulturinstitusjonene må forstå hvithet som et rasemessig og identitetsmessig verdisystem, slik at de kan begynne å adressere sine egne hvite privilegier og hvordan det påvirker kjønn, klasse og funksjonalitet, sier Francis.

Media- og kunstkonsulent Jonas Njau sier til Subjekt at han synes at avkolonisering av norske kulturinstitusjoner er en etterlengtet debatt, men at hans eget syn på temaet generelt sett er preget av optimisme. (Foto: Thomas Lahr.)

– Etterlengtet debatt

Media- og kunstkonsulent Jonas Njau sier til Subjekt at han synes at avkolonisering av norske kulturinstitusjoner er en etterlengtet debatt, men at hans eget syn på temaet generelt sett er preget av optimisme. Selv har han tanzaniansk bakgrunn og driver arbeid i medie- og kultursektoren som i stor grad er Afrikasentrert.

– Vi lever jo med koloniarven daglig. Det reflekteres i hvordan man ser seg selv, sin egne bakgrunn og sitt eget språk – også i møte med andre. Men vi har kommet et godt stykke på vei de siste ti årene, og det har kommet mange dyktige stemmer på banen. Jeg kunne ikke sett for meg å gjøre dette for ti år siden, sier han.

– Hvorfor trenger vi debatten, da?

– For å bryte med en utdatert sirkel som kun viser det en tror folk er klare for å se, og som ofte innebærer utdaterte, forenklede og eurosentriske forestillinger av kulturer. Jeg har jobbet med media og kunst i USA, Nederland og Tanzania. Det er et universelt fenomen, og Norge er intet unntak, sier han, og fortsetter:

– Spørsmålet blir derfor hva dette betyr i en norsk kontekst, og hva vi kan gjøre sammen for å skape endringer. Norske kulturinstitusjoner har først og fremst behov for dialog om hva dette betyr og hvordan det kan gjøres i praksis, både her i Norge og internasjonalt.

Direktør for avdeling formidling og publikum ved Nasjonalmuseet, Kirsten Thorseth Poppe, sier at avkoloniseringsdebatten er relevant og angår Nasjonalmuseets virksomhet på flere måter.

Liker ikke bruken av begrepet «minoritet»

– Jeg liker ikke å bruke begrepet «minoritet». Skal man tenke på seg selv som en minoritet, så påvirker det måten en tenker på, sier Njau.

– Jeg er inspirert av alle som ikke venter på at det norske kulturlivet skal tilpasse seg dem, men som heller er med på å skape de endringene som kommer oss alle til nytte. Dermed ønsker jeg å hylle de som står på i møte med utfordringene, og enkeltindivindene ved kulturinstitusjonene som erkjenner og støtter dem. Det har vært store fremskritt i senere år og vi burde åpne for dialog om hvordan vi kan forbedre oss.

Direktør for avdeling formidling og publikum ved Nasjonalmuseet, Kirsten Thorseth Poppe, sier at avkoloniseringsdebatten er relevant og angår Nasjonalmuseets virksomhet på flere måter.

– Ønsket om et bredere mangfold, både internt og blant vårt publikum, ligger fast i museets strategi for de neste årene, sier Poppe.

– Et eget team jobber kontinuerlig med denne tematikken i våre formidlingsprosjekter, og gjenspeiles også i samlingsarbeidet, blant annet gjennom et eget team som jobber med å avdekke og identifisere blindsoner i Nasjonalmuseets samling.