Regissør Greta Gerwig har siden starten av sin karriere splittet publikum.
Det samme gjaldt da hun endelig tok steget fra manusforfatter og skuespiller til å regissere sin første film alene, som var «Lady Bird» (2017). Kritikerne hennes har beskyldt Gerwig for å være kunstig og platt, mens tilhengere har fremmet henne som en talskvinne for unge lovende.
Med sin tredje spillefilm, «Little Women», taler hun for en annen generasjon, nemlig for de lovende mot slutten av 1800-tallet. Filmen er basert på Louisa May Alcotts bok ved samme navn, og handler om March-søstrene, som alle har sine opp- og nedturer i en brytningstid hvor kvinner begynner å stå opp for seg selv i et mannsdominert samfunn.
Kronglete kronologi
Kvaliteten i Noah Baumbachs filmer ligger sjeldent i manusene (ofte skrevet av ham selv i samarbeid med Gerwig), og Gerwig imponerer heller ikke ytterligere her. Gerwig mestrer ikke den vanskelige kunsten å filmatisere en roman, med den gyldne balansegangen om hvor tro skal man være til kildematerialet.
Filmen er fortalt gjennom en kronglete kronologi, som beveger seg gjennom ulike tidsrom, uten en klar indikasjon på hvor rytmen ligger. Det er for så vidt et spennende grep, men det er utført helt uten finesse. Det hadde vært lettere tilgivelig, hadde bare ikke dialogene vært så stakkato.
Hvorvidt dialogene er tatt ut fra boken, eller om det stort sett er omskrevet, vites ikke, men det vi vet er at dialogene er fonetisk svake.
Gode prestasjoner
Enda Greta Gerwig kunne tatt mer kontroll på klippe-prosessen, viser regissøren til solid instruksjon. Med seg har hun et stjernespekket lag med Saorise Ronan, Laura Dern, Meryl Streep og nykommeren Florence Pugh, for å nevne noen.
De leverer stort sett gode rolleprestasjoner, noe som veier opp for den hakkete dialogen. Særlig de unge er instruert til å sjarmere publikum, noe de gjør, men det skyldes mer deres naturlige spillestil enn karakterutvikling. Manuset hindrer oss i å bry oss om historien før tredje akt, og da er det for sent å bli skikkelig investert.
Det er ingen overraskelse at Laura Dern og Saorise Ronan rører ved sterke følelser, men Gerwig har også fått mye bra ut av Florence Pugh og Emma Watson.
Timothée Chalamet, som var noe av det bedre med «Call Me by Your Name» (2017), men dessverre for dårlig skrevet til å redde «Lady Bird», har enkelte sekvenser i «Little Women» hvor han får vist seg som en fantastisk skuespiller, men han overbeviser oss dessverre ikke som noen bad boy.
Blekt tidsbilde
Et av de mer problematiske aspektene ved «Little Women» er den pyntlige estetikken. Filmen gir ingen følelse av levd liv. I en film om sykdom og pengemangel, kjennes det rart ingen plagg ser ut til å ha vært brukt mer enn den ene gangen.
Vi ønsker et mer realistisk blikk på sen 1800-talls estetikk, og om ikke slitte klær, så i hvert fall lett brukte. Et kriterium for et periodedrama er å bli overbevist om tidsbilde vi får presentert, men etter to timer i Alcotts univers, får vi heller følelsen av å ha gått gjennom en billig rekonstruksjon på et historisk museum.
Mindre personlig, og det merkes
Det er åpenbart at Gerwig har talent for å instruere, men hun mangler et videre blikk. Både «Lady Bird» og «Little Women» forsøker å være sjarmerende og søte, mens resultatet blir heller selvabsorberende og fjollete. Manuset lyder ikke godt, og kronologien mangler eleganse.
På tross av dette er fortsatt «Little Women» bedre enn «Lady Bird». Det kan være at denne filmen er bygget på et bedre kildematerialet, eller at «Lady Bird» rett og slett ble for personlig. Gerwig sliter fortsatt med det tekniske, men med et så godt lag foran kameraet, lykkes hun fortsatt med å filmatisere den kjente romanen til en innholdsrik og tidvis rørende fortelling.
Gerwig kan regissere, men hun skulle nok leid inn en annen manusforatter og jobbet under en strengere produsent.
