Regissør Taika Wititi tar ut på ekstremt betent politisk terreng med filmen «Jojo Rabbit», men balanserer grasiøst over det etiske minefeltet, skriver Subjekts anmelder.
Grasiøs dans over et etisk minefelt

Politisk ukorrekte «Jojo Rabbit» er ikke bare uhyre morsom. Den er viktig

Portretterer Hitler som en helt. Regissør Taika Wititi vet å provosere, men enda mer om hvordan han skal redde seg inn, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Jojo Rabbit» hadde premiere på norske kinoer 17. januar.

«Jojo Rabbit» (2020) er en ukonvensjonell historie fra et fantasifullt Berlin mot slutten av andre verdenskrig. Filmen, basert på Christine Leunens’ «Caging Skies» (2004), handler om Johannes «Jojo Rabbit» Betzler (Roman Griffin Davis), en dedikert tiåring som drømmer om å være med i Hitlers personlige garde.

Unge Jojo er verken særlig sterk, rask eller smart, men hans hengivenhet til Adolf Hitler og nazi-ideologien er urokkelig. Det vil si urokkelig helt frem til han finner ut av hva moren hans har gjemt på loftet: Jojo Rabbits største frykt – og filmens point of no return – noe som skal snu opp ned på alt det den propagandainfiserte unggutten trodde var sant.

Hitler blir naturligvis redd når det flytter en jøde inn på loftet til «Jojo», skriver Subjekts anmelder. (Foto: Fox Searchlight.)

Hitler som fantasivenn

Ifølge regissøren er det visst vanskelig å finne skuespillere som ønsker å spille Hitler, så Taika Waititi måtte ta rollen som den forhatte diktatoren selv, noe som gjør filmen en stor tjeneste.

Rollen trer kun frem i filmen gjennom Jojo Rabbits fantasier, noe som gir et absurd inntrykk av verdenshistoriens kanskje verste menneske. Det gir også et enormt kreativt spillerom, når Hitler karikeres av en åpenbart skækk, men også søt få-åring.

Fra regissørens side er det vågalt, men også vellykket. Den spilte versjonen av der Führer reflekterer et barns sinn, og strekker ikke lenger enn til de korte erfaringene, la oss heller kalle det begrensningene Jojo selv kan fatte. Fantasivennen blir en illusjon av hva unge Johannes savner i livet sitt, og Hitler er snarere en egnet karakter basert på tid og sted.

Og ja, klart det åpner for store etiske problemstillinger: Skal man virkelig tegne et slikt bilde av Hitler?

La meg svare: Ja, så lenge strekene er så åpenbart karikerte og fantasifulle som de er. Taika Waititi mestrer den vanskelige balansegangen over det etiske minefeltet og får oss likefullt til å stille spørsmål ved både tankefriheten og ytringsfriheten.

Betzler-familien er kanskje ikke Hitlers favoritter – til tross for Jojos brennende engasjement (Fox Searchlight)

En familiær affære

Det er kanskje kontroversielt, men Waititi klarer mirakuløst nok å gjøre svart komedie til slett spill med en god dose mellommenneskelig varme. Dette er langt ifra første gang humor brukes som virkemiddel for å komme til sakens kjerne, og det blir neppe den siste. Eller: La det ikke være den siste.

Mange vil likefullt kunne påstå at handlingen bagatelliserer krigens alvor, men det fungerer ikke som argument når reaksjonene er en del av poenget.

For «Jojo Rabbit» er så mye mer. Det er en rørende film som spiller på barns uskyldighet i møte med voksne situasjoner. Med andre verdenskrig som bakteppe, utspiller det seg et langt mer personlig dram innenfor Betzler-familiens fire vegger.

Scarlet Johansson navigerer rollen som alenemoren Rosie med glans. Hun har en utømmelig kjærlighet for sin sønn, men i motsetning til det staten ønsker, så er ikke hele hennes identitet basert på å fø frem en stor, arisk familie.

Selv om Rosie ikke støtter sin sønns overbevisning, lar hun ham dure på som han vil. Jojos famlende forsøk på å være mannen i huset gjør ham enkel å lede, men moren godtar sønnens blinde lojalitet, fordi hun vet det beskytter ham i situasjonen de befinner seg i. Det er ikke bare morsomt, det er faktisk også troverdig, med andre ord godt skrevet.

Jojo har fantasivennen på sitt lag under landslagsdiskusjoner med mamma (Fox Searchlight)

Naiviteten lenge leve

Hovedpersonen er akkurat den helten en slik film trenger, og Roman Griffin Davis (12) gjør en utrolig jobb som Jojo. Han er fryktløs på sin egen måte, og står for det han mener, men er likevel lett påvirkelig. Å spille en karakter som skal være mest av disse to motstridende egenskapene plasserer ham høyt opp på listen over navn å følge med på.

Hans uendelige fantasi gjør filmen stor tjeneste, men man må likefullt se det den andre veien: Karakteren er skuddsikkert utviklet av filmens regissør, og ikke minst den originale bokens forfatter. For der fantasien tillater filmen å ta til stadig nye, overraskende vendinger, gjør den lille Jojos liv heller kronglete. Det er en berg-og-dalbane å følge med på for oss i salen.

Unggutten er ikke redd for å stille spørsmål, men i barnets gyldne uskyld kan selv det dypeste mørket lyses opp. Han stiller kanskje i bunn og grunn spørsmål som voksne føler blir for dumme, men som likevel finnes. Å trekke disse opp i lyset får oss til å reflektere ved nye områder, som moralske beretninger om barns oppvekst – alt pakket inn i satirens slående morsomme form.

Alt er ikke bare en dans på rose, selv ikke for Jojo (Fox Searchlight)

Får publikum til å betvile seg selv

Hvor lenge kan propagandaens harde lære stå imot barns uskyldige evne til å se det beste i alle?

At Jojos fantasivenn er Hitler, er kun et bi-produkt av samfunnet han har vokst opp i. Andre verdenskrig likefullt. Regissøren har heller laget en film som får oss til å stille en rekke moralske spørsmål. Det er denne grensen Taika Wititi tøyer og tester, og med både sjarmerende og humoristiske vendinger, blir de mellommenneskelige forholdene langt viktigere enn filmens historiske bakteppe.

Likevel skal det konkluderes slik at «Jojo Rabbit» er en definitiv elsk-hat-film. Men ikke fordi at filmen har så mye ved seg å hate, rasjonelt sett. Kanskje heller er den så god at den får oss til å stille spørsmål ved oss selv, som for eksempel om det er greit å le så mye av en film som også «finner sted» under andre verdenskrig. Lar jeg meg selv le av en historie som kanskje overskriver annet som har skjedd i samme periode?

Nja. Man bør klare å holde hodet kaldt og tankene to steder samtidig. «Jojo Rabbit» er ikke bare bra fordi den utfordrer, den er bra fordi den tør å se med nye øyne på vante menneskelige situasjoner på en måte som lar campe, absurde og sjelfulle detaljer stå like sterkt som de dramatiske – en balansegang som enten må mestres, eller bare unngås. «Jojo Rabbit» mestret.