Gruppeutstillingen «Tekstvevnad» på OSL contemporary viser verk av A K Dolven, Ane Mette Hol, Leonard Richard, Ask Bjørlo, Carl-Oskar Jonsson og Mette Karlsvik. Her ser vi Bjørlos tekstilarbeider. (Foto: Øystein Thorvaldsen.)
Lavmælt og subtilt

OSL contemporarys nye utstilling rommer mer enn det rammene tillater

Man savner kanskje en noe sterkere kuratorisk tilstedeværelse i gruppeutstillingen «Tekstvevnad», men heldigvis taler kunstverkene godt for seg selv, skriver Subjekts anmelder.
Saken er OSL contemporary er aktuell med gruppeutstillingen «Tekstvevnad», som står fram til 21. desember.

Temporalitet er omdreiningspunktet i gruppeutstillingen «Tekstvevnad» på OSL contemporary, som inkluderer verk av A K Dolven, Ane Mette Hol, Leonard Richard, Ask Bjørlo, Carl-Oskar Jonsson og Mette Karlsvik. Utstillingen skal ta for seg både de store spørsmålene om «tid» og det å «ta seg tid», noe den gjør på en lavmælt og subtil måte.

Der enkelte arbeider synes å passe fint inn i OSL contemporarys egne utstillingsbeskrivelse, kan det for andre bli en tam tvangstrøye. Heldigvis klarer de ulike verkene seg enten på egenhånd eller i møte med hverandre, noe som resulterer i en utstilling som rommer mer en det presseskrivet tilsier.

Gruppeutstillingen «Tekstvevnad» inkluderer verk av A K Dolven, Ane Mette Hol, Leonard Richard, Ask Bjørlo, Carl-Oskar Jonsson og Mette Karlsvik. (Foto: Øystein Thorvaldsen.)

Mennesket i fokus

Dolvens ​«sekund» e​r det første verket som møter oss i utstillingsrommet, en sort pendel med svingomfang på nøyaktig ett sekund som tittelen selv understreker. Med mekanisk presisjon farer den kontinuerlig og lydløst frem og tilbake mot overflaten av den hvite veggen. Det er denne bevegelsen som både er konstant og uendelig, som åpner oss for utstillingens premisser på et grunnleggende, kontemplativt nivå. Utstillingen skal ifølge presseteksten undersøke vårt naturlige og komplekse forhold til tid.

Det er på ingen måter et utypisk verk for Dolvens kunstnerskap, da hennes prosjekter alltid synes å undersøke grenselandet mellom naturens krefter og mennesket. Det gjør også ​«sekund»,​ som i sin enkelthet umiddeltbart konfronterer oss med vår egen situerthet i verden. Livet passerer bortimot sekund for sekund på OSL contemporary, og desto mer tid vi tilbringer foran verket, jo tydeligere blir dette møtet med tiden, nærmest en slags subtil «memento mori​». Dolvens forholdsvis enkle virkemidler etterlater oss slik med mer dybde enn hva det virker som ved første øyekast.

Carl-Oskar Johnsson viser en serie akvarellmalerier. (Foto: OSL contemporary.)

Tidskrise

Johnssons akvarellmalerier nærmer seg den til nå åpne tidstematikken på det familiære plan. Motivene består av ulike hverdagsscenarioer,​ mennesker som​ ​tilsynelatende er ​«på farten»​ eller i ulik grad er presset for tiden. Her er også titlene sentrale, og fremkommer som subjektive bemerkninger, som «​too late»,​ ​«on my way»,​ eller «​hurry». ​Slik berører Johnsson menneskets subjektive tidsoppfatning, en kontrast til hvordan det mer fysikkmessige og kalde står i fokus for Dolvens ​«sekund».

Idet de åtte maleriene strekker seg utover store deler av utstillingsrommet, oppleves de ​skisseaktige og selv hurtige ​motivene til Johnsson som et slags større sykdomsbilde. Til tross for vekten på den subjektive tiden er menneskene ​anonymiserte, ​noe som skal fungere som metaforer for en kaotisk tidsmessig tilstand.​ Samtidig savner man tydlige refleksjoner omkring maleriets medium, som her synes å settes ​i en registrerende posisjon.

Her ser vi Ane Mette Hols filmverk ​«When Identity Remains Abstract​». (Foto: Øystein Thorvaldsen.)

Vevd med tekst og tekstil

«​Mannen klarer ikkje å agere som eit modent og sofistikert menneske. Det einaste han tenkjer, er ‘løp’​»​ skriver forfatteren Karlsvik i tekstsamlingen «​Tekstvevnad», s​om både inngår i utstillingen og fungerer som utstillingens tittel. Karlsvik evner her å møte de fysiske objektene i utstillingsrommet på det poetiske og intime plan. Forfatteren har nemlig vevet inn verkene på OSL contemporary, både i og gjennom egne personelige fortellinger, som blant annet utspiller seg i ​dialog med ​sin mormor og datter. Hver enkel passasje er en liten historiefortelling, som både får en gjenklang i utstillingsrommet og som selv er med på å ramme inn utstillingen som en helhet.

Veveteknikken står imidlertid ikke bare alene som et metaforisk grep, men tar også sted fysisk i utstillingsrommet. Idet man har kommet seg helt til enden av utstillingen presenteres et utvalg av seks tekstilarbeider, side om side er alle montert på hvert sitt rørstativ. Som en motvekt til Johanssons travle malerier, fremsetter Bjørlos arbeider snarere en slags form for «teknisk treghet». Ikke bare har det tatt flere måneder for Bjørlo å utføre hvert enkelt verk, men han posisjonerer seg også i en lang historisk håndtverktradisjon. Bjørlos fokus på håndverk, kvalitet og historie motsetter seg derfor åpenbart fra alle former for hastverk og adspredelse.

Ane Mette Hols verk reflekterer omkring muligheten til å etterlate seg materielle spor. (Foto: Øystein Thorvaldsen.)

Å etterlate seg materielle spor

Vektlegging av både teknikk, utførelse og det prosessuelle blir også betegnende i Hols filmverk ​«When Identity Remains Abstract​». Ikke i ukjent stil har Hol kopiert egne fingeravtrykk, for deretter å risse dem inn i emulsjonen på filmnegativet. Filmen er projiseringer av kunstnernes fingeravtrykk, spor av den usynlige kroppen. Kontrasten mellom de tydelige fingeravtrykkene på negativet og de abstraherte formene som bare glimtvis møter veggens overflate er påfallende.

Gjennom Hols overføringsteknikk har kroppens identitetsmarkør selv blitt transformert til noe abstrakt, noe «kunstig». For uansett hvor nøyaktig fingeravtrykkene overføres gjennom tegning, kan de ikke lenger bekrefte ens identitet. Hols kunst befinner seg nesten alltid i spenningsfeltet mellom originalen og kopien – en dobbelthet som vi også finner på OSL contemporary. I utstillingen er negativet forsiktig plassert i et glassmonter, like ved filmprojektoren som spiller av «kopien». Det er selve reproduksjonsteknikken som er i fokus. Her dreier det seg riktignok om å reprodusere kroppen fremfor gjenstander, og reflekterer derfor snarere omkring muligheten til å etterlate seg materielle spor.

Utstillingen på OSL contemporary er på ingen måte storslått, for til tross for den overdrevne vekten på tematisk innramming, oppleves resultatet som både lavmælt og subtilt, men ikke mindre viktig av den grunn. Selv om Johansson i større grad trekkes frem som midtpunktet i utstillingen, synes den å romme noe langt mer grunnleggende enn det som vektlegges i pressemeldingen: Dårlig tid i travle desember. Når temporalitet likevel er åpentbart betegnende, er det vanskelig å la være å tenke at poenget skytes ut litt en passant, og delvis uten å reflektere over hva det faktisk innebærer. Også av den grunn blir det uunngåelig å føle på et lite savn etter en sterkere kuratorisk tilstedeværelse. Styrken i utstillingen ligger likevel i selve møtet mellom verkene, hvordan de forholder seg til hverandre, og utfyller hverandre i en kombinasjon av det trivielle og det betydningsfulle.