«Monos» er kanskje ikke hva vi hadde håpet, men fortsatt en film vi ikke ville vært foruten å se. (Foto: Presse.)
Ujevn seier

Mesterlig teknikk redder et halvhjertet manus

«Monos» har blitt hyllet siden premieren, og det er lett å skjønne hvorfor, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Monos» har premiere på norske kinoer 21. februar.

Alejandro Landes’ «Monos» (2019) har fra premieren i Sundance blitt lovpriset som et mesterverk, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Ikke bare er «Monos» et innsiktsfullt verk om geriljaens barnesoldater; det er også en film med så soleklare tekniske styrker at det blir vanskelig å ikke kaste seg på bølgen og prise resultatet. 

Landes andre spillefilm tar et dypdykk ned i et miljø som få har innblikk i. Flere filmer har angrepet samme tematikk, men sjeldent har vi sett det vanskelige temaet bli så mørk og tilsynelatende realistisk portrettert som her. 

Vi følger gruppen Monos, som har fått i oppgave av en overordnet organisasjon å passe krigsfangen Sarah Watson (spilt av Julianne Nicholson), samt en melkeku ved navn Shakira. Med dette enkle utgangspunktet kastes vi inn i en dyster reise inn til mørkets hjerte.

«Monos» angriper betent tematikk på et modig vis. Filmen er mørk og vanskelig, uten å bli spekulativ eller manipulativ, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)

Mesterlige miljøskildringer

Reisen begynner oppe på viddene, hvor ungdommene er stasjonert. Her, i et tåkete landskap, hvor natur møter mosebelagte ruiner av betong, gjemmes krigsfangen. Soldatene er alle er gitt forskjellige kodenavn, som Rambo, Ulv og Lady. Vi får lite inntrykk av hvem enkeltpersonene er, men får et godt innblikk i gruppedynamikken som skal gjennom flere prøvelser.

Det blir fort klart for oss at vi nå vitner et fotoarbeid i verdensklasse. Miljøskildringene er utforskende, men på samme tid skarpsynte. Fotograf Jasper Wolf dveler ved detaljene og lar seg fascinere av ungdommenes uferdige ansikter. Best er det når han eksprimenterer med lyskilder, uten å la det bli for utprøvende. 

Det ser ut til at han har latt seg inspirere av mange slags stilarter, for enda filmen er skutt digitalt, fester fotoet seg et sted i mellom Pier Paolo Pasolini og Andrei Tarkovskij.

Filmen åpner i et sør-amerikanse fjellområde. Her, hvor ungdommene er omgitt av rå natur og ruiner av betong, spiller filmen ut sine beste scener, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)

Manus og skuespill

Landes viser til solid regi, og er en god instruktør, men verket blir ikke fullendt av den grunn. Sammen med Alexis Dos Santos har han utviklet et noe rotete og retningsløst manus. «Monos» er innsiktsfull som bare det, men ideene er for mange i forhold til løsninger, og formidles dessverre uten fungerende rytme.

Vi ledes etter hvert ned fra fjellene og ut i jungelen. Noe av magien forblir oppe på viddene, hvor sekvensene i jungelen minner for mye om ting vi har sett før. Dette legger ikke Landes noe skjul på, ettersom det er tydelige referanser til både «Fluenes herre» (1954) og «Apokalypse Nå!» (1979).

Ettersom filmen presenteres som en reise, savner vi en klarere destinasjon og muligens en tydeligere intensjon. Regien er fortsatt god, og skuespillerne er overbevisende. Kledd i svette klær og møkkete ansikter er det lett å tro på situasjonen deres, som igjen er en gjev kvalitet. 

Landes har pakket inn referanser til flere kjente verk. Dette gir noe personlig til filmen, men drar oss også ut av det forholdsvis realistiske universet, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)

Friskt resultat 

«Monos» er en åpenbar seier for Landes, men filmen er på ingen måte perfekt. Manuset er stykket opp, dessuten fungerer sjeldent overgangene. Det frustrerer når det så lett kunne vært annerledes, hadde han bare spart seg for noen ideer, og heller fokusert på de virkelig gode.

Han seirer kanskje ikke strukturelt, men det finnes fantastiske grep, da særlig fotoet som er tidvis nesten makeløst. Resultatet er friskt og bevegende, og øker nysgjerrigheten på hvem Landes kan bli som filmskaper. For med et perfeksjonert manus og en strammere klipp, kunne «Monos» vist seg å være et sant mesterverk.

«Monos» er kanskje ikke hva vi hadde håpet, men fortsatt en film vi ikke ville vært foruten.