«Flukten over grensen» er regissør Johanne Helgelands spillefilmdebut, og med mange gode kvaliteter, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)
En høyst relevant krigsfilm

Barnefilmen som drar dagsaktuelle paralleller til en historisk krig. Dette gjør regissøren helt rett i

Med virkningsfulle grep, gjør Johanne Helgeland krigsfilm til noe vesentlig. God er også nyanseringen av ondskap, og skildringen av gjerningsmennene som flerdimensjonale, fremfor svartmalte, som ofte ellers i familiefilmer, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Flukten over grensen» er basert på Maja Lundes kritikerroste barn- og ungdomsbok. Filmen premierer fredag 14. februar.

Maja Lundes kritikerroste roman, «Over grensen» (2012), har blitt filmatisert av regidebutanten Johanne Helgeland. Filmen har fått tildelt den mer dramatiske tittelen «Flukten over grensen» og er laget for en yngre målgruppe. Med «Flukten over grensen» tar Helgeland på seg en viktig oppgave, nemlig å informere eldre barn om uretten begått mot jøder under andre verdenskrig.

Filmen er kanskje ment for et yngre publikum, og lover med eget slagord på reklameplakater over hele byen at «du er aldri for ung til å utrette en forskjell». Det er et fint budskap, og forblir mer enn bare gimmick. På sitt beste leverer filmen mer enn hva den lover, med sine gode spenningstopper og et nyansert blikk.

Dette er med på å veie opp for verkets svakheter.

Det er lett å se moderne migrasjonspolitikk i historien til de jødiske barna, som ser seg nødt til å flykte til Sverige om de skal unnslippe en skjebne i konsentrasjonsleirene, skriver Subjekts anmelder.

Eventyrlig, uten å avfeie alvoret

Vi blir presentert for et klassisk fluktdrama, der rollefigurene sårt får erfare at de ikke kan stole på noen. Historien innledes med en godt utført prolog, der en eldre kvinne beretter om hva hun alltid kommer til å huske, som i historiens budskap er synonymt med hva vi lærer vi aldri skal glemme: Nazismens blomstring, jødehat og mannen som startet det hele. 

Dette er ikke en film om den eldre Gerda, men den unge (spilt av Anna Sofie Skarholt). Sammen med broren Otto (spilt av Bo Lindquist-Ellingsen), blir hun kastet ut i flukt, hvor hun må hjelpe to jødiske barn (spilt av Samson Steine og Bianca Ghilardi-Hellsten) over svenskegrensen.

Vi har sett krig gjennom barns øyne før, men det er sjeldent nok til at det forblir et spennende perspektiv.

Krigen blir skildret gjennom en eventyrlig flukt, uten å avfeie alvoret. Fortellingen låner mye fra eventyret om Hansel og Grete, Narnia og De tre musketerer. Det hender referansene blir litt vel påfallende, men det gir noe fabelaktig til filmen.

«Flukten over grensen» låner mye fra eventyr som «Narnia» og «Hansel og Grete». Enkelte sekvenser blir vel åpenbare, men det gir også noe drømmende til filmen, som kler historien, skriver Subjekts anmelder.

Viktig budskap

Det er tydelig at regissøren vil noe mer med filmen enn å skildre hendelser drøye 80 år tilbake i tid. Politiske ytringer skinner gjennom dialogene, og uten å dra sammenligningen for langt, trekker Helgeland inn moderne problemstillinger som migrasjonspolitikk og radikalisering av unge. Like viktig er nyanseringen av ondskap, og skildringen av gjerningsmennene som flerdimensjonale mennesker, fremfor svartmalte skikkelser, som ofte kan være tilfellet i familiefilmer. 

For et yngre publikum er dette både en spennende og trolig en tankevekkende film. Helgeland og manusforfatter Maja Lunde går inn i dype temaer, men kunne fortsatt sagt mer om konsekvensen av hva som skjer dersom de to jødiske barna blir tatt.

Bilder fra dødsleirene blir kanskje litt hard kost for de yngste, men det kunne blitt informert om hvor de ble deportert, eller mer om hvorfor. 

Av de fire barna er Bo Lindquist-Ellingsen gitt den mest interessante rollen, som reflekterer rundt hvorfor noen barn ender med å radikaliseres, på tross av familiens politiske standpunkt, skriver Subjekts anmelder.

Ikke uten svakheter

Tross nevneverdige bragder er ikke filmen uten mangler.

Det er ofte noe klønete ved utførelsen. Lyden sitter ikke alltid slik den burde, og det hender skuespillerinstruksjonen faller gjennom.

Fortellingen har også det med å gjenta seg, noe som gjør filmen forutsigbar. Dessuten mangler den særegenhet. Enda «Flukten over grensen» er ment for en yngre målgruppe, er det lov å forvente en tydeligere signatur. 

Vi husker riktig nok på at det er en debutant som står bak, og det endelige resultatet er solid. Til neste gang vil vi nok ønske oss en klarere retning i filmspråket, men vi lover å se den.

Lett å like

Med sin første spillefilm har Helgeland skapt en en viktig film for en målgruppe som sart trenger gode fortellinger, og som fremmer mer enn bare klissete moral. 

«Flukten over grensen» er en lett film å like, med et sterkt budskap som for mange vil være like relevant i dag som det var på 1940-tallet.

Det er langt mellom de virkelig gode barne- og familiefilmene, men «Flukten over grensen» gjør det kortere mellom forrige og neste.