Av høy kvalitet

Erlend Leirdal skjærer gjennom som en av de ypperste historiefortellerne akkurat nå

For tiden huser Kunstnerforbundet tre ulike utstillinger med kunstnerne Mette Stausland, Lars Strandh og Erlend Leirdal. Alle utstillingene er av høy kvalitet, men trearbeidene til Leirdal skiller seg utvilsomt ut som høydepunktet. (Foto: Kunstnerforbundet.)
For tiden huser Kunstnerforbundet tre ulike utstillinger med kunstnerne Mette Stausland, Lars Strandh og Erlend Leirdal. Alle utstillingene er av høy kvalitet, men trearbeidene til Leirdal skiller seg utvilsomt ut som høydepunktet. (Foto: Kunstnerforbundet.)
Kunstnerforbundet leverer nok en solid trippelutstilling, men denne gangen med et klart og tydelig høydepunkt, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Kunstnerforbundet er aktuell med tre nye utstillinger med Mette Stausland, Lars Strandh og Erlend Leirdal. Utstillingene står fram til 23. februar.

Trippelutstillinger fra Kunstnerforbundet er noe vi etter hvert begynner å bli vant til, men på ingen måte blir lei av. I nyeste iterasjon har det blitt plass til to tegnere og en treskjærer i forbundets utstillingssaler. De er alle godt etablerte kunstnere, anerkjente på eget felt, og med spennende kunstnerskap i bagasjen. Lista ligger altså høyt. 

Når en institusjon viser tre utstillinger så tett som det Kunstnerforbundet gjør, er det nesten umulig å ikke begynne å lese dem opp mot hverandre. Å finne slike overbærende tema og metaforer kan fort oppleves både flytende og lite produktiv, men det er likevel en ting som utover all tvil forener de tre: Den tydelige kjærligheten og kjennskapen til eget medium og håndverk.

Både Mette Stausland og Lars Strandh arbeider begge med tegning, og begge viser en tydelig kjærlighet og kjennskap til eget medium og håndverk. Her ser vi verk av Mette Stausland. (Foto: Kunstnerforbundet.)

Linjer som rom og prosess

Mette Stauslands tegninger utforsker arkets rom i seg selv, både i fysisk og tidsmessig utstrekning. De enkle linjene og strukturene nærmest velter seg rundt mellom rammene, og streken virker å ta opp kampen med egen rolle som «tegning-i-ramme». Samtidig florerer det med gamle linjer, visket ut og tegnet opp igjen, som et minne over lange og ekspressive prosesser. Alt er synliggjort, og alt presenteres som en del av det endelige resultatet. 

I galleriets andre etasje finner man en serie nye tegninger av Lars Strandh. Strandh, som tidligere er mest kjent for sine malerier, utforsker gjennom denne svært stramme serien pennestrøkets evne til subtile spor av prosess og dynamikk, selv i et så minimalistisk formspråk som dette. Hver tegning er tegnet med linjal, bestående av i utgangspunktet kun to farger, og i samme, konsekvente rektangulære format. Resultatet av denne prosessen er at i hvert av bildene skinner den penneførende hånden godt igjennom, og leverer et overraskende dynamisk resultat. Det hele er rytmisk, kalkulert, men likevel med et bakteppe av noe utøvende og menneskelig. 

Annonse

Alle tre kunstnerne snakker godt med eget medium. Alle tre har kvaliteter, subtiliteter og brilliante øyeblikk. Likevel er det en av dem som helt tydelig skiller seg fra de øvrige to.

Med sin fantastisk evne til å fortelle historier, skiller tstillingen til Erlend Leirdal seg ut som høydepunktet på Kunstnerforbundet. (Foto: Kunstnerforbundet.)

Flerdimensjonal historiefortelling

For der Strandh og Stausland virker å trå tilbake og la selve mediet trå frem som et vitnesbyrd av egen prosess og språklighet, trer Erlend Leirdal videre og ut i en overflod av historiefortelling, melankoli, politisk aktivisme og umiddelbar kunstnerisk formidling. Resultatet blir at der de to tegnerne står i fare for å miste noe av den umiddelbare publikumskontakten, griper Leirdals trearbeider virkelig tak i deg, uten å kompromittere verken materialforståelse eller presentasjon, 

Det er en kjent floskel at kunstnere mener at kunsten deres «taler for seg selv», og dermed ikke trenger nærmere forklaring. I svært mange av tilfellene er dette en relativt håpløs påstand, da verkene stort sett snakker et språk som er forbeholdt et smalt og kompetent felt. Leirdals genistrek, utover den enorme materielle kompetansen han tydelig innehar, er at han virker å bruke alle tenkelige kontaktflater med publikum for å nettopp formidle disse historiene. Verkenes titler er tilgjengelige og poetiske, materialvalget er rikt på fortellinger i seg selv, samtidig som kontrastene og sammenstillingene av de frittstående enkeltverkene skaper gjenkjennelige tablåer. Hele utstillingen føles som en varm, men sår oppvekstroman fra en kystbygd et sted i Trøndelag, møysommelig skåret i tre. 

Formmessig er Leirdals arbeider til tider paradoksale. De er rene, enkle, nærmest minimale i sin umiddelbare fremtoning, men ved nærmere ettersyn fremstår de som både taktile og med en varm og personlig utstråling. Man kan nesten føle kunstnerens verktøyføring, det være seg med fil eller motorsag. Ofte er materialet blottlagt og nakent, andre ganger lett behandlet, som for å la treverkets egne personligheter skinne gjennom.

Hele utstillingen til Erlend Leirdal føles som en varm, men sår oppvekstroman fra en kystbygd et sted i Trøndelag. (Foto: Kunstnerforbundet.)

Fra sildesjø til vindmøllepark

Totalt teller ikke utstillingen, som har fått navnet «Heime», mer enn sju verk. Verket som har gitt navn til utstillingen, og som nok må sies å fremstå som et hovedverk her, består i all sin enkelhet av tre meter med gulvplanker fra den gamle døveskolen i Trondheim. Til denne skolen kom det barn fra hele det nordenfjeldske området, og den ble et hjem for dem alle – på godt eller vondt. Gulvplankene er skåret ut i myke kurver, som et minne om draperingene i en gardin, og som et minne om en enkel og hjemlig tilhørighet. Det harde treet og de myke formene, allusjonene og materialet – alt smelter her sammen til en symbiotisk fortellerstemme. 

Det samme gjelder de fleste verkene, enten det er et utsnitt av en glødende rød seisjø, sølvblanke sildeskjell eller teakoljet rest-ved med form av gamle møbler og den klingende tittelen «Dei sa han hadde vore i tropene». 

Et verk som likevel skiller seg ut i form av narrativ, er et stort veggarbeid i furu som slynger seg over veggen. De lange linjene er hentet fra gps-målinger av fuglelivet rundt en vindkraft-park utenfor Trondheim, målt i frykt for at vindmøllene skal gå utover dyrelivet i området. Verkets tittel er i så forstand både poetisk og nedslående; «Nokre av dei siste turane». 

For melankolien i det gamle vil fort strekke seg inn i nåtiden når en innser hvor fort ens hjemlige natur er i ferd med å forsvinne. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar