I 2018 ga Linn Skåber ut boken «Til ungdommen», en samling fiktive monologer basert på intervjuer med norsk ungdom. Nå har boken blitt dramatisert og satt opp på Centralteatret.
Regissør Mattis Herman Nyquist har valgt ut monologer om ungdomsproblematikk, som ensomhet, usikkerhet og forelskelse. Monologene fremføres av fem unge skuespillere, som alle gjør solide prestasjoner. Scenografien er nydelig og alt veves sammen av en klar regi. Derfor er det synd at essensen, teksten, ikke treffer hardere.
Glemmer det essensielle
Scenebildet tilfører ikke mer enn det som er ytterst nødvendig: En knute av neon-lys som heises opp over ungdommene. Fem skuespillere kommer ut i naturlig påkledning, og skal representere den unge generasjonen. De har fått i oppdrag å fremføre de vanskelige tenårene, men dessverre blir det åpenbart at det ikke er de selv som har skrevet manuset.
Stykket er stramt strukturert. De er alle gitt monologer som handler om alt fra homofili til seksuelt overgrep. Mellom monologene blir vi presentert korte, nesten uferdige scener, hvor flere av skuespillerne bidrar. Det er noe kunstig ved disse mellompartiene, men til gjengjeld finnes det også monologer som treffer en nerve.
Men hvorfor er de så sjeldne? Gjennomgående savnes en treffende, mer nærliggende ungdommelighet, samt realistisk hverdagsproblematikk.
Slik også «Skam» (2015) skulle bekjempe fordommer, prøver også «Til ungdommen» å innlemme ethvert mulig scenario en ungdom kan oppleve. Men denne gang helt utenom det hverdagslige, som for mange vil være det mest essensielle. Vanskelighetene vi får tildelt er heller belærende enn gjenkjennelige og treffer dessverre et hode høyere enn de som står på scenen.
Monoton instruksjon
Skuespiller-ensemblet består av tre gutter og to jenter. Noen har fått mer å arbeide med enn andre, men alle får vist seg i løpet av forestillingen. Enda skuespillet er solid, blir det noe monotont når samtlige er instruert likt. Usikkerheten er karakteristisk for ungdommen, men samtidig blir hele stykket litt vel usikkert.
En som skiller seg ut, er Ines Høysæter Asserson, som flere vil kjenne igjen fra «Harajuku» (2018). Hun er gitt to monologer, og har et spesielt kaliber. Uten å gjøre altfor mye ut av seg, stjeler hun showet, og viser til god timing tross manusets ofte rytmiske passasjer.
Kometen Jon Ranes, kjent fra rapgruppen Undergrunn og filmen «Ut og stjæle hester» (2019), viser til utvikling. Det ser ut til at han har latt seg inspirere av Emil Johnsen, og står på et punkt helt alene på scenen. Enda teksten kunne vært bedre, imponerer han med sårhet i blikk og stemme, men også her blir instruksjonen noe monoton.
Billig manipulasjon
Men musikken, komponert av Ranes, viser seg tidlig å være et problem. Endelig kommer den ungdommelige medvirkningen, men dessverre på feil sted.
Å tilføre musikk til et teaterstykke er sjeldent helt nødvendig, og «Til ungdommen» blir intet unntak. Forsøksvis manipulerer musikken frem følelser som teksten fint burde klart å mane frem selv. Det ender i at begge gjør hverandre en bjørnetjeneste.
«Til ungdommen» er videre full av slike billige triks som heller blir irriterende enn dyptsittende. Vi blir dessverre aldri helt oppslukt i ungdommens univers, selv om det er nettopp det stykket så sterkt prøver å oppnå.
Gir ikke varige inntrykk
På tross av dette, styrker scenograf Øyvind Wangensteen stykket betraktelig med sin enkle, men tungtveiende scenografi. Det er i seg selv et kunstverk som taler for hvorfor kunsten er god. På sitt beste så taler den mye bedre enn ordene; scenografien alene gir et bedre innblikk i hva det vil si å være ungdom, enn det bearbeidelsen av Skåbers kritikerroste tekster evner å si med ord.
Det er mange kvaliteter i «Til ungdommen». Ines Høysæter Asserson har et stort talent, og Jon Ranes viser stort potensiale som skuespiller. Men teksten er fortsatt ikke sterk nok til at stykket gir varige inntrykk. Det blir tidvis altfor alvorlig til at det blir gjenkjennelig. Søkt. En gutt kan for eksempel ikke sitte alene på en fredagskveld uten videre grunn, han må ha mistet faren sin to måneder tidligere.
Vi legger ikke skylden på Linn Skåber, kanskje heller utvalget tekster Nyquist har tatt i bruk. «Til ungdommen» består av flere gode segmenter, men det er usikkert for oss hvorvidt stykket vil treffe målgruppen. Tross ungdommelig medvirkning, som gjennom Ranes musikkomposisjoner, virker oppsetningen i det hele heller som en voksen persons utforskning av en glemt tid, enn ærlige monologer fra målgruppens jevnaldrende.
Det kler jo tittelen «Til ungdommen». Men vi skulle nok heller sett mer «fra».
