Oki, så jeg bor i et såkalt «smart-hjem».
Det meste av lys, dører, varmeovner, tv og lyd kan styres via en app.
Den nerden jeg bor med mener at dette ikke bare er praktisk, men at det også bidrar til å spare strøm. Han påstår også at det gir oss en ekstra trygghet. Selv er jeg usikker på akkurat det.
Jeg har aldri følt meg så treig i pappen som siden dette «smarte» systemet inntok hjemmet mitt. Et par ganger har jeg klart å låse meg ute i kulda, fordi appen ikke har fått kontakt med låsen. En annen gang satt jeg flere timer i mørket, fordi nettet var nede, så telefonen ikke fikk kontakt med lysene. Og siden nettet var nede, så skrudde ovnene seg heller ikke på.
Her om dagen snakket samboeren entusiastisk om fremtidens kjøleskap. Det skal visst være knyttet til sensorer, som angivelig skal kunne fortelle deg når ulike matvarer er i ferd med å gå ut på dato, og så videre.
Akkurat nå er mitt største mareritt at jeg blir fanget i et såkalt smart-hjem.
Jeg ser for meg en sakte, teknologisk død, fordi appene plutselig slår seg vrange. I det minste skjer det automatisk.
Det starter kanskje med at jeg ikke engang får på lysene. Videre kanskje at kjøleskapet ikke vil åpne seg. Til slutt kommer jeg meg kanskje ikke ut av det smarte hjemmet heller. Og hele tiden sier Siri:
«I’m sorry Kadra. Some devices are out of reach».
