Om kunsten som språk

Akershus kunstsenter imponerer nok en gang med ny utstilling

«Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by» er årets siste utstilling på Akershus kunstsenter. Her representert ved Allyce Wood sine vevsarbeider. (Foto: Istvan Virag.)
«Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by» er årets siste utstilling på Akershus kunstsenter. Her representert ved Allyce Wood sine vevsarbeider. (Foto: Istvan Virag.)
Tross teoritung tematikk og et mylder av uttrykk, er det påfallende hvor tilgjengelig og velkomponert den nye gruppeutstillingen på Akershus kunstsenter er, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er På Akershus kunstsenter kan du se utstillingen «Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by», som står fram til 22. desember.

Akershus kunstsenter har virkelig vist seg frem som en av årets bedre visningssteder for kunst i år, noe som nylig førte til en nominasjon til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets visningsrom». Og ikke minst har en av utstillerne ved gruppeutstillingen som nå vises der, Lawrence Abu Hamdan, nylig vunnet Turner-prisen for et av sine øvrige arbeider.

Årets utstillingsprogram på kunstsentret har dreid seg rundt ulike former for strukturer, og når de nå i programmets siste utstilling har trukket frem språket selv som bærende emne, er det hele forlenget inn i det post-strukturelle.

Det er som om utstillingen, med den obskure tittelen «Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by», hvisker til deg på et språk du forstår uten helt å vite hvordan, for så å gi deg et lydløst knyttneveslag i magen. Temaet er stort, komplekst og teoritungt. Det mest påfallende er likevel hvor godt det hele henger sammen.

Gruppeutstillingen på Akershus kunstsenter er et fascinerende eksempel på hvordan man aldri helt kan skille kunsten og språket. Her ser vi arbeider av Sara Korshøyj Christensen. (Foto: Istvan Virag/Akershus Kunstsenter.)

Poststrukturalisme i teori og praksis

Om man skal se bort fra kunstnergruppen Slavs & Tartars inkludering og bearbeiding av Roland Barthes essay «S/Z», annerkjent som et sentralt verk innen poststrukturalismen, er det kanskje klareste eksemplet på utstillingens tema til stede i et av Sara Korshøyj Christensens mange arbeider. 

Annonse

Verket «Med sund fornuft skal land bygges» består i all sin enkelhet av verkets tittel utskåret i en trekant av MDF. Teksten i seg selv er en omskrivning av en av Skandinavias eldste lovtekster, med variasjoner blant annet i Den jyske lov og den norske Frostatingsloven; utsagnet om at «med lov skal landet bygges». Ideen om at en nasjon skal kunne bygges rundt et fast, firkantet regelverk kan dog fremstå problematisk, og Christensens omskrivning klarer på et vis å vri seg ut av denne firkantetheten, uten å miste sin konkrete form.  

Resultatet er en tekst på flukt fra tekstens ideologiske urokkelighet. 

Det er også kun ett av syv forskjellige verk Christensen har med i utstillingen, alle med egne fremtoninger, historier og ideer, en tendens som er gjennomgående i hele utstillingen. Her finnes mange og rikholdige verk, som alle kan dykkes inn i, tolkes og teoretiseres. 

Slavs & Tartars problematiserer språktilhørighet og storpolitikk gjennom appropriasjon av aviser produsert under første verdenskrig; Allyce Woods subtile vevsarbeider vakler mellom digitale og analoge kommunikasjonsmønstre med en sterk dose menneskelighet; Nils Norman samlet flerspråklige billedbøker og arrangerer høytlesninger, som for å poengtere bildenes evne til å forene der teksten vil skille.

Andrea Bakketuns arbeider er både innbydende og humoristiske, og til dels absurde. (Foto: Istvan Virag/Akershus Kunstsenter.)

Tingenes absurde mimikk

Oversettelsens oppklarende kraft virker å være et felles tema. Dette til eksempel i Andrea Bakketuns visuelle vitenskapsorienterte prosjektet «Grand Complications». Det tar utgangspunkt i et årslangt prosjekt hvor hun sammen med en biolog har jobbet med å registrere, prosessere og oversette naturlige fenomener ved hjelp av selvlaget utstyr. Det hele er satt sammen av alt fra hår-rester, svidde stener, video-sendere, algevekster og andre øvrige absurditeter. 

Dette skaper en opplevelse som på et vis ligger like utenfor vår egen språklige forståelse, men som likevel fremstår innbydende, utforskende og til tider humoristisk. Sistnevnte eksemplifiseres godt av en installasjon som registrerer oppblomstringen av mikroorganismer gjennom et mikroskop, for så å ved bevegelse sende et digitalt signal til en ballong festet til en blokkfløyte. Resultatet er et herlig absurd og av-væpnende blokkfløytetut hver gang kameraet fanger noe av interesse.

Lawrence Abu Hamdans video «Rubber Coated Bullets» skiller seg ut som det sterkeste bidraget i gruppeutstillingen. (Foto: Istvan Virag/Akershus Kunstsenter.)

Å hviske i store bokstaver

Utstillingens siste verk står allikevel igjen som dens sterkeste øyeblikk. Lawrence Abu Hamdan har i en årrekke jobbet med politikk, menneskerettigheter og lydens mulighet til å virkeliggjøre det som ellers kunne forblitt hemmelig. Videoen «Rubber Coated Bullets» er i så måte intet unntak, som tar utgangspunkt i transkripsjoner fra en rettsak hvor israelske militære anklages for drapene på to palestinske tenåringer. Bevisføringen i denne rettsaken er i stor grad basert på lydanalyser gjort av Abu Hamdan og hans team, og beviser at skuddene som drepte de to bevisst var forsøkt skjult som gummi-kuler. 

Rettssaken forble utenfor offentligheten, og derfor finnes kun transkripsjonen tilgjengelig. Denne vises som undertekster, mens bevis- og billedmateriale presenteres i et kaldt, grått rom. Uten så mye som en lyd maler Abu Hamdan en grunnleggende urolighet, en brutal historie, og påpeker lyden og dens oversettelse som sentrale i at sannheten kommer frem. 

Det er vanskelig å ordlegge kvalitetene til et verk som dette, men en ting kan vi med sikkerhet si: Det er lenge mellom hver gang et kunstverk slår så sterkt og så umiddelbart som dette.

Alle arbeidene i utstillinger er av høy kvalitet, og tross det brede spekteret i uttrykk, henger det hele sammen. Her ser vi Nils Norman sin installasjon. (Foto: Istvan Virag/Akershus Kunstsenter.)

Åpen løsning

Arbeidene holder alle høy kvalitet, og favner et stort spekter. Selv om noen krever dyp konsentrasjon og teoretisering, kan andre bare slukes og nytes. Denne bredden, som oppnås uten at verkene faller over hverandre, verken fysisk eller tematisk, er en av utstillingens sterkeste punkt.

Kurateringen virker bevisst å innta en oppmuntrende, heller enn en restriktiv rolle. Kobling til tema virker å være i stor grad opp til kunstnerne selv, og selv om det kanskje i noen få tilfeller kunne vært behov for en litt strengere hånd i utvelgelsen og presentasjonen av verkene, er helheten et fascinerende eksempel på hvordan kunsten og språket aldri helt kan skilles fra hverandre. 

Alt i alt sitter vi igjen med en utstilling som bugner av visuelt og teoretisk overskudd, og et nyttårsønske om at Akershus kunstsenter skal fortsette å leve opp til hypen.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar