Alle mellom Kanye og Kygo burde gjort som Ole-Martin Ihle og laget bra, i stedet for dårlig, musikk. Eller? (Foto: Presse.)
Tåpelig svada om hip-hop

Å gi hip-hop skylden for musikkens populistiske utvikling er historieløst

Men å benekte sjangerens kunstneriske kvaliteter er enda verre, skriver kunsthistorie-student Emanuel Waal.
Saken er Skribent og musiker Ole-Martin Ihle skriver 6. januar i VG at musikken var mye bedre før.

Skribent og musiker Ole-Martin Ihle slår et hardt slag for hip-hop som syndebukk bak kommersialiseringen av popmusikken. Dessverre er det sitt eget hode han slår i veggen.

I et innlegg i VG mandag 6. desember tar Ihle for seg dette tiårets musikkrangeringer. Han hevder å kunne bevise at musikken var mye bedre før, og later til å kunne unngå å bli oppfattet som gubbete synser.

Ikke denne gangen heller.

Ihle synes rett og slett at musikken var bedre før. En ærlig sak, det, og ikke veldig overraskende at noen skulle mene. I bunn og grunn er kvalitetskriteriene så mange at det ender i et spørsmål om hvilke kvaliteter man vektlegger, som jo gjør det til et spørsmål om subjektiv smak.

Slår et slag for glam-metal og stadium-rock

Han har noen poenger. Innlegget tar for seg noen reelle, økende tendenser i populærmusikken, blant annet om at den stadig oftere «drar» enkle og kommersielle akkordrekker, som gjør den kjedeligere, mindre kreativ. Han peker også på en homogenisering av popmusikken. Ole Martin Ihles argumentasjonsrekke er ganske god, men ikke bedre enn de fleste som forekommer på puben.

Det er en samtale jeg som regel lar ligge når høylytte, selvrettferdige «la meg queue neste låt»-nachspiel-gjester argumenterer for hvorfor det er deres tur. Problemet ligger i Ihles konklusjoner i Norges mest leste avis om hva som har «skyld» i denne utviklingen. Han mener at hip-hop er syndebukk og skyldig i kommersialiseringen (les: svekkingen) av musikken.

Det er skuffende at Ihle kun bruker et lite avsnitt på å forklare hvorfor hip-hop har en utelukkende kommersiell visjon, og det viser også til uvitenhet om sjangeren og dens opphav. Mener Ihle virkelig at hip-hop ikke har kunstneriske kvaliteter ved seg? Slik fremstår han i alle fall, som både nedlatende og etnosentrisk, når han sier at «blues var skaperen. Hip-hop ble ødeleggeren».

Selv om Ihle kritiserer homogeniseringen, stiller han seg tilsynelatende uviten om hvordan bluesmusikk blir laget. En grunnpilar i sjangeren, «twelve-bar blues», er et prinsipp som veldig mange låter tar utgangspunkt i. Noen tiår senere så har vi sampling brukt i hip-hop som deler mange av de historiske, kunstneriske kvalitetene med blues. 

Denne elitismen Ihle fremstiller er emblematisk for en eldre garde som ikke klarer å se tilbake på sin barndomsmusikk med annet enn nostalgi. Hvis glam-metal og stadium-rock ikke var annet en kommersielt utvannet «cash grab» så vet ikke jeg, men så er jo jeg en Gen-z’er da.

Kunnskapsløst

Sjangerens feil er videre musikernes feil også. At de skulle la en verdensomspennende musikkindustri tjene penger på og fasilitete disse musikalske tendensene. Det burde de ikke gjort, skriver Ihle fra grotten sin. Alle mellom Kanye og Kygo burde gjort som Ole-Martin Ihle og laget bra, i stedet for dårlig, musikk.

Selv om man kan legge skylden for kommersialiseringen på den kyniske, nesten psykologiske «hvordan får vi flest mulig folk til å høre på dette»-metoden, så er det enda passe imponerende hvilken musikalske reise hip-hop har gjort. Mye skyldes at hip-hop har reflektert en virkelighet som mange har identifisert seg i, oppstått blant fattige og andre marginaliserte mennesker som har gitt de bevegelsen representerer både fremtidshåp og glede.

Saken er også den at vi har diskutert musikalsk og kunstnerisk kvalitet hele veien, men at utviklingen har blitt som den har blitt både på tross og på grunn av dette.

Afroamerikansk musikk har vært en stor del av vestlig musikkultur i mer enn 100 år nå, spesielt i USA, som er ledende musikkindustri i verden. De så og si bestemmer hvilken sjangerutvikling som skal foregå i vesten, blant annet også fordi at dyktige mellommenn og -kvinner legger til rette for det. Betyr det at musikken blir dårlig? Det er jo et kult argument. På puben, som sagt. Eller er det Ole-Martin Ihle som har dårlig smak?

Å benekte hele verdens evne til å gjøre seg opp en mening om musikk er passe lame i 2020. Aldri før har vi konsumert så mye musikk som vi gjør i dag.

Historiens mest populære sjanger

I dag er hip-hop en del av den kulturelle zeitgeist, tidsånden, og holder en gripende hånd rundt den. Men ikke før etter flere tiår med forming av sjangeren. Her ligger både kunstneriske og sosioøkonomiske faktorer til grunn.

Jeg tviler på at musikken hadde vært bedre dersom de naive rockestjernene ledet an. De gjorde jo det en gang i tiden, men ble overkjørt av en samlet musikkbevegelse som solgte oss det umulige; historier som stod opp mot rasisme, og som gjennom hip-hop-sjangerens naturlige, selvskrytende utlevelse av sine drømmer ga håp til mennesker som hadde vært undertrykt av hvite kulturimperialister.

At resultatet blir hip-hop som pop, at hip-hop står igjen som den sjangeren som har rådet ved topplistene i flest antall tiår, er kanskje heller et resultat av en kultur som prøver endre bransjen innenfra på deres og folks premisser, fremfor på tilretteleggernes. Fordi de har sett sitt tap med en direkte tilnærming, og fordi lytterne identifiserer seg i musikken. I 2020 er dette også kunstneriske kvaliteter, det er kunstneriske produkter som rører ved sine lyttere fordi de gjennom kunstneriske teknikker og musikalske metoder gjør sterke inntrykk.