Som ung kritiker i 2020 starter året med en ørliten angst. Den er spesielt knyttet til identitetsproblematikken rundt jobben som kritiker, hvis noe sånt finnes lenger.
Denne problematikken gjelder både for meg selv, som lever av dette, men også leserne. Digitaliseringen av de tradisjonelle mediene, de nye sosiale mediene, en svekket redaksjonell identitet og kutt etter kutt i etablerte mediers kulturanmeldelser har gjort noe med synet på kritikerens rolle. Det er uvisst hva, eller hvem som definerer kritikerrollen i det nylig påbegynte tiåret. For hva er egentlig rollen til en kritiker i 2020? Og hvem vil leseren at kritikeren skal være?
Man trenger ikke se lenger enn til sidetallet i avisene for å se hvordan ståa er i kulturkritikken, enten det er snakk om anmeldelser av musikk, litteratur, teater eller kunst. En undersøkelse utført av Klassekampen i 2017, først omtalt hos Kritikerlaget, viste at kritikken har opplevd en nedgang på 50 prosent fra 2007 til 2017 i fem av landets største riksdekkende aviser (Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen).
Fra 820 anmeldelser på trykk i 2007 til 402 anmeldelser på trykk i 2017. I overgangen fra papir- til digitalavis har ikke kritikken helt funnet sin plass, og redaktører må følgelig ta det med i de økonomiske beregningene. En kan altså bare drømme om en avis hvor kulturseksjonen er like stor som sportsseksjonen akkurat nå. Ta for eksempel nesten-avgjørelsen til Dagens næringsliv i desember om å gi opp kulturanmelderiet i egen avis. Begrunnelsen var at de skulle la mer interesserte ta seg av anmelderiet. Peker de på sånne som oss?
Heldigvis var det mange som klagde på beslutningen, noe som fikk sjefredaktør Amund Djuve til å snu.
Er jeg proff nok?
Før jul var jeg på en debatt på Litteraturhuset om etisk ansvar i anmeldelser av sakprosa. Der ble det spurt om hva slags etisk ansvar en kritiker har i å besvare betente etiske spørsmål (les: Boken til Shaman Durek, Haddy N’Jie og varslerne). Parallelt raste debatten om norske artister som holder konserter i Tel Aviv. Det mest interessante som kom ut av debatten, var at de fleste i panelet etterspurte mer profesjonalitet innen kulturkritikken og at demokratiseringen av anmelderrollen hadde svekket den. Kritikere var ikke proffe nok lenger.
Som i annen journalistikk bør man innen kulturkritikk etterstrebe godt språk, kontekstualisere anmeldelsen, overveie egne argumenter og være kritisk til eget ståsted. Kritikere er glupske, selvrettferdige og fråtsende beist, der mange synes det er vanskelig å oppdage nye filmer, album og utstillinger, fordi de ikke orker å sette seg inn i det. Dette åpner for spørsmålet om kritikeren allerede har fortært mer enn de kan svelge. Men hva så med kvalifikasjonene og grunnlaget til kritikeren som betalt meningsdommer?
Ta for eksempel kritikk av musikkritikk. Den handler ofte om anmelderes mangel på innsideperspektiv. Musikkanmelderen har ikke alltid musikkutdanning eller tung akademisk musikkteori i bagasjen. Artister og musikere føler seg ikke alltid forstått, og leserne vet ikke hvordan et album eller en konsert blir vurdert.
Men si at det kun var ekspertene som bedrev kulturkritikk. Hadde dette ført til at flere kunne stille seg bak teksten? Eller hadde den stått igjen for de innvidde som skjønner lingoen? De som slenger rundt seg med ord som terser, tonalitet og diatoniske skalaer. Det er også et spørsmål om kritikk kanskje egentlig handler om hvem den skrives for. Om en skriver for venner, bransjekollegaer, lesere eller utøvere. Hensikten og baktanken en som kritiker har med hva han eller hun vil formidle og for hvem, burde uansett alltid være i bakhodet.
Alle er kritikere
Demokratiseringen av kritikerrollen, sosiale medier og brukeranmeldelser er blant årsakene som utgjør usikkerheten i hva anmelderens rolle egentlig er. I dag har man alle slags plattformer for å ytre meningene sine. Funksjonen som tastemaker og definisjonsmakten til en kulturkritiker har blitt visket ut, og behovet er mindre for en ekstern synser som skal nyansere og kontekstualisere kulturlivet.
Riksmediene kutter i anmelderi og kulturkritikk, honorarene er lave, og som frilansskribenter blir vi ofte møtt med motstand når vi pitcher nye utstillinger, artister og forfattere som ikke allerede har fått særlig dekning. Dette bidrar på sin måte til en slags Matteuseffekt. Store kunstnere og artister blir større, og de mindre kjente får ikke mulighet til å vokse. For de utøvere som utrettelig sender pressemeldinger og forsøker å få omtale i riksmediene, mister tilliten. De opplever en motvillig presse som ikke bryr seg om deres kunst. Andre konsekvenser er kulturjournalisters råd til å betale husleia, på tross av både ideer og vilje til å skrive og rollen anmeldelsen som journalistisk sjanger tradisjonelt har hatt om å sette dagsorden på kulturfeltet. Arbeidet med å sette kulturkritikken til livs, faller som en konsekvens over på tidsskriftene og nisjemagasinene, noe som fører til at kritikken lever utenfor de etablerte mediene.
Men er det så farlig?
For en tid å være i kulturlivet!
Ikke nødvendigvis.
Det kan være vanskelig å definere hva min funksjon som kritiker er. Kritikk lønner dårlig, og min erfaring er at den leses mest når den er hardtslående negativ. Det at slakt og negativ kritikk skaper engasjement kan være veldig demotiverende for en kritiker. Man blir husket som skadefro, men egentlig vil man at folk skal lese saken hvor du hyller og opplyser leseren om noe de bare må høre, se, lese eller oppleve. Den tabloide og digitale hverdagen belønner konflikt og straffer tekster med for mange tegn og vennlige ord.
Allikevel må vi ha den. Som kulturen den omfatter, oppfordrer kulturkritikk til meningsdannelse. Uansett kanal. Om du følger hver eneste musikkanmeldelse av The Needle Drop på Youtube, tilber Audun Vingers ord som lov eller nikker anerkjennende til Mona Pahle Bjerkes begrunnede kunstkritikk, så blir din egen forståelse av kunst og kultur rikere av å være enig eller uenig i noe.
Når noe kritiseres og diskuteres, dyttes kunsten og kulturen fremover. Kulturskaperne blir motivert til å lage noe bedre og mer ambisiøst. Motreaksjoner åpner dessuten videre for diskusjon. Vi trenger noen som engasjerer eller provoserer leseren i så stor grad at de vil mene noe.
