Trippelutstillinger fra Kunstnerforbundet er noe vi etter hvert begynner å bli vant til, men på ingen måte blir lei av. I nyeste iterasjon har det blitt plass til to tegnere og en treskjærer i forbundets utstillingssaler. De er alle godt etablerte kunstnere, anerkjente på eget felt, og med spennende kunstnerskap i bagasjen. Lista ligger altså høyt.
Når en institusjon viser tre utstillinger så tett som det Kunstnerforbundet gjør, er det nesten umulig å ikke begynne å lese dem opp mot hverandre. Å finne slike overbærende tema og metaforer kan fort oppleves både flytende og lite produktiv, men det er likevel en ting som utover all tvil forener de tre: Den tydelige kjærligheten og kjennskapen til eget medium og håndverk.
Linjer som rom og prosess
Mette Stauslands tegninger utforsker arkets rom i seg selv, både i fysisk og tidsmessig utstrekning. De enkle linjene og strukturene nærmest velter seg rundt mellom rammene, og streken virker å ta opp kampen med egen rolle som «tegning-i-ramme». Samtidig florerer det med gamle linjer, visket ut og tegnet opp igjen, som et minne over lange og ekspressive prosesser. Alt er synliggjort, og alt presenteres som en del av det endelige resultatet.
I galleriets andre etasje finner man en serie nye tegninger av Lars Strandh. Strandh, som tidligere er mest kjent for sine malerier, utforsker gjennom denne svært stramme serien pennestrøkets evne til subtile spor av prosess og dynamikk, selv i et så minimalistisk formspråk som dette. Hver tegning er tegnet med linjal, bestående av i utgangspunktet kun to farger, og i samme, konsekvente rektangulære format. Resultatet av denne prosessen er at i hvert av bildene skinner den penneførende hånden godt igjennom, og leverer et overraskende dynamisk resultat. Det hele er rytmisk, kalkulert, men likevel med et bakteppe av noe utøvende og menneskelig.
Alle tre kunstnerne snakker godt med eget medium. Alle tre har kvaliteter, subtiliteter og brilliante øyeblikk. Likevel er det en av dem som helt tydelig skiller seg fra de øvrige to.
Flerdimensjonal historiefortelling
For der Strandh og Stausland virker å trå tilbake og la selve mediet trå frem som et vitnesbyrd av egen prosess og språklighet, trer Erlend Leirdal videre og ut i en overflod av historiefortelling, melankoli, politisk aktivisme og umiddelbar kunstnerisk formidling. Resultatet blir at der de to tegnerne står i fare for å miste noe av den umiddelbare publikumskontakten, griper Leirdals trearbeider virkelig tak i deg, uten å kompromittere verken materialforståelse eller presentasjon,
Det er en kjent floskel at kunstnere mener at kunsten deres «taler for seg selv», og dermed ikke trenger nærmere forklaring. I svært mange av tilfellene er dette en relativt håpløs påstand, da verkene stort sett snakker et språk som er forbeholdt et smalt og kompetent felt. Leirdals genistrek, utover den enorme materielle kompetansen han tydelig innehar, er at han virker å bruke alle tenkelige kontaktflater med publikum for å nettopp formidle disse historiene. Verkenes titler er tilgjengelige og poetiske, materialvalget er rikt på fortellinger i seg selv, samtidig som kontrastene og sammenstillingene av de frittstående enkeltverkene skaper gjenkjennelige tablåer. Hele utstillingen føles som en varm, men sår oppvekstroman fra en kystbygd et sted i Trøndelag, møysommelig skåret i tre.
Formmessig er Leirdals arbeider til tider paradoksale. De er rene, enkle, nærmest minimale i sin umiddelbare fremtoning, men ved nærmere ettersyn fremstår de som både taktile og med en varm og personlig utstråling. Man kan nesten føle kunstnerens verktøyføring, det være seg med fil eller motorsag. Ofte er materialet blottlagt og nakent, andre ganger lett behandlet, som for å la treverkets egne personligheter skinne gjennom.
Fra sildesjø til vindmøllepark
Totalt teller ikke utstillingen, som har fått navnet «Heime», mer enn sju verk. Verket som har gitt navn til utstillingen, og som nok må sies å fremstå som et hovedverk her, består i all sin enkelhet av tre meter med gulvplanker fra den gamle døveskolen i Trondheim. Til denne skolen kom det barn fra hele det nordenfjeldske området, og den ble et hjem for dem alle – på godt eller vondt. Gulvplankene er skåret ut i myke kurver, som et minne om draperingene i en gardin, og som et minne om en enkel og hjemlig tilhørighet. Det harde treet og de myke formene, allusjonene og materialet – alt smelter her sammen til en symbiotisk fortellerstemme.
Det samme gjelder de fleste verkene, enten det er et utsnitt av en glødende rød seisjø, sølvblanke sildeskjell eller teakoljet rest-ved med form av gamle møbler og den klingende tittelen «Dei sa han hadde vore i tropene».
Et verk som likevel skiller seg ut i form av narrativ, er et stort veggarbeid i furu som slynger seg over veggen. De lange linjene er hentet fra gps-målinger av fuglelivet rundt en vindkraft-park utenfor Trondheim, målt i frykt for at vindmøllene skal gå utover dyrelivet i området. Verkets tittel er i så forstand både poetisk og nedslående; «Nokre av dei siste turane».
For melankolien i det gamle vil fort strekke seg inn i nåtiden når en innser hvor fort ens hjemlige natur er i ferd med å forsvinne.
