Dag Johan Haugerud, kanskje best kjent som forfatter, har de siste årene gjort seg bemerket som en regissør å følge med på. Haugerud har brukt filmmediet til å fremme virkemidler som er vanskelig å få frem i litteratur, men glemmer fortsatt ikke litteraturens særtrekk. Fjorårets «Barn» (2019), som nominerte ham til Subjekt-prisen, viste seg å være en av de mest ambisiøse norske filmene i nyere tid. Der traff han både en politisk nerve, samtidig som han sa noe essensielt om mellommenneskelige relasjoner.
Hans nye film, «Lyset fra sjokoladefabrikken» (2019) er månedens film på Cinemateket, som vel også betyr at den ikke har fått vid kinodistribusjon. Novellefilmen, med en spilletid på 65 min, ble spilt inn før «Barn», og er på så måte en forgjenger til den kritikerroste filmen. Hans nye film er langt ifra like ambisiøs som tidligere prosjekter, og når heller ikke opp til det samme nivået som debuten «Som du ser meg» (2012) og «Barn».
Lett gjennomskuelig struktur
Historien skildrer en venninnegjeng som skal skrive sang til et bryllup, men som vi kjenner fra Haugeruds tidligere filmer er dette bare et bakteppe for føre rollefigurene sammen, slik de kan vikles inn i misforståelser og fiffige problemstillinger.
Filmen er presentert som en musikal i fem deler, og tar i bruk musikk komponert av Aleksandr Skrjabin, Lalo Schifrin, Claude Vivier og Ravel. Musikal er i beste fall misledende, ettersom dette til nød kan kalles en musikkfilm.
Manuset er stort sett godt utformet, men vi får på følelsen av at han ikke har så mye på hjertet, enda det er nok å fortelle. Filmens dialoger er fine, riktignok litt kunstige, men det fungerer innad Haugeruds underfundige univers, der hverdagsproblematikk ser ut til å prege det mellommenneskelige langt mer enn det vanligvis gjør i den virkelige verden.
Strukturen er i midlertid svak. En god struktur kan redde en dårlig historie, men det er vanskeligere for en historie å redde en halvhjertet struktur. Haugerud har det med å slite strukturelt. Fundamentet står støtt, men det rakner i kantene. Resultatet er ikke godt nok polert, og blir dessverre lett gjennomskuelig fremfor å forføre oss, slik en god struktur skal klare.
Små variasjoner
Slik også mange andre kunstnere har gjort før ham, bruker Haugerud et begrenset, og forholdsvis tryggere, format til å utvikle seg. Flere av filmens mest interessante grep vet vi nå ble perfeksjonert i «Barn». Han arbeider gjennom lange tagninger, uten å miste fokus. Det utvikles et behagelig filmspråk, med sterke farger og lite utfordring, men det er også naivt og tidvis flatt.
Det samme gjelder skuespillerne. De får alle vist seg både såre og humoristiske, men det mangler en utvikling. De er skrevet for likt og handlingsmønstrene begynner etterhvert å kjede. Haugeruds manus er full av morsomheter og små stikk, men ettersom variasjonene er så små drukner det bort i skuespillernes kunstige interaksjoner.
Birgitte Larsen viser seg fortsatt fra sin beste side, og tilfører noe ekstra til filmen. Det samme gjør for så vidt også Andrea Bræin Hovig, men rollen er svakt skrevet, noe som påvirker inntrykket av skuespillet hennes. Særlig ille er det da Haugerud har skrevet inn et totalt unødvendig parti til henne, som omhandler FRP og flyktningkrisen.
Ikke et fullstendig verk
Enda «Lyset fra sjokoladefabrikken» er fornøyelig er den også intetsigende. Filmen er heller en øvelse enn et fullstendig verk. En fin øvelse riktignok, men også en lett forglemmelig en. Det blir ikke sagt noe av verdi, og de grepene som fascinerer har han gjort bedre, både før og siden. Det gjøres et forsøk på det sofistikerte, men når strukturen svikter faller resten med.
Formatet kunne tillatt regissøren å lage en komprimert film full av essens, men når manuset ikke byr på noen interessante problemstillinger er det lett å forstå hvorfor filmen ikke har fått videre distribusjon, tross regissørens store navn.
Som en etappefilm lykkes Haugerud i mye, men som et frittstående verk mislykkes han i skape noe stort.
