En av forestillingene hun reagerer på er Ulf Nilsengs «Gloryhole», med sin nakhenhet og blotting av penis og rumpe. Nilsengs stykke fikk 1.2 millioner av Kulturrådet og er en del av en trilogi som til sammen har fått over 3 millioner i støtte. Nilseng sier i et radioinnslag i NRK at forestillingen ikke handler om penisen hans, men om kjærlighet, nærhet, kropp og ytringsfrihet, og oppfordrer politikere til å ikke dømme kunst de ikke har sett.
Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, mener denne typen kunst er uforsvarlig bruk av skattebetalernes penger og at dagens ordning med utdeling av midler gjennom Kulturrådet bør stilles spørsmål ved. Som et alternativ til den nåværende ordningen foreslår hun en folkejury.
– Kulturrådets tildelinger i dag er milevis unna folk flest, i den forstand at det deles ut millioner til ytterst smale prosjekter, sier Hjemdahl til Subjekt.
Mener markedet vil sikre kunstnerisk kvalitet
– Hvis staten først skal gi uhjelp til kunst og kultur, så mener jeg at det bør være et breddeprosjekt fremfor et eliteprosjekt, sier Hjemdal.
Politikeren understreker at forslaget om å erstatte dagens kunstutdannede jury med en folkejury kun er en idé hun luftet og ikke noe som er vedtatt av FrPs stortingsgruppe. Det er likevel noe hun vil ta med seg videre når saken drøftes i partiet.
– I utgangspunktet mener FrP at kunst- og kulturlivet bør overlates til markedskreftene i langt større grad enn i dag. Det vil si at Kulturrådets rolle ville blitt minsket betraktelig, sier Hjemdal.
Hun mener at dersom man hadde gått inn for å overlate kulturen til markedet, ville det hele organisert seg selv. Hjemdahl sier videre at markedskreftene i størst grad ville bidratt til å sikre kunstnerisk kvalitet, og at den kunsten som ville overlevd var den kunsten som folk ville ha.
Frykter inhabilitet
– Hvis man først skal beholde et Kulturråd, så tror jeg en folkejury ville gjort en god jobb, sier Hjemdahl til Subjekt.
Hun tror ikke det ville vært noe vanskeligere å organisere en folkejury enn dagens juryordning og hevder at flere kunstere har uttrykket bekymring over at det danner seg miljøer i Kulturrådet bestående av få kunstnere som gir hverandre utsmykningsoppdrag og stipender. Noe hun tar på alvor og synes er uheldig.
– Når Kulturrådet skal dele ut penger etter «objektive og faglige kriterier», er jeg redd dette ofte kun er fine ord. Selv i kunstlivet er det delte og ulike meninger om hvem og hva som skal få pengestøtte, sier hun.
– Men er ikke kunst som innebærer kroppsvæske og kjønnsorganer også en del av ytringsfriheten?
– Ingen som jeg vet om har tatt til orde for å forby kunst som innebærer kroppsvæsker, kjønnsorganer eller penetrering, sier hun.
– Folkejuryen finnes allerede
Hjemdal har også utfordret kulturminister Abid Raja på dette området. Han mener at politikere skal ha armlengdes avstand fra fordelingen av Kulturrådets midler, en metafor for avstand mellom kunsten og politikerne for å sikre blant annet ytringsfrihet etter andre verdenskrig.
– For noen kan sikkert Kulturrådet fremstå som elitistisk. Men at mer enn 300 personer fra hele landet fordeler Kulturrådets midler etter prinsippet om armlengdes avstand fra oss politikere, mener jeg er et solid og velfungerende system som samtidig ivaretar faglige hensyn, sier Raja til Subjekt.
– I tillegg er det sånn at den jevnlige utskiftningen av utvalgsmedlemmene gjør at bestemte kunstsyn aldri får feste seg. For kunsten er i kontinuerlig utvikling, og de rette til å se potensialet i fremtidige kunstprosjekter er nettopp kunstnere selv. Ikke vi andre. Vi må også huske på at Silje Hjemdal baserer sitt forslag på noen veldig få av nærmere fem tusen tildelinger til kunst- og kulturprosjekter i hele landet, fortsetter Raja.
Til spørsmålet om han tror at en folkejury ville sikret kunstnerisk kvalitet svarer han at den på en måte finnes ute i markedet allerede. Han sier at hvis han kan vise hva han mener er kunsterisk kvalitet ved å kjøpe et kunstverk av en kunstner, eller lese bøker han synes er interessante, invitere en kompis eller familien på teater, eller diskutere en ny bok han har lånt på biblioteket med naboen.
– Da er du en del av folkejuryen, sier Raja, og fortsetter:
– Mens Kulturrådet tar seg av de kunstfaglige vurderingene i fordeling av offentlige midler til kunst, kan vi andre stå klare til å ta imot kunsten når den er produsert.
– En folkejury mangler kompetanse
Billedkunstner Fredrik Wiig Sørensen mener det er en dårlig ide å la «folk flest» avgjøre hvem som får pengestøtte. Han er likevel opptatt av at folket bør sitte igjen en viss følelse av at kunsten det gis støtte til er relevant for dem, og ikke kun for de «innviede».
– Stoler du på at Kulturrådets vurderinger av hvem som skal få pengestøtte sikrer kunstnerisk kvalitet?
– Så lenge Kulturrådet er i stand til å rettferdiggjøre sine avgjørelser på en grundig og overbevisende måte, så har jeg som regel tillit til deres vurderinger. Jeg oppfatter ikke pengebruken til Kulturrådet som uforsvarlig.
– Tror du en folkejury ville gjort en bedre jobb med å vurdere hvilke kunstprosjekter som burde få pengestøtte?
– En folkejury mangler gjerne kompetansen til å bedømme hvilke kunstnere eller kunstverk som er relevante, og vil prioritere kunst som behager og bekrefter, fremfor det som utfordrer og stiller krav til publikum. Kunstteoretisk bakgrunn eller annen høy kompetanse innenfor kunstfeltet er derfor nødvendig, sier han.
– Tøffe prioriteringer
Rådsleder i Kulturrådet, Lars Petter Hagen, mener at det utvilsomt er en fordel at kunst og kultur har flere ulike finansieringskilder. Slik er det også i dag. Han presiserer at mye av kulturlivet i Norge finansieres direkte over statsbudsjettet, eller gjennom ulike andre organer, både offentlige og private.
– Det er en styrke for Norge at disse ulike finansieringsmåtene virker sammen, sier han.
– For prosjektene som finansieres over Norsk kulturfond så er hovedregelen at søknadene skal gjennom en kunstfaglig vurdering. Søknadene behandles av en rekke ulike fagutvalg, og i Kulturrådet tilstreber vi at disse er representative når det gjelder geografi, kjønn, alder, bakgrunn og andre faktorer.
Hagen tror alle kan finne noe de misliker blant de flere tusen prosjektene som får støtte fra Norsk kulturfond hvert år og legger til at det er en viktig del av et demokrati at fellesskapet også er med på å finansiere det man er uenig i.
– Kunstnerisk nytenking og kvalitet kommer i veldig mange former. Det er umulig å lage en mal for hva som er kunstnerisk kvalitet og det er et tøyelig begrep som vi diskuterer kontinuerlig. Det er alltid mange faktorer som virker sammen.
– Hvordan sikrer Kulturrådet at pengene bevilges prosjekter av kunstnerisk kvalitet?
– Vi sikrer ulike blikk på alle prosjektene. Søknadene til kulturfondet behandles både administrativt og av et fagutvalg bestående av representanter for kunstfeltet det gjelder. Halvparten av råds- og fagutvalgsmedlemmene står på valg annethvert år for å sikre en jevn utskifting.
– Det største problemet er ikke å finne prosjekter av høy nok kunstnerisk kvalitet, men at det er langt flere av dem enn vi kan støtte, og at fagutvalgene og rådet stadig må gjøre tøffe prioriteringer, avslutter han.
