Filmprisutdelingenes stadige overseelse av kvinnelige regissører er flaut. Men først og fremst for de som kaller disse prisene for gjeve, skriver Subjekt-journalist Aurora Henni Krogh.
Oscars egne dødsdans

Oscar-nominasjonenes konformitet saboterer for filmbransjens fremtid. Heldigvis utspiller de sin egen rolle

Oscar-utdelingen gjør seg selv irrelevant ved å overse mangfoldet blant de aller beste filmene, skriver Aurora Henni Krogh.
Saken er Mandag 13. januar ble årets Oscar-nominasjoner offentliggjort.

Av alle filmprisene som deles ut, er Oscar kanskje den aller gjeveste.

Den lille gullmannen, statuetten, representerer ikke bare suksess, den er også et barometer for hvordan det egentlig står til, holdningsmessig, i dagens filmbransje.

Derfor går det aldri ubemerket hen når Oscar-akademiet presenterer årets nominerte. For hvert eneste år venter et globalt publikum i spenning på å se om The Oscars har tatt til seg kritikken: Tør de ta noen faktisk spennende valg i juryarbeidet?

Dessverre ser det enda ut til at prisen vil tråkke i gamle spor, heller enn å brøyte nye veier.

Arven går først

Konformiteten først. Dette reflekteres hvert eneste år. Her i Oscar-akademiet er det trygt og godt, og det er ikke bare-bare å stille seg bak filmer en ikke kan være sikker på at den gemene hop liker. Dessverre gjør dette også at nominasjonene blir ganske så homogene.

Det er heller foruroligende at fire filmer bikker ti nominasjoner. Hva med resten?

For når «Joker» stikker av med flest nominasjoner, er det ikke fritt for at en kan stille spørsmålstegn ved Oscar-akademiets dømmekraft.

Ja, filmen er helt grei, og ja, det er kult at dette er den andre tegneserie-relaterte filmen til å bli nominert for beste film. Men man kan ikke feie under en stol at Todd Phillips har hatt privilegiet av å lene seg velmakelig tilbake og se på at Joaquin Phoenix gjøre greia si. Phoenix innsats bærer «Joker», og uten den, hadde filmen stått igjen som en litt falmet og blasert versjon av Martin Scorseses «Taxi Driver» fra 1976.

Skal middelmådig innsats roses opp i skyene?

#Justice4Greta

… og alle den andre kvinnene som burde vært nominert.

Vi vil tørre å påstå at Greta Gerwig er en av de mest spennende regissørene vi har. Debuten «Lady Bird» skrev Gerwig inn i historien som en av kun fem kvinnelige regissører nominert for beste regi. Men selv om Gerwigs «Little Women» høster utmerket kritikk som en progressiv adapsjon av en klassisk historie, blir hun kontinuerlig snytt for nominasjoner i år.

Det skal sies at «Little Women» er den tredje filmen produsert, regissert og skrevet av kvinner som blir nominert for beste film, en liten opptur i det store bildet. Men likefullt: Man tar det man kan få.

Prissesongen er godt på vei, men i havet av nominasjoner er det fortsatt tydelig at filmbransjen har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Det hjelper ikke å gi sympati-nominasjoner når det er et så tydelig og gjennomgående skille mellom mann og kvinne i denne bransjen.

Og det er ikke bare «Little Women»-regissøren som burde føle seg skuffet. Det er nærmest en vane at den gjeve regissør-kategorien står «mannsterkt», mens kritikkerroste filmer som Lulu Wangs «The Farewell» og Lorene Scafarias «Hustlers» overses.

Det slutter aldri å være pinlig at en såpass profilert utdeling ikke ser ut til å klare å gi kvinnelige regissører en sjanse. For å sitere en annen kjent Greta: Hvordan våger dere?

#OscarsSoWhite

Det finnes dog håp for Oscar-utdelingen. Bong Joon-hos «Parasitt» skaper historie med sine seks nominasjoner. Den blir også den tiende ikke-engelskspråklige filmen som nomineres til «Best Picture» noensinne.

Det er viden kjent at ingen «fremmedspråklig» film noen gang har vunnet, og kjenner vi akademiet rett, så blir det ikke endret med det første. Med tanke på prisutdelingens konforme historie, kan en spørre seg om Parasitts historiske nominasjon kun er et spill for galleriet, eller om dette faktisk kan bety at filmer på andre språk enn engelsk skal få en sjanse.

Vi får se.

Hashtaggen #OscarsSoWhite herjet Twitter og andre sosiale medier i 2016. Kampanjen er dessverre fortsatt høyst aktuell, men vitsen har for lengst sluttet å være morsom.

Når fire av fem regissører er hvite, mens hele 19 av 20 nominerte skuespillere er hvite, så sender det et budskap.

Filmene produsert og vist 2019 viste store fremskritt på denne fronten, så at Oscar-nominasjonene ikke reflekterer dette gjør heller Oscar-utdelingen irrelevant.

Film for fasaden

Vi lever i en tid da filmens medium er i endring. Og selv det allmektige Akademiet har måttet ta inn tidens ånd. Oscar-prisens krav om kinovisninger utfordrer strømmetjenestenes format, men likefullt gjør Netflix det stort i årets priskavalkade. Med storsatsinger som «Irishman» og «Marriage Story» trer strømme-giganten inn som virkelig konkurrent.

Martin Scorsese har selv uttalt at: Det hadde aldri før slått meg at det går an å se filmer på mobilen. Jeg har lagd filmer for at de skal bli sett på kinolerretet, eventuelt på en tv-skjerm.

Man skulle tro at Netflix’ inntog i Oscar-sirkuset kunne by på endringer, men det er Akademiets egne favoritter, Scorsese og Baumbach, som får skinne i strømmetjenestens glans. Både «Irishman» og «Marriage Story» passer perfekt inn i det «imaget» utdelingen allerede har. Gjesp.

Utspiller sin egen rolle

Oscar-nominasjonenes konformitet saboterer for filmbransjens fremtid. På den annen side, gjør de seg selv irrelevante ved å virke så overfladiske til all den gode filmen som faktisk skapes gjennom året.

Det blir stadig klarere, fra år til år, hvor stor avstand det er mellom Akademiets prestisje og de idealene man ønsker å sette høyt. Og vi er ikke alene om å protestere.

At middelmådige menn gang på gang skal slippe til, fremfor folk som faktisk har noe nytt å komme med, sier mer om Oscar-utdelingen enn det gjør om den internasjonale skaperkraften som eksisterer.

Men arv og status veier dessverre mer enn man skulle ønske. Vi kan bare krysse fingrene og håpe at noen av Akademiets utdaterte dommere pensjonerer seg snart. Kanskje blir det da plass for mer mangfold blant de nominerte. Vi kan jo ikke holde på sånn her for alltid. Det blir for dumt.