Ballettdanseren som ble elektrodronning

Slik ble hun en av de største fra den franske klubbscenen

Søndag spiller Kittin, tidligere kjent som Miss Kittin, i Oslo. (Foto: Presse.)
Søndag spiller Kittin, tidligere kjent som Miss Kittin, i Oslo. (Foto: Presse.)
Søndag spiller Kittin, tidligere Miss Kittin, bak spakene på Jaeger, når Subjekt inviterer til Romjulsfestivalen i Oslo. Her er alt du trenger å vite om det franske elektroikonet.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Presentert i samarbeid med Jaeger: Kittin, tidligere Miss Kittin, byr opp til dans under Subjekts egne Romjulsfestivalen.

«Every night with my star friends, we eat caviar and drink champagne».

Disse ikoniske linjene åpner «Frank Sinatra» fra 1998, en låt som har blitt stående igjen som selve hymnen til «Elektroclash»-bølgen som skylte over klubbscenen på slutten av det 20. århundre og begynnelsen av det neste.

Bak låten? To franske pionerer, begge fra alpebyen Grenoble. Michel Amato, bedre kjent under navnet The Hacker, sto for produksjonen av den nærmest påtatt billige og «gritty» lydbildet, formet av en enkel trommemaskinrytme, drysset med retro og fengende synthriff.

Likevel var det ikke bare The Hackers stevnemøte mellom 90-tallstechnoen og den synthbaserte musikken fra 70- og 80-tallet som gjorde den til en moderne klassiker.

Annonse

Snarere var det først og fremst Miss Kittins uttrykksløse levering av klisjeaktige tekstlinjer om jetset-livet – om sniffing på VIP-områder og sex i limousiner – som gjorde låten, «Frank Sinatra», til et statement.

Dette var samtidig gjennombruddet i Miss Kittins karriere, et av de råeste og mest erfarne navnene fra den franske scenen.

Elektropunk

– Min største utfordring var å håndtere The Hackers musikk, finne de riktige punchlinene, fortelle historier.

I et intervju med musikkmagasinet Fifteen Questions mimrer Miss Kittin, hvis ekte navn er Caroline Hervé, tilbake til årene som skulle vise seg å bli den akselererende katalysatoren bak den over 20 år lange karrieren, som i «klubbår» er svært imponerende.

– Jeg brydde meg ikke om å synge riktig, det kunne jeg ikke uansett!

Miss Kittins punkete tilnærming til tross, særegenheten i stemmen hennes er det ingenting å si på. En stemme som kanskje ble selve manifestasjonen av sjangermøtet mellom «Detroit-technoen» og den kontinentale synthmusikken.

Hennes usentimentale, likeglade og nærmest fremmede fremtoning – pakket inn i fransk aksent og ironiske undertoner – passet som hånd i hanske med Elektroclashens revidering av den seriøse og til tider høytidelige technoen, med vektlegging på artisteri, humoristisk snert og klassisk låtstruktur. Miss Kittin ble raskt ansett som klubbscenens fremste diva.

Kittin, hvis virkelige navn er Caroline Hervé, ble tidlig introdusert til musikken og kulturen som eksisterte parallelt med mainstreamen. (Foto: Presse.)

Nye dansesko

Med unge, åpne og musikkelskende foreldre, samt en tegnerserietegnende bestefar som omfavnet undergrunnen, ble Caroline Hervé tidlig introdusert til og interessert i musikken og kulturen på siden av mainstreamen.

Men noen musikkarriere var egentlig aldri planen, og ikke noe verken foreldrene eller besteforeldrene hadde sett for seg. De betalte riktignok for pianotimer, men et par års stillesittende øving var nok. Kreativiteten levde imidlertid videre og hun danset ballett og tok kunststudier.

Likevel skulle altså Miss Kittin hverken gjøre karriere som ballerina – tross 17 års ballettrening – eller billedkunstner, mye takket være noen kvelder på en New Wave-klubb i Grenoble. Her møtte hun The Hacker, og sammen bivånet de hvordan klubben utviklet seg til å bli en pulserende og svett technoklubb, fylt av glede, galskap og frihet.

Opplevelsen fikk en enorm tiltrekningskraft på en ung, eventyrlysten og rebelsk grenoblois, som snørte på seg rave-til-rave-skoene og startet jakten på mer av den friheten klubbkulturen hadde gitt henne en smakebit på.

Nostalgi, galskap og frihet

Sammen med likesinnede arrangerte hun illegale raves i skogene rundt omkring i Grenoble, som fikk snøen til å drysse på alpetoppene, og reiste rundt i Frankrike på jakt etter de beste festene. Dette var årene Miss Kittin selv forbinder med «nostalgi, galskap og frihet».

Innimellom beatsene hadde hun dessuten, etter tre måneder som kassadame, endelig tjent opp nok penger til å kjøpe et par brukte Technics. Miss Kittin tok det lange steget fra dansegulvet, inn i DJ-boothen, og fikk folk til å danse fra Grenoble til Chicago og Moskva.

Blant dem, den tyske tungvekteren DJ Hell, som nettopp hadde startet plateselskapet «International DJ Gigolo Records» og trengte låter til selskapets første samler. Hun ringte The Hacker, og lagde «Frank Sinatra». Noen uker senere var platekontrakten i boks og låten ble spilt av DJ Hell på Love Parade i Berlin.

En del raves senere kom Miss Kittin & The Hackers første fullengder «First Album» (2001). Et album som mesket seg i overfladiskhet – på herlig vulgært og ironisk vis – og forente punkens råskap med technoens puls og driv.

Tvil og negative bemerkninger

Med platekontrakt og et album i beltet var hun på vei mot toppen av undergrunnen i rakettfart. Men grobunnen for Miss Kittins vekst var ikke utelukkende stimulerende. Ofte kom de negative bemerkningene, slik de gjerne gjør når unge, uerfarne og fortrinnsvis kvinnelige artister erobrer den store scenen.

– Når du kommer inn i musikkverden som del av en duo og er ansvarlig for vokalen, tar det veldig lang tid å fortelle seg selv at du kan komponere på egenhånd. «Hun lager ikke musikken», det hørte jeg mange ganger, forteller hun videre i intervjuet med Fifteen Questions.

Men med rendyrket og grenseløs kjærlighet til musikk i bunn, kombinert med en ubønnhørlig arbeidsetikk og imponerende ferdigheter, både som DJ og produsent, viste hun til gangs at hun kunne stå på egne ben. Siden 2004 har hun levert fire soloalbum og dessuten startet eget plateselskap.

«Cheesy» fransk pop og metafysisk ambient

Som soloartist beveger Miss Kittin seg i et mer variert lydlandskap. Ved å være motstandsdyktig mot kortlivede trender, og samtidig mottakelig for nye impulser, klarer Miss Kittin kunststykket å være eklektisk uten å gå på akkord med sin egne sound og det som føles ekte.

Sjekk for eksempel ut solodebuten «I Com» (2004), der Miss Kittin er mer personlig, reflektert og eksperimentell enn noen gang. Med stemmen som gjorde henne berømt, leder hun elektroen til nye og fruktbare sjangermøter, som i løpet av de tolv sporene er innom både ghettotech, dub og «cheesy» fransk pop – snakk om sjangeroverskridelse!

Eller hennes nyeste album «Cosmos» (2018), som er mindre danseorientert, men desto mer fascinerende og ambisiøst. Gjennom velproduserte og kosmiske ambientklangfarger og med sin verdensromslige vokal utforsker hun de store, eksistensielle spørsmålene, og understreker dermed musikkens filosofiske verdi.

Feel Love

Likevel er det hennes ofte legendariske DJ-sets og mikser som virkelig maler fram det som er kjernen i Miss Kittins musikalske budskap: kjærlighet, frihet og følelser. Med over 20 år bak spakene og med aversjon mot monotone DJ-sets, er det få som kan ta kontrollen over dansegulvet på samme måte. Med stødige fingre – passende nok tatovert med «Feel Love» – er hun garantisten for å bevege både følelser og hofter.

Derfor passer det utmerket at Subjekt, i samarbeid med Norges klubbalibi Jaeger, har æren av å presentere den franske elektrodronningen på vår egen Romjulsfestivalen. Flykt fra familiehyggen, flipp av deg de vonde penskoene og føl deg fri med Miss Kittin.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar