«Kirsebærhagen» er en historie om et skifte i været, om elitens fall og en forventningsfull affære. Vi presenteres for Ranévskaja (spilt av Gjertrud Jynge), hennes familie, deres gods og den berømte kirsebærhagen. Situasjonen har imidlertid blitt kritisk ettersom at Ranevskaja har samlet seg opp stor gjeld, og ser seg nødt til å auksjonere bort godset.
Anton Tsjekhov er en av de mest spilte dramatikerne, men stykkene hans ser ikke ut til å miste sin slagkraft av den grunn. Som flere av de innflytelsesrike kunstnerne angriper Tsjekhov evig problematikk gjennom kontemporære bilder. Han problematiserer samfunnets mangel på intrikate strukturer ved å skildre hovmodet og dens uunngåelige fall. Tradisjoner taes oppgjør med, til fordel for nye ideer.
Da hans siste drama, «Kirsebærhagen», ble skrevet i 1903, hadde professor Serebtyakov alt skuffet Vanja, og Konstantin hadde skutt seg selv. Handlingsforløpet i «Kirsebærhagen» er ikke mindre ikonisk.
Det er en gylden balanse i kunsten å sette opp klassisk dramatikk. Å kreve en modernisering vil kunne svekke dramatikerens opprinnelige visjon, mens å tviholde til det ortodokse kan føre til kunstnerisk restriksjon.
Seig Tsjekhov
Stykket innledes med en monolog, etterfulgt av en vågal syklus bestående av presentasjoner og refleksjoner rundt hva det vil si å tilhøre en klasse, og hvorvidt penger avgjør dette. Akten som følger er noe av det mest distanserte vi har sett på lenge.
Vi kan ikke huske sist vi så Tsjekhov seigere. Til og med Liv Ullmanns «Onkel Vanja» (2013) kjentes mørere. Hedda-vinnende husregissør, Johannes Holmen Dahl, instruerer frem stive fremtoninger som tar tid å vende seg til. Det ser ut til at han er mer opptatt av skuespillernes ansikter enn kroppsspråk og stemme.
Tempo øker betraktelig etter pausen, men daler igjen mot slutten. Det er en imponerende, men like fullt frustrerende komposisjon, akkopagnert med klezmer og russisk folk. Enda tempoet øker, forblir det en fremmed distanse mellom oss og scenen. Selv på sitt kjappeste dveles det mellom replikkene, og det oppstår altså ikke noe naturlig samhold hos skuespillerene.
Minimalistiske tilnærminger
Dahl får frem mye bra ut av skuespillerne sine, på tross av deres stive fremtoning. Gjertrud Jynge, Ola G. Furuseth og Eili Harboe må nevnes, der de fanger blikket. Best er riktignok Kjersti Dalseide som er stykkets høydepunkt. Hun mestrer vanskelige blikk, og med små bevegelser bryter hun sjargongen som resten bundet fast i. Det passer perfekt til rollefiguren Varja, som på mange måter er stykkets bankende hjerte.
Det er ikke bare skuespillere som har gått for en minimalistisk tilnærming. Scenograf Nia Damerell har avkledd scenebildet. Røyk og hagelys blir eneste indikasjonen på den euforiske hagen og det praktfulle godset, men det symboliserer også sprukken mur og vissen maling. Det er fint malt frem, og Ane Ledang Aasheims kostymer, som er en blanding av ulike retro stilarter, gir oss et enda tydeligere bilde på gamle penger som på et punkt svinnet hen.
Rebelsk oppsetning
Det er ikke lenge siden Oslo-publikumet sist hadde sjansen til å se Ranévskajas desperate problemløsning, da Hanne Tømta regisserte Tsjekhovs stykke på Torshovteateret (2017).
Teaterhusene bør stille spørsmål til hvorvidt det er nødvendig å sette opp de samme dramaene igjen og igjen. Vi har før etterlyst mer nyskreven dramatikk, men i et genesis er det en fare for at klassikerne glemmes, noe som selvfølgelig ville vært en tragedie.
Som et offentlig støttet teaterhus er Det norske teatret forpliktet til å bevare klassikerne, så vel som å fremme ny dramatikk. Det finnes fortsatt andre klassiske dramatikere enn Tsjekhov, Ibsen og Beckett. Nå som Tømta høsten 2019 fullførte sin Tsjekhov-triologi virker det noe fantasiløst å ta opp stafettpinnen etter at sprinterne har nådd mål.
Det vil ikke si at Dahl ikke rettferdiggjør valg av stykket, for han bruker Tsjekhovs tekst til å fremme en vel så viktig sak. Dahl møter nemlig ikke den litterære kanonen med ærefrykt, og bruker det heller ikke som noe springbrett til å eksprimentere, slik mange andre regissører har gjort før ham. I en tid hvor romaner ofte er kildematerialet og klassikerne skal moderniseres til vi ikke lenger kjenner dem igjen blir Dahls «Kirsebærhagen» nærmest en rebelsk oppsetning.
Ved å strippe alt ned og la skuespillerne hvile på teksten, og ikke omvendt, viser Dahl hvor komplekst et drama kan være. Også i sin reneste form.
Særegent, men uten tydelig strek
Dahl gjør ikke anmelderes jobb lett. Enda stykket aldri kjeder, gir det heller ikke etter for hva vi ønsker, og ofte trenger fra scenekunst. Det er stivt, tregt og vanskelig tilgjengelig.
Det er ikke nødvendigvis nytt hva som gjøres, men det virker på oss annerledes og særegent.
Vi kan beskylde Dahl for å mangle en tydelig signatur, men det er også noe av poenget i en slik oppsetning. Kanskje det er sant som Lars von Trier sa, at det er i begrensingene at den store kunsten oppstår. Ved å fremme teksten, og tone ned resten, vil det forsvinne noe på veien. Dette er trolig et bevisst valg fra det kunstneriske temaet.
Dahl imponerer, samtidig som at han frustrerer. Det i seg selv må sies å være en bragd.
