Sjefredaktør i Utrop, Majoran Vivekananthan, mener vi går glipp av viktige perspektiver hvis norsk kulturjournalistikk ikke speiler befolkningen. (Foto: Henrik Kreilisheim.)
Redaktører vil, men får det ikke til

Etniske minoriteter nedprioriteres i norsk kulturjournalistikk

Personer med innvandrerbakgrunn utgjør 16 prosent av befolkningen. I norsk kulturjournalistikk utgjør de bare to.
Saken er I forrige uke publiserte Retriever en omfattende analyse om representasjon i norsk kulturstoff.

Forrige uke publiserte Retriever en omfattende analyse av kulturstoffet i norske aviser. I rapporten fremkommer det at personer med innvandrerbakgrunn kun utgjør to prosent av kildene i norsk kulturjournalistikk. Det er langt lavere enn andelen innvandrere i befolkningen, som utgjør 16 prosent.

– Kulturlivet i Norge består av et mangfold. I noen felter, for eksempel innen musikk, er det grunn til å tro at det er en overrepresentasjon av flerkulturelle mennesker. Men at dette ikke reflekteres i kulturjournalistikken er trist, sier Majoran Vivekananthan til Subjekt.

Han er redaktør for Utrop, som kaller seg en flerkulturell avis, og mener de fleste norske medier har en lang vei å gå.

– Flere og flere redaksjoner er blitt bedre i det siste, men det gjenstår enda en lang vei å gå for de fleste. Dersom enkelte journalister gjør en innsats, blir det gode resultater. Det ser vi for eksempel i Klassekampen, sier han.

Vivekananthan mener det handler om bevissthet rundt problemet, og poengterer at innvandrere er desto mer underrepresenterte som kilder i kulturjournalistikken.

– Det er ikke bra, for vi kan kan gå glipp av viktige perspektiver, nyanser og meninger når én gruppe er mindre representert.

Nyhetsleder for kulturredaksjonen i Bergens tidende, Guro Bergesen, sier at kildebredde er viktig, men at de ikke har noen konkret handlingsplan for å få flere kilder med innvandrerbakgrunn i BT. (Foto: Vegar Valde)

Bergens tidende prioriterer kjønnsmangfold

Retrievers analyse utforsker to forhold i norsk kulturjournalistikk, etter flere år med debatter om at den er truet. Rapporten går inn på hvordan produksjonen av kulturstoff i norske riks- og regionmedier har utviklet seg de siste fem årene, samt hvem som kommer til orde i dette kulturstoffet, og om det er forskjeller mellom kulturjournalistikk og annen omtale.

I saker hvor innvandrere er nevnt, er personer med innvandrerbakgrunn som regel sakens hovedkilde. Ellers er 34 prosent av kildene med innvandrerbakgrunn kvinner, mens hele 66 prosent er menn.

– Vi har ingen konkret handlingsplan for hvordan vi skal få flere kilder med innvandrerbakgrunn, men det er noe vi jobber med. God kildebredde er noe vi er opptatt av, sier nyhetsleder for kulturredaksjonen i Bergens tidende, Guro Bergesen.

– Hvordan da?

– I første omgang har vi satt i gang tiltak for å øke antallet kvinnelige kilder. Jeg registrerer at dette er noe norsk presse må jobbe med på flere felt, ikke bare på kulturfeltet, sier Bergesen.

– Hvorfor har dere kun tiltak for kvinnelig representasjon da?

– For å starte et sted. Vi må jobbe med kildebredde på alle kanter. Forhåpentligvis vil dette føre til at vi får flere kilder med minoritetsbakgrunn i fremtiden. Det er viktig å speile befolkningen gjennom kildebruken, og innvandrerbakgrunn er en viktig del av det.

Nyhetsredaktør i Dagens næringsliv, Janne Johannessen, kan fortelle at DN de siste årene har satset på kjønnsmangfold foran etnisk mangfold. (Foto: Sebastian S. Bjerkvik.)

Kvinner prioriteres. Også i Dagens næringsliv

Nyhetsredaktør i Dagens næringsliv, Janne Johannessen, sier at de som en næringslivsavis har en stor utfordring med å få kvinnelige kilder i tale, og at de derfor har jobbet bevisst med å få opp denne andelen. «Gjerne med etnisk bakgrunn også».

– Det handler om bevisstgjøring, sier istemmer Johannesen.

– Og å prate om dette hver eneste dag. Hvis vi ikke prater om hvilke kilder vi bruker, får vi en altfor macho journalistikk, fortsetter hun.

Redaktører prater mye om mangfold. Men hvorfor speiles ikke ambisjonene i statistikken?

– Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi har en strategi. Det er en ambisjon om å bedre representasjonen av etniske minoriteter også, men vi har prioritert kvinner, sier hun.

DNs kultur- og livsstils-bilag, D2, satser også på kvinnelig representasjon. Det bekrefter ny D2-sjef Anders Kemp.

– Vi jobber aktivt med å få flere kvinnelige kilder i DN. Og jobber også for mer mangfold i hele organisasjonen, skriver han i en tekstmelding til Subjekt.

– Hva gjør dere for å sørge for etnisk representasjon blant kildene deres i D2?

– D2 har bare denne høsten hatt en coversak om muslimske homofile, såkalt «forbudt kjærlighet». Den kroppspositive rapperen Lizzo har også vært på cover, fortsetter Kemp, og legger til at de dessuten etterstrebet navn fra flere kulturer under prosjektet «Ledestjerne».

Kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad, mener funnene er nedslående, men ikke overraskende. (Foto: Fædrelandsvennen.)

– Etnisk representasjon krever mer

Videre kan Dagens næringsliv skryte av blant annet egen, intern kildeliste – som kan sorteres på kjønn, fagområde og geografi – som skal gjøre det lettere å finne blant annet kvinnelige ekspertkilder.

– Vi har også laget Facebook-gruppen «DN Kvinner» i forbindelse med kvinnedagen, som handler om økonomi og likestilling, privat økonomi og mangfold i ledelse, og dessuten satset mye på journalistikk om det kjønnsdelte arbeidslivet og hvorfor det er så få kvinner i toppen av for eksempel børsnoterte selskaper og i advokatbransjen.

Men det etniske mangfoldet uteblir.

– Er det viktigere med kjønnsrepresentasjon enn etnisk representasjon?

– Nei, men det er enklere å oppnå resultater ved å prioritere kvinner som underrepresenterte, fordi de utgjør den største gruppen som er i mindretall blant kilder hos oss. Etnisk representasjon krever mer jobb fordi toppsjiktet i næringslivet er både mannsdominert og blendahvitt, og dermed blir de naturlige kilder for oss, sier Johannessen i DN.

– Er det journalistens eller kildens jobb å sørge for representasjon av innvandrere i avisene?

– Det er journalisten sin. Men kommunikasjonsavdelinger i store selskaper kan jo også gjøre en del. For å få flere kvinnelige kilder har vi i økende grad prioritert å intervjue fagpersoner i sjiktet under toppledelsen. Der finner man som regel andre folk enn den typiske Bærums-mannen, sier hun.

– I flere av titlene om mangfold knyttet til Dagens næringsliv står det at mangfold er «god business». Hvorfor gjør dere det ikke da?

– Vi tror jo at det å ha bedre bredde i kildebruken vil gjøre at flere identifiserer seg med journalistikken vår og øke sjansen for å få flere kvinnelige lesere, men vi har jo også et samfunnsoppdrag som handler om å sørge for bredde i kildebruken, sier Johannessen.

– Det nytter jo ikke for oss å unnskylde oss med å si at vi speiler et mannsdominert felt, når vår oppgave ikke er å sementere, men å utfordre etablerte maktstrukturer.

Ikke overrasket

Kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad, sier at de prøver å skue ut vanlige demografiske forhold som kjønn, etnisitet og alder, og å dekke et så bredt bilde som mulig. Spesielt har avisen fokusert på å produsere kulturstoff til ungdom gjennom satsingen Krsby.

Blågestad forteller at de søker etter minoritetsstemmer, som på lik linje med kvinner er, i mindretall i spaltene, samt forsøker å inkludere bilder av intervjuobjektene sine for å løfte frem mangfoldet og underrepresenterte stemmer for å bidra til et meningsmangfold.

– Hva sier funnene om at innvandrere kun utgjør to prosent av norske avisers kulturstoff da?

– I retningslinjene våre står det jo at hvis vi har anledning til å bruke alternative kilder, skal man helst bruke de underrepresenterte. Vi tar ofte en fot i bakken og evaluerer kildearbeidet vårt, men Retriever-analysen forteller oss jo at vi må jobbe bedre. Funnene er nedslående, men ikke overraskende. Det er et stort arbeid vi har å gjøre, men vi er oppmerksomme, sier Blågestad.