Hvis rusbrukere mistenker at de vil møte fordømmelse, tvang eller straff, vil mange vegre seg for å åpne seg. Det gjelder særlig for sporadiske brukere, som kan ha mye å tape på å være ærlige, skriver Thomas Kjøsnes.
Opposisjonspolitikk uten dekning

Forslag til reform møter motstand. Igjen er den basert på feilaktige antakelser

Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil gjøre rusreformen middelmådig. Det er på tide med en evidensbasert ruspolitikk, skriver Thomas Kjøsnes.
Saken er Som regjeringsparti gikk Frp med på rusreform. Etter Frexit varsler de nå kamp mot et sentralt punkt. Partiet frykter at ungdommer ikke lenger skal få reaksjoner mot seg når de blir tatt med narkotika.

Fem gram amfetamin er mer enn hva Fremskrittspartiets Åshild Bruun-Gundersen og Senterpartiets Kjersti Toppe kan tåle å se, men for en som har et rusproblem og bruker halvannet gram om dagen, stiller det seg naturligvis annerledes.

Romsligere grenser for hva man kan påstå er til eget bruk, låner seg lett til å spille på gamle strenger med beskyldninger om «frislipp av narkotika», men utredningen fra regjeringens utvalg er solid, og viser at straff ikke har noen påviselig nytteeffekt. Det er ikke grunnlag for å anse de foreslåtte grensene som noen trussel. Lettvinte anklager er også usolidarisk mot de som rammes av dagens hardhendte politikk.

For å holde seg under dagens grenser, tvinges brukerne til å leve fra hånd til munn, stadig ut for å handle små mengder med ukjent innhold og styrke – ofte i et brutalt marked. De kunne fått mer ro, om de fikk handle for noen dager. Økte grenseverdier var også i sin tid en viktig del av Portugals reform. Lar vi FrP og Senterpartiet få viljen sin om fortsatt lave grenseverdier, vil man legge til rette for at de som har det vanskeligst fortsatt skal fylle fengslene våre. De er jo de som blir hyppigst kontrollert og straffet for slike lovbrudd.

Les også: Slik ble Bent Høie ruspolitikkens norske wonderboy

Meningsløst og skadelig

60 prosent av alle som sitter i fengsel har i dag et rusproblem; halvparten av dem har brukt sprøyter. En del soner for bøter de ikke klarer å betale, men først og fremst for annen kriminalitet for å finansiere sin avhengighet. Salg og vinningskriminalitet er dessverre en uløselig del av forbudspakken. I dag har brukere tvilsom rettssikkerhet for at samfunnet skal kunne slå hardt ned på småsalg, til og med når vi vet at beslag på flere tonn kun har minimal påvirkning på tilgjengeligheten. Ved å gi brukerne litt mer slakk, kan vi trolig sørge for at færre soner helt meningsløse og skadelige fengselsdommer. Vi må kunne innse at superstrenge definisjoner av brukerdoser neppe har noen betydning for rusproblemene i samfunnet.

Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil også ha et ris bak speilet for å true sporadiske brukere, og de prøver å framstille rusreformen som en reform uten noen reaksjoner; at politiet vil stå maktesløse overfor ungdommer som vil gå rundt med lommene fulle av stoff. Det er uredelig: Politiet vil ikke bare forebygge på vanlig vis, beslaglegge og destruere stoffene, men de vil også sette i gang et apparat for å avdekke hjelpebehov. For mindreårige vil foreldre og barnevern bli involvert.

Straffefrihet er altså ikke det samme som ingen reaksjon. Det har ganske stor betydning for en mindreårig at kommune, foreldre og barnevern blir involvert. For andre vil beslag være det mest sviende. Men vi må innse at voksne folk gjør som de vil, uansett.

De aller fleste klarer seg helt fint. De trenger faktisk ikke å møtes med samfunnets aller hardeste virkemidler for å få et tydelig signal. Og så får vi akseptere at signalene ikke alltid blir tatt til følge. Det er deres kropp. Utvalget har uansett rett i at maktbruk og trusler ikke hører hjemme i et hjelpeapparat.

Kontraproduktivt

Det er viktig å påpeke at hvis brukerne mistenker at de vil møte fordømmelse, tvang eller straff, vil mange vegre seg for å åpne seg, selv om tiltaket er bra. Det gjelder særlig for sporadiske brukere, som kan ha mye å tape på å være ærlige. Tvang og mistro vil alltid ha slike ulemper: Man skaper uærlighet, hemmelighold og skam, og driver sårbare mennesker inn i uheldige miljøer, bort fra hjelpen. Det er nettopp derfor ledende medisinske ekspertgrupper anbefaler avkriminalisering.

For noen politikere vil deres visjon om å gå fra straff til hjelp være å tvinge alle uten et rusproblem til å blottlegge underlivet og avlegge urinprøver for å bevise at de er rusfrie, eller tvinge dem inn i behandling under trussel om kriminelt rulleblad. I så fall vil «hjelpen» være enda mer inngripende enn dagens bøter, og brukerne vil gå i skjul. Man vil trolig også få økt bruk av syntetiske stoffer, som kan lure urinprøvene. Det må gjøres helt klart at rusreformens suksess avhenger av at vi klarer å skape rom for gjensidighet, åpenhet og tillit.

Mye av motstanden mot forslaget til reform koker ned til antakelsen om at straffereaksjoner og annen tvang er «forebyggende», og at den stanser utviklingen hos de som enda ikke har et problem. Forskningen viser tvert imot at kontakt med justissektoren har en stemplende effekt som forverrer utviklingen hos de unge. Det går best med de som aldri blir tatt.